(egypt 09) er det rart jeg vil ha et kamera med widescreen-funksjon?
nei, ikke sant.
jeg savner lumixen.
happy days.
ja, vi hadde noen fine stunder. og plutselig var de alle forbi. past tense suxxx.
jeg er stiv i kroppens bakside. kan man si det sånn? bakpå lårene, øverst i skuldrene/ryggen, nakken. det var med andre tid virkelig på tide å trene. yoga funker, javisst.
det som derimot ikke funker er å være våken til langt på natt. halv tre er for sent å legge seg, med mindre det er sommer og lyst hele natta og man har ferie og livet er chill og fint, og man har vært ute med venner og ikke trenger å gjøre noe. da går det. når man har forelesning klokka ti neste dag, er en notorisk snoozer for tida henvist til å la pc-en stå på for å få vekkerklokke (noe som igjen gir dårligere søvnkvalitet, pc-er skal være av om natta) og man finner ut at man trenger tjue minutter til (powernap, ca) og stiller klokka fra 08:30 til 08:50 og våkner igjen 10:21 fordi man ikke merka at klokka nå plutselig sto på PM og ikke AM … da burde man i alle fall ikek være opp til halv tre.
men jeg ville sende inn bilder til konkurranse. det var vanskelig å velge ut.
fan. notorisk dårlig student. jeg skal finne meg en kafé og sette meg der, drikke en kaffe, lese teoritekster. blah. jeg og G. W. Pigman THE THIRD, og renessansen og imitasjon og intertekstualitet og en haug med latinske gloser og ordtak. som jeg selvfølgelig ikke skjønner, og som ingen har gidda å notere ned en oversettelse av. kanskje jeg burde lese den hjemme og så dra ut, så jeg kan google alt jeg ikke forstår.
ja, jeg burde virkelig vært på den forelesninga.
og jeg trenger ei døgnrytme tilnærmet normalen. pronto.
TYVER
suger.
bare vent, telefonstjelere: karma’s coming for you …
akkurat naa kjenner jeg at kjipe ting er fokuset mitt. folk som har dratt, eksamen som nærmer seg men føles ikke-eksisterende, pakkinga som venter (er halvt igang), kvitteringa på pc-en som plutselig har bestemt seg for å gå i hi og gjøre det umulig for meg å få tilbake momsen på pc-en når jeg drar og de jævla tjuvraddene som stakk av med den gamle Nokia 6103-en som faktisk hadde begynt å falle fra hverandre og hadde et sim-kort med toppen seks dollar på seg. SEKS DOLLAR. det er TJUESJU KRONER: TJUESJU! tenkt å gjøre seg til tyv og pådra seg dårlig karma for en verdiløs tlf og seks dollar.
seriøst.
det er en fornærmelse. skal man først stjele kan man i det minste sikte litt høyere, hva?
de siste dagene har jeg bare gaatt rundt med halvkvalte hikst i halsen.
jeg er sliten, skolelei, motivasjonsloes. jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, og foran meg bygger dette taarnet av oppgaver seg opp til enorme hoeyder. jeg er frustrer paa alt jeg ikke har faat gjort, alt jeg burde ha gjort men utsatte, alt jeg lot vaer aa gjoere fordi jeg ikke ville bruke opp pengene mine foer stipendet kom, alle saanne ting som har gjort det vanskelig aa ta alle reisene jeg skulle, alle drinkene jeg ville ta.
og paa toppen av det her, paa toppen av denne veldig skolerelaterte frustrasjonen som var/er saa sterk at jeg maa holde graaten i sjakk med viljestyrke der jeg gaar paa vei hjem fra middag paa PGP, innom kiosken Cheers for aa kjoepe troestemat, masse sukker og sjokolade som kan gi meg en kortvarig foelelse av lykke, der jeg tilfeldigvis hoerer Ida Maria synge at hun liker deg bedre naar du er naken paa singaporeansk radio, paa toppen av dette klarer jeg aa la pc-en min bli overoppheta igjen. intet nytt under solen, bortsett fra at den fremdeles, snart ett doegn senere, nekter aa skru seg paa. lampa blinker oransj. dust dust dust. og takket vaere hinduene og deepavali er det public holiday imorra, som vil si at de som kan hjelpe meg paa campus er stengt, akkurat som de var i dag.
jeg kultiverer daarlig hell og ironisk perfekt timing dette halvaaret.
if nothing else, har jeg i alle fall dét aa vise til.
jeg har en hjerne som akkurat nå føles tung og tom samtidig. det er disse fem oppgavene, fem essayene, som er årsaken. essay, og sikkert en anelse sult også. jeg må dra en plass og finne middag.
og det er så himla mye anna jeg heller vil enn å sitte inne denne lørdagskvelden, men jeg var ute igår og hadde det gøy, så ikveld, ikveld, ikveld må jeg nesten få gjort noe. om så bare ei side, ei lusen lita side om Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby og dens historiske verdi og samfunnsinformasjon, det er alt jeg ber om, da kan jeg legge meg med om ikke god, så i alle fall ok samvittighet.
det er problematisk å ikke klare å tenke på de rette tingene når man virkelig må. jeg kommer til å lide for dette om ikke så lenge, mark my words, det kommer til å være smertefullt og jeg kommer til å sutre og forbanne min hele eksistens (sånn ca). jeg kommer til å grine. ha det kjipt.
men det fine med at vi lever i en verden der det finnes tid, er at det faktisk en gang er historie, og da betyr det ikke noe lenger. når det er over er det over, og alle hjerter kan glede seg.
imens gleder mitt hjerte seg over denne lille perla fra australske Holly Throsby:
« How do Dr. Strangelove and The Graduate, which are satires, and Die Hard, which is a drama, reflect their times and comment on American society?»
watch me give a fuck
for det gjør jeg jo faktisk. så langt har jeg og Film & History kommet temmelig godt overens, men nå føles det som om hjernen min har stoppet opp. å spisse poengene har blitt vanskeligere for hver (andre) uke som har passert, og nå skal jeg klemme inn synsing om TRE filmer på FEMHUNDRE ord? det gir meg ca 166 ord per film. og det er jo nært å være null og niks, ca 11 linjer (om man tar 14 ord per linje som gjennomsnitt) på Dr. Strangelove, 11 linjer på The Graduate og 11 linjer på Die Hard. og skal jeg ha en nifty liten oppsummering blir det enda mindre.
hei, jeg heter Hanne og jeg er en apatiker.
æsj.
jeg skulka til og med ei forelesning idag. ikke noe nytt fenomen i Norge, men første gang i Singapore (siden oppmøte teller litt og to av fire forelesninger kommer med filmframvisning). det var digg å slumre i et par timer, men etterpå ble jeg rammet av en smule anger, og denne angeren ble enda verre da jeg innså at jeg antageligvis skulka ei anna forelesning denne uka også. skjønt, det kan vel knappest kalles skulking når man oppriktig vet at denne uka har man ikke forelesning og må se film på egenhånd siden professoren er i England. men, det kan se ut som om jeg ikke visste det likevel, bare trodde det, og gikk glipp av morsomme musikkvideoer og Spinal Tap. go figure.
så akkurat nå gleder jeg meg til jul. veldig.
er aldri særlig gøy.
MEN, det er spesielt lite gøy når dagen du velger å betale på kan bety en forskjell på ca 500 kr. ævla fluktuerende valutakurser. Jeg stemmer for one world – one currency fra nå av. Av helt åpenbare egoistiske grunner: Det suger å betale 500 kr ekstra til Raffles Hall når jeg allerede føler at jeg betaler for mye (fordi jeg 1) ca aldri tar sukker- og laktosebombene that is tea with milk and snack, og 2) fordi hva fader skal jeg med en Hall Yearbook? Do Not Want. Men må visst likevel. Liker ikke at sånt bare blir en utgift, man burde spørre først, lodde stemninga. Man burde ikke bli tvunget til å betale for noe man ikke vil ha). Punktum.
Men hva er nå 500 kroner å hisse seg opp over, tenker du kanskje? Det er ikke all verden. Jeg vet det ikke er all verden. Samtidig vet jeg vet også at jeg er en person som foretrekker å spare framfor å bruke, jeg foretrekker å ha en viss finansiell trygghet. Jeg får noia av at studielånet mitt eskalerer mens jeg soser rundt og utdanner meg til «ingenting», jeg får noia av tanken på å ende opp i minus. jeg trenger ikke være rik, jeg trenger bare ha en viss trygghet. Vokste jeg opp i et fattig hjem? Nei. Jeg har aldri tenkt på meg selv og barndommen min som fattig. jeg hadde det jeg trengte, og vel så det strengt tatt. Men jeg vet at mye av det jeg fikk gikk på bekostning av mine foreldre. Jeg vet at vi ikke dro til Syden, eller Danmark, at vi ikke hadde kabel eller parabol, ikke kjøpte pc før jeg var atten. Jeg vet at vi ikke var rike. vi var ikke fattige, vi hadde alltid råd til pålegg på brødskiva og kaker til kaffen, i kontrast til den barndommen virrvarr så treffende (og sabla godt) beskriver, men vi var ikke rike. Penger vokser kanskje på trær, om man ser på papirpenger i alle fall, men verdien av penger er noe abstrakt noe, noe som endrer seg hele tida. Derfor vil jeg ha penger i banken, en sparekonto som har nok til at jeg kan klare meg en stund. Beløp som var enorme for noen år sia har blitt små nå, noe jeg kan tjene opp på en dårlig betalt deltidsjobb på noen måneder uten å leve et sparsommelig liv. Er det ikke rart? Likevel får jeg nærmest angstanfall av å føle at jeg blir snytt for skarve 500 kr, rett og slett fordi det føles som om pengene bare forsvinner på veien fra bankkontoen min til den tjukke bunken med 50-dollarsedler jeg stappa i pengeboka mi. Verdien endra seg på null komma null, og det får meg til å føle meg utrygg. Jeg vet aldri helt hva jeg egentlig betaler for ting, og jeg liker det ikke.
Men nå er det uansett betalt, og krona kan styrke seg så mye den vil, det har ingenting å si lenger. Eller, joda, det gjør meg jo ingenting å betale mindre for ting i framtida. Kanskje det til og med kan kompensere. Kanskje overkompensere!
Det er lov å håpe, selv i disse finanskrisete tider.
jeg er sliten. jeg er drittlei av å skrive om og tenke på stereotypier. drittdrittdrittlei av å ha to oppgaver å tenke på og ikke være ferdig med noen av dem og skulle til Vietnam om snær et halvt døgn. jeg vil til Vietnam, men jeg vil også ha gode karakterer. recess week my ass. ASS. dette er ikke lagt opp til å være ei ferieuke av noen som helst slags sort. bare fordi undervisningen tar en pause betyr det ikke at uka ser ferieaktig ut (minus at jeg skal til Vietnam), folk har innleveringer og prøver rett etter at den slutter. det oppfordrer ikke mye til pause. det minner ikke mye om dictionary.coms definisjon:
-Synonyms 1. respite, rest, break, vacation.
legg gjerne merke til synonymene. de forekommer ikke i NUS’versjon. så det blir jeg, Tiril, Vietnam, couchsurfing, togtur og skrivebøker. jeg og vietnam og Traise Yamamoto og «Different Silences». jepp, jeg dumpa Frank Chin. sucker.
tingene som ikke er 