jeg tror jeg angrer litt på «bare gi meg svineinfluensa etterpå», for nå fryser jeg igjen og har blanke øyne det gjør vondt å bevege oppover, og halsen min gjør mer ondt nå enn for et par dager sia. men koppene begynner å roe seg, jeg tror ikke det kommer særlig flere og de som er der skurver seg for fullt. det var det legen kalte det, skurv. vi sier vel gjerne skorper.
nå er det natt til første mai
jeg har lært meg å lage luftfritt linjeskift i kommentarfeltet til undre
og nå bruker jeg det for hva det er verdt
selv om det ikke behøves
jeg gjør det bare fordi jeg KAN
og det føles skikkelig bra
og jeg bruker dagene til å springe mellom busser og t-baner og noen trikker
vurderer en tur til amsterdam sist i juni for å møte ei venninne fra singapore
og jeg skal innrømme at svineinfluensaen egentlig ikke bekymrer meg så mye
ikke på et rent personlig plan i alle fall
men tanken på å sitte i den boksen vi kaller fly der lufta er tett og resirkulert og full av dråper fra andre mennesker som på dette tidspunktet sikkert er litt smitta her og litt syke der, og så hoster de og så flyr dråpene med virus mellom radene og sniker seg inn i deg idet du trekker pusten litt tungt fordi du er sliten og trøtt og lei av å fly, den tanken frister ikke for du ender plutselig opp
med at det dormer inni deg noen dager, kanskje hele inkubasjonstida på 48 timer, før det bryter løs og sprer seg og du begynner å verke i kroppen, den der litt deilige verkinga, som om det kiler inni deg, en rastløshet som kanskje kommer fra alle de små hissige, rare virusene, som lever men ikke lever samtidig (og jeg skjønner virkelig ikke virus, jeg, hvor de kommer fra, hvorfor de er her, hvordan de kan eksistere men ikke eksistere. jeg kan forholde meg til bakterier, jeg ser dem for meg, men virus er som små små roboter, jeg tenker alltid på borgene når jeg tenker på virus, borgene som flyr rundt i universet i den firkantede kuben av et romskip, den som stadig utvikler seg og vokser, noe urovekkende og unaturlig og fundamentalt fremmed. det lever, men det lever ikke. nei, jeg skjønner ikke)
og så blir du syk, kjempesyk, og får vondt i lungene og hoster slim og får ikke puste
og så dør du
eller jeg
og det vil jeg jo ikke
og dette skjer hver gang, jeg faller for skremselspropagandaen og trekker meg fra planene mine
sist gang dro jeg ikke til latvia fordi jeg så for meg fugleinfluensakrise på den tida vi skulle reise
men ingenting skjedde
og fugleinfluensaen holder seg fremdeles hovedsaklig til fugler
og at det skulle være grisene, våre genetisk ganske-så-nærme naboer
som til slutt konspirerte mot oss og klarte å mutere menneskehetens fiende nr 1, influensaen, til å være verdig nivå 5, snart 6, på WHOs smitteskala (og de hyler pandemi! pandemi! og vi hamstrer munnbind og tamiflu og er redde, så veldig redde), det er vel egentlig bare passende, all den tid fuglene er en etterlevning fra dinosaurene og vi var aldri nær dinosaurene, og du vet, det er i familien det er farligst å leve, ikke på gata blant fremmede
er det ikke sånn historien er?
men i morra er det første mai
og jeg skal ut og spasere og lukte på alt som gror og spirer og vokser
i rød singlet og blått skjørt og kvite sko og tynn strømpebukse og rundt meg skal det være 20 grader, men det vil kjennes som mer fordi det gjør det alltid, med mindre det blåser veldig kaldt, og det kommer det ikke til å gjøre
og det blir som det alltid er i oslo på første mai, en smakebit på søttende; korps og marsjtakt og rødt (og kvitt og blått på meg, enda jeg sverger på at den fargen jeg kler best (nå for tida) er knallrosa, knall) og grilling i parkene og øl på rød på blå
og woven hand på rockefeller
jeg glemte kanskje av bob hund i dag
men jeg skal ikke glemme woven hand i morra. nei, nei.
tingene som ikke er 