tingene som ikke er

Tagg: språk

samer, politikk, meg aka «kan vi ikkje alle bære være venna»

jeg så siste del av #debatten på NRK. den som gikk nå i kveld, den om samiske skilt i Tromsø, forvaltningsområde for samisk språk, samiske skilt i Oslo, få tilbake party-stemninga. den ja. og et par ganger ropte jeg til tv-en, som for eksempel da Ánde Somby sa at «BARE saman» har blitt frarøva kultur og språk og internert, og jeg ville rista ham og si «MEN TATERNE DA? blei ikke de kanskje tvangssterilisert og frarøva barna sine liksom?», og hver gang Per-Willy Amundsen, arch nemesis siden AUF-dagene mine, dro det vante FRP-kortet om «like rettigheter og ingen forskjellsbehandling basert på genetikk og etnisitet» og jeg ville peike på partiprogrammet deres på en insisterende måte og si: «Er det derfor dere er så pro Israel, kanskje?»

samepolitikk. samer vs nordmenn. jeg blir litt sliten av det hele. vi er jo alle norske, og så går det en del forskjellig under den paraplyen. bergensere, for eksempel. de er jo litt annerledes. sunnmøringer og sør-lendinger. og søringer. folk inni dalene. trøndere! og nordlendinger. og nesten alle norske her oppe er litt same uansett. jeg vil genteste meg bare for å se. så jeg kan vifte med det til familien min og si «TOLD YA». vedder på at det er sjøsameblod i oss. men det gjør ikke meg til same. det er mye blod i oss alle, fra mange forskjellige grupper. etniske grupper som ikke lenger eksisterer engang. jeg blir aldri samisk selv om jeg har samisk blod i meg

(og det er jeg jo 99 prosent sikker på, jeg er jævlig sikker på det, jeg syns familien min ser samiske ut, det har jeg gnålt om i flere år, det er ingen nyhet, og det er ingen stor sak, anna enn at det handler om rettferdighet og oppreisning, om å vite sin egen opprinnelse og historie, fordi denne historia er betent og full av stygghet, men ja, jeg syns vi ser samiske ut, vi er ikke samer, vi snakker ikke språket, kjenner ikke kulturen, men vi har fortalt samiske sagn til våre barn uten å vite at de var samiske, vi har runde kinn, vi er små. og jeg har en epikantisk fold, og hver gang jeg laster opp bilde på myheritage.com for å se hvilke kjendiser jeg ligner på, er det alltid mest match med asiatere jeg ikke har hørt om før)

jeg blir aldri samisk for jeg snakker ikke språket, og jeg har ikke levd i kulturen, greit, jeg har vært på Riddu, jeg har vært på Markoméannu jeg hører på Niko Valkeäpää og Adjágas, det finnes samiske ord jeg forstår, ei stund øvde jeg meg på noen av dem, men jeg blir ikke samisk av den grunn, selv om det skulle vise seg at så-så mye av meg stammer derfra. vi er mye mer enn det vi kan se. vi er deler av alt sammen. langt nok bak, og vi er alle i slekt med hverandre. hvor mange etterkommere var det Djengis Khan hadde igjen? åja, sånn ca 16 millioner menn. i NÅTID.

jeg vet ikke hvor jeg er på tur med dette.

det er trist at majoritetskulturer alltid må hevde seg ved å ødelegge de andre.

det er trist at mangfoldet blir mindre. at vi mister noe på veien.

det er trist at det skjer fordi noen bestemmer, og ikke fordi det var sånn det bare måtte gå.

det er kanskje der problemet ligger. samisk kultur, og annen minoritetskultur i Norge, i alle nasjonalstater, ble systematisk undertrykt, latterliggjort, djevelstempla og skambelagt. og så sliter vi med det ennå.

jeg er sikkert litt same. det er sikkert de fleste i Nord-Norge.

litt same, litt nordmann. litt kven, litt svensk. litt tysk, litt engelsk. litt spansk, litt portugisisk. litt russisk. litt alt.

og så krangler vi om SKILT?

herregud da folk.

kjør på.

Singapore er ei lita øy med like mange folk som vi. de skilter på fire språk. de gir beskjeder på fire språk. engelsk, malay, mandarin, tamil.

herregud. «det blir frøktelig masse skilt», sa Per-Willy. akkurat som om det er PLASSMANGEL som er problemet.

Reklame

ting man tenker midt på natta

jeg får ikke sove. jeg har musikk hang-up som om jeg var 19 igjen, eller alt under 23 egentlig. dessuten er jeg sulten. at jeg har vært våken sia klokka var ca kvart over seks i dag tidlig, eller i går natt, eller egentlig i går tidlig (og her slutter vi) betyr vel at jeg bare bør kapitulere og sove. men det er så kjedelig, jeg har sovet så mye, det tok helt over ei stund og nå som jeg har levd ei hel helg på jobb, på tabascoshot, på lite søvn, på hes stemme, på kaffe, på Prosecco, på våren som later som den ikke er her, på mitt nye energinivå, på hodet som føles klart, på venner, gamle venner, nye venner, midt-imellom-venner, og lever på det fortsatt, så får jeg ikke sove, fordi jeg ikke vil, ikke egentlig

og noen ganger vil jeg at «jeg» skal være et anna ord, jeg bruker det hele tida og liker det ikke, liker ikke lyden av det, det er så veikt, jæi, det går i en bue, en u, og jeg vil heller skrive

eg får ikkje sove

eller

æ får ikkje sove

jeg vil bruke et anna ord enn jeg, et som er en lyd, litt hardt, mer definert, jeg vil at jeg skal være bestemt, noe solid, som fjellene, steinene. farger å sitt klareste, sitt tydeligste. men lyden av jeg er lyden av fargen du får når du blander alle sammen, du tror den blir fin, men med en gang du blander tre sammen begynner det å gusje seg til, man bør ikke ha mer enn to, det sa han som laga grønne smoothier et sted på nettet, han skulle forklare hvorfor det er greit å blande frukt og «leafy greens» men ikke andre ting, minst mulig ingredienser, færre kokker, mindre søl

og jeg er lyden av så mye som blandes

og det ser ikke ut som det uttales

jeg vil heller skrive

jag får inte sova

æ vil heller skrive æ, kan likesågodt si det som det er, noen ganger er ikke bokmål fint, det hender det ikke appellerer til meg i det hele tatt, og det er så ofte «jeg» sin feil. æ vil ikkje være veik. eg vil ha styrke, solid fundament.

og eg prøvde en stund, men nynorsk satt aldri rett. det kom aldri inn under huden, satte seg aldri i ryggmargen som en refleks som skyter ut med en gang fingrene mine rører et tastatur. bokmålet tok meg først. og vi er venner, stort sett. bare ikke æ og jeg.

rapport fra Grenland

jeg befinner meg i frodige Telemark, med sine gamle trehus og bondegårder og millioner av trær. vi ser på MGP Junior, som ikke er like artig som MGP the real thing, og jeg har visst blitt dårligere på nordnorsk, eller så har noen fått manglende kursing i ARTIKULASJONens viktighet, for jeg trodde Finnsnesgutta sang «I forget» (med svak r og I som hørtes mer t som «Ah»), men egentlig snakkes det mer enn det høres. og jeg kjenner at jeg fremdeles identifiserer meg mer med «ungdommen» idet det blir snakk om språklig oppfinnsomhet og slang og anglifisering, for jeg føler meg ikke språklig stivna ennå, jeg henger med i svingene lzm, jeg anglifiserer og leker med språk. så det så. jeg vil ha meg frabedt å bli plassert i en «voksen»-kategori her altså. I’M STILL HIP!!!

(frykter en 25-årskrise er i emming. føkk det)

og idet jeg får vite at folk i Skien sier noe som høres ut som «schesse» på noe, sier jeg «ja, som i æ e fysen på nåkka» og får «nei, nei» til svar, men jeg insisterer «jo, jo, fysen, ha lyst på nåkka» og det er ingen her som har hørt det. men jeg har da sagt fysen lenge, vi har ikke sant? så hvor kommer det fra? fysen? anyone?

om du vet, del førr fan. jeg er et stk curious cat.

språktanker

Språk er alltid viktig og interessant. Kanskje er det et særnorsk fenomen å være ekstra opptatt av språksaker, med vår språkladete historie? Språk har visst ikke vært ansett som bare et kommunikasjonsmiddel i Norge siden … tja, si det? Jeg vet ikke, jeg slenger bare ut tanker og påstander. Språk er i alle fall meningsladet i Norge, det er noe man snakker om i alle nivåer av samfunnet; dialekter vs «bokmål» (som alle osloensere ser ut til å tro at dialekta deres er), nynorsk, anglifisering.

I Singapore har jeg ikke inntrykk av at språk er en like stor sak, i alle fall ikke blant befolkninga generelt. Det er rart, for de har faktisk fire offisielle språk å forholde seg til, og nasjonalspråket er til og med et minoritetsspråk: Malaysisk. Majoriteten (mandarinsnakkende singaporeanere av kinesisk opprinnelse) i Singapore skjønner ikke sin egen nasjonalsang! Og i Norge krangler vi om to skrevne versjoner av norsk, frontene er steile; by mot bygd, elite mot folket (eller er det omvendt?), radikale mot konservative. Vi sier at Norge har to offisielle skriftspråk, men glemmer ofte at samisk også er et offisielt språk i Norge. Nynorsk og bokmålsdebatten overskygger visst det meste. Men i alle fall, i Singapore har de fire språk. Fire offisielle, fire språk som pryder MRT-en: Engelsk, mandarin, malaysisk og tamil. Det er kampanjer for «standard english, just use it» for å oppfordre til å snakke «forståelig engelsk», ikke hybriden singlish, som riktignok er vanskelig å forstå for utlendinger, men damn underholdende likevel. Så forskjellig fra engelsk noen ganger at du faktisk tenker at du like gjerne kunne hørt kinesisk, i alle fall på det mest basiske nivået. Så fire forskjellige språk, og et hav av engelsk: standard singaporeansk engelsk, i tillegg til de forskjellige nivåene av singlish. Språksituasjonen reflekterer det kulturelle prosjektet Singapore er, akkurat som foodcourtene/hawkersentrene rundt omkring tilbyr forskjellig mat man kan mixe og matche som man vil, er singlish et sammensurium av ord, syntaks og tonefall fra engelsk, malay, mandarin, hokkien, tamil, punjabi, australsk slang, indisk engelsk; whatever fits.

Regjeringa prøver kanskje å utradere singlish, men de lykkes ikke særlig godt. Heldigvis! Hadde ikke verden vært litt fattigere om alle de forskjellige engelskdialektene ble skjøvet bort til forhold for «standard english»? En verden uten jamaican patois, indisk engelsk, aussie-engelsk, afrikansk engelsk … pidgin, kreolspråkene er levende språk, språk på sin mest basiske funksjon: kommunikasjon først så forskjellige språkgrupper kan forstå hverandre, så for språket selv. Singapore ser ut til å vise at språklig mangfold i en (pitte)liten stat ikke er umulig, tvert imot. Det burde være noe for Norges late bokmålsbrukende majoritet å tenke på. Faktisk.

alt. ingenting.

Jeg låner alltid bøker i bolker. Pensum-bolken er én, alternativ-bolken er en annen. Det kommer og går, men plutselig får jeg usannsynlig lyst til å bli yogapraktiserende new ager med tarotkortene klar til enhver anledning; urtete, lotusstilling og meditering. Så da låner jeg bøker. Selv om jeg tenker at bibliotekaren må tro jeg er en skikkelig nutjob der jeg kommer med en bok om ayurveda og en bok om tarot, og en yogavideo. Men hei, bibliotekarer møter nok på rarere folk enn meg, så det er nok ingenting å bekymre seg over. Ser fram til å komme østover i verden; håper på qigong-praktiserende singaporeanere i parkene på morgenen, så jeg kan slenge meg med og finne indre ro og styrke. A-OM.

Men helt seriøst: Hvorfor er østlig filosofi så mye mer appellerende enn den kjølige logikken Vesten bestemte seg for å praktisere? Østen, med ayuverda, ying-yang, akupunktur, har denne holistiske tankegangen: Det er ikke mennesket – sjel og kropp, men mennesket som en enhet: Ånd og materie i forening. Vi deler ting i to i Vesten, vi sier at enten er noe varmt, eller så er det kaldt, enten er man mann eller kvinne, enter er det et bord eller en stol … Og vi er helt avhengige av denne forståelsen av verden, for det er den språket vårt bygger på, og språket er vår verden, speiler vår verdensoppfatning: Språket vårt er grensene vi lever innenfor.

Og derfor er det viktig å lære nye språk, fordi nye språk representerer nye tankesett og verdensforståelser.

Og alt dette er vel og bra, men hvor er det egentlig jeg er på vei med dette innlegget? Ingensteder, og overalt. Og siden det er en umulig destinasjon (OG siden jeg ikke klarer å la være å starte setningene med «og» om og om igjen) avslutter jeg likesågodt denne rablinga nå, før det ser ut som det har rablet for meg. Haha.

Hotel Rwanda neste. Vi sier «aldri igjen», men vi mener det egentlig ikke. Vi tror kanskje vi gjør det, men nei. Se på meg: Jeg skulle aldri se den filmen igjen, en gang holdt; jeg gråt, jeg var knust. Men det er to år siden nå, og jeg lar meg overtale. Vel, det er sunt å gråte litt innimellom, er det ikke?