midt i vinteren begynner våren

nå er det lyst ute

sola skinner, selv om den bare når toppen av skyene nå

jeg kan se solranda under dem, noe lyst og gyldent mot en lyseblå himmel

jeg hadde nesten glemt hvordan lyset var

i år, etter denne mørketida, hadde jeg nesten glemt

hvordan lyset treffer øynene så du må myse

(men prøver å la være, så ikke anleggene for sint-rynke bryter fram)

hvordan lyset er så skarpt at øynene dine puster

lys, frisk luft

hvordan det er å våkne fordi lyset forteller deg at det er på tide

og ikke vekkerklokka

alt dette hadde jeg glemt, for mørket varte så lenge, denne vinteren, mørket føltes evig, og snøen kom aldri for å lysne det opp, og om den kom var det bare for et par dager, før den dro igjen

men nå er det lyst ute

sola skinner, treffer toppen av skyene, sniker litt solgløtt ned gjennom sprekker, over kanten

jeg vet, det blir vår, jeg begynner å kjenne den allerede

det venter en vår under snøen

den ligger og dytter på kulda

den er på vei, den kommer

den kommer

Reklame

jeg velger meg april

har jeg sagt det?

der blir nesten ikke mørkt lenger

hver natt er den mørkeste på fire måneder

mai, juni, juli, august

jeg bruker solbriller hver dag

tar frokosten, lunsjen, teen med meg ut på terrassen og spiser og drikker i sola, mens øynene drar hodet inn i Afrodites basseng og sollyset trigger d-vitaminproduksjonen i huden min

på lørdag satt jeg ute og kvilte meg litt

jeg hadde bare på meg en singlet

i dag skjønte jeg at jeg hadde brukt den ene hele fridagen min på tre uker på å rydde, vaske og ommøblere

tenk at én enkelt tanke kan gjøre deg dobbelt så sliten som du var før du tenkte den

den første dagen i april

sol, blå himmel

vi dro på kunstutstilling

så dro vi hjem og bar opp terrassemøblene

så la vi ut putene

og satte oss ned i solveggen

undulaten også

og alle var enige om at det hadde vært en fin dag

(i alle fall de av oss som ikke lenger er så forkjøla)

re-boot

mandag morgen, jeg lot telefonen ligge nede i natt, så ingen skulle ringe og vekke meg i sju-åtte-ni-tida, jeg bestemte meg for å ha fri i dag, etter ei heil uke som blei runda av med nattevakt, så nær døgning som det går uten å døgne, en times avslapning før jobb, i seng en time før jeg sto opp dagen før, nattevakt i mørketida, det er noe eget, nå er det riktignok ikke helt mørkt enda, det er en liten lysrand om morgenen, på utkikkspunktet mellom Grønnebakkan og Kanebogen stoppa mamma bilen og jeg gikk ut for å ta bilder av de frosne trebenkene og Grytøyfjellene med et tynt snølag og alt det blå som ligger i lufta på denne tida, men til venstre for meg, mot øst, der lå fjellene som mørkeblå konturer mot oransje, rosa, gult, lyseblått, det ser ut som gløden fra flammer som ulmer under horisonten, og det er jo det det er, når man tenker på sola, sola som er så mange millioner kilometer unna og brenner hele tida, hver dag, hver natt, brenner opp seg selv i slow-motion, i alle fall for et kort, kort menneskeliv

stjerner og lys

november

når man trenger noe å tro på

at det finnes 365 dager i året

365 dager til neste

november

når sola går ned, og ned, og ned

til hun forsvinner bak fjellene

og så bak horisonten

og vi ser stjernene hele dagen

hver dag ser vi stjernene

til lyset blir rosa og gult

og strekker seg opp mot himmelen igjen

fra bak fjellene

et steg lenger opp for hver dag

det blir januar

og lyset kommer hjem igjen

jeg står i vinduet og ser på

hver formiddag ser jeg

de første tegnene på at vi vender oss mot sommeren

og når det blir mørkere og mørkere

nå, når lyset har den svake gløden

og dagene stadig kortere

tenker jeg på desember og stjernene

januar og lyset

O is for Oslo

som er en så fin by

fin fin

og vi skal være sammen helt til søndag!

det er digg. sjøl om jeg dro fra skyfri himmel og sol til … vel. en grå himmel. og regn? uten regnjakka mi. uten paraply. hah! jeg kan planlegge. jeg skal ha for det.

men jeg har blitt så godt vant. jeg har levd som dette i over ei uke nå: sol, til langt ut på natta. sol, til hun forsvinner bak fjellene på Grytøya, eller en liten harstadås litt tidligere. men sol, hele døgnet, hele tida. jeg får ingen fregner, men føflekken på nesen, mellom øynene, har plutselig kommet tilbake. den var sårt savna i mange år. jeg tror kineserne kaller den en dragetåre. eller noe sånt. jeg husker at det var poetisk og fint og at det var en bra ting. så det er bra den er tilbake igjen. legger min lit til at det lover godt.

men sola. min venn. bringer of d-vitamin. naturens lykkepille.