det er sommer, det er ting på gang

og nå: LIBYA

denne sommeren, den føles virkelig virkelig, gjør den ikke? betydningsfull. hendelsefull. som om det er trangt, som om det ikke er plass til alt i løpet av én sommer. slag i slag.

sulten på Afrikas Horn. #Norwayattacks. #Londonriots. Syria. USA som nesten gikk konkurs. Børsfall. Bomben i Israel. Rakettene fra Gaza. Luftangrepene mot Gaza. Togulykken i Kina. Flystyrten i Canada. Stormen i Belgia. Libya.

alt jeg har glemt. alt jeg ikke vet om.

katastrofe på katastrofe. mennesker fucker hverandre. naturen fucker oss. vi fucker naturen. foreldrene mine var på bærtur, fant pappas solkrem som de mista for to år siden. plastflaske. de lot den ligge. jeg  kjefta. men til slutt tror jeg naturen vinner. vi forsvinner, og det de kommer til å finne, om det finnes noen etter oss, er  plasten. til slutt finner de plasten. og søpla vår. ruinene overgrodd av trær og planter. under jorda står gule containere med dødningehoder og atomsymbolet på. kanskje en gaffel, kanskje en statue. og plasten flyter rundt i en sirkel i Stillehavet. rundt, og rundt, og rundt.

men nå: ryktene om en skutt og drept Gaddafi. livvaktene som har overgitt seg. jeg vet ikke hva som er sant, men opprørerne har inntatt Tripoli. noe stort skjer. det er sommer, 2011. noe stort skjer, igjen.

 

Reklame

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?

make me over

nå er jeg sliten, kroppen min prikker, er nummen, det måtte komme, nothing lasts forever, ikke engang energi, tils lutt dør den vel ut den og, helt, eller vent, hvordan var dette igjen, energi kan ikke forsvinne bare skifte form, men så sier de at universet til slutt vil bli kaldt og livløst og da må jo energien ha forsvunnet, for energi er varme, friksjon, bevegelse, vi beveger oss hele tida, selv sengeliggende beveger seg, blodet inn årene er en ting, alt kroppen gjør for å holde maskineriet i gang, det er en ting, noe annet er at alt vi er er mellomrom som holdes fast av magnetisme, elektrisitet, er det ikke sånn det er, og så disse mikromikromikropartiklene som kan være overalt samtidig, flere steder, de flyr gjennom oss og vi merker det ikke, merker ingenting, vi lever side om side med parallelle univers, det er noen som tror det, det er noen som mener det er vitenskapelig hold for å tro det, at det er den enkleste løsningen, Occam’s razor om du vil, barberbladet som skjærer bort alt unødvendig, Gud for eksempel, han passer ikke inn i den enkleste forklaringen på et fenomen, han er ikke logisk eller troverdig engang, alt har vi skapt selv, reglene, setningene, ordene, vi har skapt alt for å holde oss selv fast, for å holde samfunnet i kontroll, det måtte være en annen kraft å svare til, nå svarer vi ikke til noen andre enn oss selv, våre venner, vår familie, eller, vi svarer ikke til andre enn Staten, og Staten er oss, det er det som er meninga, vi er demokratiet, Staten representerer oss, og likevel er det oss/dem, de bestemmer, vi følger

for noen må alltid bestemme

og noen må alltid følge

jeg tenker at jeg trenger en make-over

en re-invention

det må være høsten som lurer i bakgrunnen, eller i forgrunnen, strengt tatt

det må være høsten som lurer i sommernettene, enda de fremdeles er lyse, overskya kanskje, men lyse, fremdeles lyse

 

sommer, musikk

det er sommer, det er så sommer at det er galskap, dette er ikke nord-norge lenger, det er noe anna, så lenge det varer, i morra skal det være 11 grader igjen, overskya, normale tilstander, jeg kommer sikkert til å fortsette å høre på jj, surfe spotify og wimp, musikkblogger, jeg vet ikke, jeg leter etter ny musikk, jeg tror jeg alltid leter etter noe nytt, et eller anna, så jeg legger tusen planer, eller ikke tusen, men en ny i uka ofte, tre nye per måned, i snitt, akkurat nå hører jeg på Róisín Murphy og skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke begynte med det tidligere, for eksempel, for fire år siden, det er fire år siden 2007, denne låta er fire år gammel, jeg hadde ikke hørt den før i dag

Owerpowered, altså

og det er varmt ute, huden min blir brun, jeg skal sykle til jobb i dag, jeg skal jobbe i morra, så har jeg fri, litt fri, jeg vet ikke hvor lenge, de ringer vel, det gjør de hele tida

så fant jeg dette bildet av Róisín

(her, og det er alt jeg vet om det)

og jeg tenkte jo allerede at Róisín måtte være jævlig kul, så det bare bekrefta det jeg tenkte

og så fikk jeg lyst til å bade