en fin søndag

alt jeg vil er å spare opp penger, legge en plan og get the fuck out

men så er det dager som denne

sola skinner, jeg får dra på havet og kjenne fisk etter fisk rykke i snøret:  storsei, småsei, giganttorsk, hyse og makrell

måsene kommer til, en etter en, flere og flere, ligger rundt båten og venter, ungmåser og gamlemåser, og når sloget kastes ut skriker måsene, flakser mot maten, krangler, sluker i seg, dukker under etter rester som flyter/synker like under overflata

og sola skinner, havet roer seg, det er varmt og frisk, jeg har fiskeblod på buksa, skoene, fiskeblod på jakken, enda jeg ikke sløyde en eneste fisk, knapt tok på en, men jeg dro opp noen sei, krokene hekta fast i munn og øyne, noen så langt ned at de ikke engang kunne lirkes ut

så unnskyld fiskene

men det er sånn livet er

dere spiser småfisk

vi spiser dere

og måsene får ha etegilde på det vi ikke vil ha

Reklame

for lenge siden

jeg savner å ha silkeglatt hud og blankpolert hår

jeg er lei av å fryse

ikke jeg, bare huden min

det er fint med litt ruskevær

det er fint å fryse litt, kle på seg ullgenser og votter og lue og lester

det er fint å få røde kinn etter noen minutter ute

det er fint at årstidene er så forskjellige

men huden min begynner allerede å savne dette:

det er ikke noe å grue seg til, prøver jeg å si

det har blitt oktober, jeg våkna en morra og det hadde blitt oktober i løpet av natta, og med oktober kom vinden, og regnet, og løvet som blåses av trærne, og skyene, oktober kom med skyene, skyene og regnet, men det har jeg jo sagt alt, og det er så tydelig hvordan vinteren lurer rundt hjørnet, og folk sier de gruer seg, det blir så mørkt, det blir så kaldt, det blir så tungt å stå opp, det varer så lenge, men jeg gleder meg litt, jeg kjenner det, for etter vinteren kommer våren, etter to måneder med mørketid, med stjerner dagen lang, med nordlys og frostrøyk og gatelys som står på hele døgnet, så kommer sola tilbake, sniker seg opp over himmelen, fra bak horisonten, under fjellene, sender solstråler over himmelen, hver dag litt lysere, og så er hun tilbake, ho, sola, og så glitrer det i snøkrystallene og når du går langs veien knitrer det i kramsnø, og kinnene blir røde, og du kommer innafor dører og brillene blir duggete av varmen, og så blir det varmere ute, og snøen smelter, og i veien utafor huset vårt borer vårelva seg ned i grusen og det blir grønnere, bjørka spretter, det blir grønnere, og så er det sommer igjen

og det er derfor vinteren er så fin

for den er kald og mørk og har stjerner og snøkrystaller og frostrøyk og desember og nordlys

og gjør sommeren så fantastisk herlig

sommeren er ikke over

det er sommerfugler igjen, skulle jeg si

men det er noen dager sia nå, ei uke, kanskje to, og sommerfuglene er sikkert borte nå, jeg vet ikke hva de gjør, om de gjemmer seg et sted og går i dvale, om de fryser i hjel, om de bare dør, om de bittesmå hjertene deres en dag bare slutter å slå fordi det er sånn det må være, det kommer nye sommerfugler neste år, det må være plass til dem også, larver som skal gro store, vakre vinger så vi glemmer at vi egentlig syns de er litt ekle, de er jo insekter, og vi liker ikke insekter, små, rare kryp med antenner og lange tynne bein og en hud vi ikke kjenner igjen, så sommerfuglene gror vinger med vakre farger og mønstre så vi skal se det, si «se, en sommerfugl!» og le og smile fordi de er så pene, og når det er sommerfugler rundt oss betyr det at er sommer igjen, at det er sommer fremdeles

men det er noen dager sia nå

ei uke, kanskje to

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?

gode ting i livet

• jordbær fra hagen
• iskaffe på brygga
• blå himmel
• grønne trær
• engelske tv-serier (Misfits! Being Human!)
• Vanoffe
• stekte poteter
• sol & 20 grader
• utsikte fra toppen av byen
• fridager
• sykle. nedover bakker, vinden i håret.
• sprinkleranlegg
• springe gjennom sprinkleranlegg
• drømme om framtida

Veronica, sykkelen og jeg

for såklart kommer sola tilbake når jeg begynner å jobbe igjen, når jeg skal jobbe hver dag hele uka, såklart varmen stiger og skyene løser seg opp, jeg sykla til jobb med solbriller på og hjelmen hengende på styret (det var, så varmt, jeg ville kjenne vinden i håret), og det ble lysere og lysere, mer sol, da jeg var framme så jeg ut som en hummer, hele ansiktet var rosa, rødt, jeg blir alltid så rød av fysisk aktivitet, og jeg hadde tråkka hardt, brukt akkurat en halvtime fra Kanebogen til Bergseng, veien hjem tok noen minutter mer, men da gikk jeg opp hele den lange bakken jeg kan trille, nei, suse nedover andre veien, mot byen, og såklart begynner det å regne når jeg skal sykle hjem, det var bare å vente, det var yr i lufta, 17 grader, kanskje mer,  kanskje mindre, jeg sykla hjemover, jeg og Veronica, og Veronica sang om blødende hjerter og noen som bør passe seg som satan, för jag glömmer aldrig bort vad du gjort, og om en sommer de ikke fikk dra noe sted, de fikk ikke dra til København en gang, og jeg tenker på alle somrene jeg aldri dro noe sted, somrene jeg ikke fikk dratt til Roskilde, jeg hadde aldri penger, somrene jeg ikke dro på roadtrip, jeg har fremdeles ikke lappen, somrene jeg bare hang rundt her, i denne byen,Veronica synger «men det var så länge sän» og jeg tenker på så mange ting, gamle venner jeg trodde jeg hadde mistet, ansikter jeg aldri kommer til å se igjen, nå sykler jeg fra nordsida til sørsida, jeg sykler fra Bergseng til Kanebogen, bytter frenetisk fra det ene giret til det andre (byen er lagd av bakker, jeg har aldri påstått at jeg har vært sprek), og Veronica synger og jeg sykler, puster tungt i bakkene, synger med når veien går bortover, nedover

små regndråper på klærne, i ansiktet, i håret

men det er sommerregn

det er sommerregn og jeg fryser ikke