meta, fysikk

skyene driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons

bortsett fra det ser verden virkelig ut, Gangsåstoppen ser virkelig ut, Kulturhuset, Harstad Brygge, det jeg kan se ut vinduene, det ser virkelig ut, bortsett fra skyene som på den ene sida driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons og på den andre sia ser ut som skyer gjør på film, i 3D, datafiksa

jeg husker ikke lenger hvordan det var når verden bare så ut som seg selv

når verden var et sted jeg befant meg i, buskene var ekte, himmelen var ekte, skodda over havet var ekte, lyset fra midnattsola som reflekterte seg i havet, nordlyset, alt var ekte, og nå ser det ut som på tv, på film, nå ser det ut som det mennesker lager for å imitere verden, imitere det ekte, og noen ganger klarer jeg ikke se verden for verden, noen ganger ser jeg bare hvor uvirkelig den ser ut, mens jeg ser på tv, film og tenker «herregud, så virkelig det ser ut!»

en imitasjon av en imitasjon

en uendelig rekke av imitasjoner

på en måte, ja, på en måte, kanskje hadde Platon litt rett her, jeg vil gi Platon litt rett her; kunsten som imiterer drar oss vekk fra det som er virkelig, den tilslører det virkelige, legger ei hinne av uvirkelighet over det eneste virkelige vi har, det vi lever i hver dag, himmelen, havet, skogen, fjellene. verden vår.

vi mister fokuset hele tida

jeg mister fokuset

men jeg liker det

det er ubetydelig, men jeg liker det, helt til jeg tar meg selv i å ikke klare å huske hvordan verden føltes før verden ble popkulturelle referanser, dataanimerte etterligninger, photoshoppa dukkemennesker, disse evinnelige samtalene om teori og idéer som jeg elsker, men som jeg plutselig ikke ser verdien i, det kommer og går, men jeg vet at det ikke ligger lykke i alt det her, jeg vil heller holde steiner i handa, kjenne verdien av evigheten, før jeg kaster dem tilbake til havet, en etter en etter en

Reklame

but it’s the way it goes and it’s happening everyday

jeg prøver å jobbe meg ihjel

jeg prøver å jobbe meg rik

jeg prøver å jobbe meg bort fra komplikasjoner

 

jeg jobber i alle fall.

mye.

ikke i dag nødvendigvis, men generelt, denne uka, disse tre ukene som begynte forrige mandag, nei søndag, jeg tror vi sier disse fire ukene, jeg tror jeg kan avslutte fire uker med to hele fridager, men det er greit, jeg har valgt det sjøl, jeg har en mening med det, et mål, flere mål kanskje, få dagene til å gå fortere, få kontoen min feitere, slippe å forholde meg til

vel

(mye, diverse, noe)

det er tirsdag 24. april. det er en måned til jeg reiser og blir borte i tre uker. det er en uke til 1.mai. det er tre uker til 17. mai. det er vår, og snart er russen her igjen. de er som de alltid (: så lenge jeg kan huske) har vært. sånn som det er med alt. sånn som er med alle ting, historien, verden, livet.

alt repeteres, om og om igjen, til det har forandret seg.

alle disse dagene som kom og gikk, etc.

den siste måneden har alt vært Back2business, Marokko og eksamen, eksamen, eksamen (ti dager til ende). og så kom sommeren og vi feira endt årsstudium og i dag var det tilbake på jobb, tre dager med jobb, så Oslo i fire dager, Tromsø i noen timer, Harstad og Festspillene etter det.

og så er det vel bare jobb da.

jeg håper på mye sommer i år. varmt vær. noen turer. kirkeparkhenging. grilling i fjæra. hoppe strikk, tau og paradis. sånne ting. rolig, men fint. jeg skal jobbe mye, tror jeg. har ikke sett turnusen ennå, eller skrevet under på kontrakten, men jeg vet den ligger der, jeg vet det blir mer enn det som står på den, legger støtet inn for overtid og to solide lønninger.

og så spør de: men ka skal du gjøre til høsten

og så har jeg egentlig ingen svar

skal man planlegge kanskje

skal man vite alt på forhånd

skal man stake ut en kurs og holde den

eller bare se hvor vinden blåser

hvor strømmen går

og snu seg tilbake og si «nå ser jeg veien»

for alt det er jo lettere i ettertid – da ser man veier og avstikkere, årsak og virkning. etterpå blir man kloke, på alt som var. på alt som kommer; not so much.

what it is, what it ain’t

jeg har ett øye på Inception og det andre på internett.

nattevakt, hard jobbing.

i går satt jeg og så ut av vinduet på snøen. det har kommet mye snø de siste dagene. rett før nyttårsaften, på nyttårsaften, etterpå, det har lava ned, alt fra små tette flak så man nesten ikke ser noe anna enn kvitt snødriv, til de store flakene, mange snøkrystaller sammenkobla, og de faller ned i sakte film. jeg lurer på om folk før så ut på naturen og tenkte wow, det ligner på en drøm. nå ligner alt på noe jeg har sett på tv. noe de har fiksa på dataen. de har photoshoppa himmelen, skyene, lyset. snøen som faller ned så sakte at det nesten er som om den står stille. vi så nyttårsrakettene eksplodere i gull og sølv og blått og rødt gjennom snødrivet, i et panorama over sørbyen.

nå har skyene brutt opp. det skjedde i morges. halv ni kunne vi se fargene fra sola lyse opp mellom fjellene over fjorden. det er ikke lenge til vi kan se henne nå, over fjellet. 13. januar, der jeg bor. noen dager senere inne i byen.

da blir det solboller til alle.

hurra.

natt, våken nå

jeg har blitt et nattdyr igjen.

jeg klarer ikke legge meg, jeg sitter oppe sent mot bedre vitende.

jeg ville kalle meg nattugle, men de skal jo være kloke, og jeg sitter oppe mot bedre vitende; jeg demonsterer uklokhet. men jeg vet ikke om de er det,heller  så veldig kloke, men de er vismennene i dyrerikte likevel, kanskje det er øynene, store og runde som Harry Potter sine briller.

det handler ikke om fysisk aktivitet, men om mental, tror jeg, eller gjennomføringsevne, eller ideer, eller sjøltillit, kanskje blir jeg rusa på søvnmangel á la kokain, tror jeg er sykt kreativ og skikkelig bra og har null sperrer, sånn som noen blir når de er fulle, og det er vel det man sier om søvnmangel, man blir litt som en full person, så da forgifter man kanskje seg selv når man våker, på et vis.

og jeg skal opp tidlig i morra, være ute nesten hele dagen. må planlegge julegaver etterpå. kanskje fikse noen. det er jo snart jul. snarere enn man tror, som alltid, med mindre man er sju år, åtte år, ni år, og så spent på julen og godteriet og filmene og pakkene at man på julaften traver mellom stua og kjøkkenet mens man tørker kopper og asjetter, for å ikke gå glipp av noe, for å kunne holde øye med pakkene, for at alt skal gå fortere, for det går fortere, tida, når man går, når man setter en fot foran den andre og beveger seg, et skritt av gangen.

vi vil stadig fortelle

jeg tror du vil fortelle historier

jeg er nesten sikker på at du ville høre mine. jeg hadde gjort mye, sa du. men jeg heller mot at det oppsummert kan  virke som jeg har hatt et mer spennende liv enn det jeg faktisk har hatt, for alle som har gått på skole og lest oppsummeringa på slutten av ethvert kapittel, vet at oppsummeringer bare tar med seg det viktigste. å oppsummere er å  hoppe over all dødtida mellom punktene, for det er alltid nok dødtid å ta av og ignorere. da virker det alltid som det skjedde mer. eller kanskje det bare er jeg som ikke kan se meg selv utenfra.

og jeg var så trøtt. øynene mine kjentes tørre og kalde. jeg var kald, under et pledd. men jeg sovna ikke, ikke egentlig. jeg bare lata litt halvveis som. i motsetning til nå, her jeg nesten sovner foran skjermen, lukker øynene og skriver ord og setninger uten å se. jeg har lært meg hvor bokstavene sitter, jeg trenger ikke se noe som helst for å skrive lenger.

men å dikte er å se, er det ikke dét Ibsen påstår i et sitat på Karl Johan?

å se mennesker. sammenhenger. seg selv.

og om du spurte meg hvilken historie jeg ville fortelle, hadde jeg bare hatt ett svar. jeg ville fortalt historien om meg, som alle andre. det er den eneste historien vi kan fortelle. det er den eneste historien vi kjenner. selv de som dikter om drager og riddere, romskip og månedrakter, fortid, fremtid, andre folkeslag, andre land; selv de forteller historien om seg selv. hva som betyr noe for dem. hvem de er, eller skulle ønske de var. hva de drømmer om. hva de er redd for. hvor de kommer fra. hvor de vil dra.

de legger biter av seg selv igjen i alt. hver setning er et hint, hvert ord en nøkkel.

eller; hvert bilde er en bit av puslespillet. hver film en rebus. hvert foto en fortelling om hvor de var og hva de så.

våre liv dreier seg alltid om oss selv. vi er sentrum i en verden der alt kretser rundt oss. det gjør oss ikke til egoistiske narcissister, bare til individer med hvert vårt utgangspunkt, hver vår historie. og jeg lurer på om alle spørsmålene dine er en måte å pusle meg sammen til en større helhet på, og jeg lurer på hva svarene mine har fortalt deg om meg, og jeg lurer på hvilken historie det er jeg egentlig vil fortelle.

kanskje jeg skal begynne å stille deg spørsmål. spørre: hva vil du fortelle om deg selv?

du skulle vært her: nattlig rant om kjærlighet, trær og rotvillhet

jeg ramla innom en vernissage med tilhørende konsert idag, etter å ha henta Harry Potter og dødstalismanene i venninnas barndomshjem oppi bakkan (oppi bakkene? nei, man kan da ikke si det?). prosjektorshow på veggen bak to karer med Mac og snåle instrumenter man tydeligvis ikke trengte å være borti for å lage lyd med (må finne ut hva det var, altså) ga meg mange rare tanker. hele innlegg, tekster, setninger jeg ikke lenger husker. jeg skriver alltid, i hodet mitt skriver jeg konstant. noen ganger på bokmål, noen ganger på engelsk, noen ganger på dialekt. denne gangen var det det siste. det passer bedre, noen ganger. som om ordene blir rundere, får mer klang, fyller rommet. som om de formidler mer, eller kanskje bare noe annet; speiler meg, det jeg vil si, på en tydeligere måte. det blir nærmere. noen ganger vil jeg skrive på dialekt. noen ganger føles det som om det er den eneste måten ordene kan komme fram på.

som

«æ har så mange ganga kunne sagt «æ elske ordan dine; det du sir, det du mene, måten du putte dem sammen på» og «æ elske tonan du lage, at du lage no, æ elske at du brenn, at du har no å leve førr» og mens æ tenke det her ser æ blikket hannes festa mot scena og æ tenke at han burde se på mæ, æ legg merke til han, hendern hannes på bordet, luggen på skrå. så lenge æ har kjent mæ sjøl har æ vært enspora. det va aldri plass til flere enn én av gangen, og de holdt på den plassen æ ga de så lenge at det eneste som til slutt va igjen va skygga æ ikkje klarte å kaste vekk. men det e annerledes nu. æ ser folk overalt, og de e pene, de fange øyet mitt, de blir nån, ikkje bare nån. og æ tenke at så mange ganga har æ kunne sagt «æ elske ordan dine», men æ har aldri sagt det, og nu vil æ bare si ting som «æ elske hendern dine, måten de blar i avisa på, kordan de stadig ser ut til å vite kor de skal» og om æ sa til en at han hadde filosofhender og en anna at hannes  va jordhender (og om æ skreiv dikt om kordan æ skjønte det, med de jordhendern, såklart ville han være der, såklart trengte han å være der) så sa æ aldri at æ elska dem. men hender e det første æ elske, etter blikket. fra nu av aldri ord mer, aldri tona, for æ kan være så glad i ordan som æ bære vil, elske musikken så mye at æ nånganga mest vil sprekke, men stole på dem gjør æ ikkje. ordan kanskje minst av alle (æ kjenne dem for godt, æ veit kor de kommer fra. de fortell dæ at de e sannheta, men de e alltid manipulert, nån drar alltid i strengan: tungemarionetta).

hender, derimot. æ trur ikkje de kan lyge. de har vært med på for mye, de har førr mye historie i sæ.»

og mens jeg skrev dette har beina mine sovnet. det er midt på natta, jeg lar meg ikke lure av lyset, jeg kjenner det igjen. kvart over elleve-bussen tok meg på en halvtimes rundtur og jeg smilte mot nesten-midnattsola der hun lå like over åsryggene og sendte varme, gule stråler ut i den kjølige sommernatta. havet var blankt, de høye fjellene fremdeles med kvite snøflekker, store kuldeflekker, og da bussen snur ser jeg hvordan byen snor seg oppetter bakkene og åsryggene, halvveis gjemt i trær på trær på trær og jeg smiler igjen, og kan ikke riste av meg

i love this city / and i love this state

byen, stedet. state of mind. jeg mister den litt for hvert år. jeg kommer tilbake og byen er mindre min enn den var året før. andre tar over skolene jeg gikk på, butikkene jeg handlet i, kjøpesentrene jeg hang på. ungdomsskolen min skal rives. en barneskoleelev hadde ei hagle med på skolen jeg elska i tre år, hata i ett. videregående har fått nytt navn (men jeg tror ingen bruker det. akkurat som at vi ikke sa «nedenom og hjem», bare «nedenom», eller som vi sier «fåret» istedet for «det sorte får», «rosene» istedet for «de fire roser»).ei venninne kom hjem etter fem år og sa det var som å være i en annen by, en ny by. jeg har sett dryppene, fem år med drypp av en stadig litt mer annerledes by som jeg både kjenner og ikke kjenner. «e du også fra harstad?», var det ei som spurte. «ja. men æ har ikkje bodd her på fem år»

og før var jeg ikke engang egentlig fra harstad.

men jeg er ikke rotløs, jeg er rotvill. røttene mine brer seg utover landet, verden. røttene mine vokser herfra, eller fra den lille sagaøya egentlig, under havet, over brua til fastlandet (enda denne øya er så stor at du aldri føler deg som en øyboer), langs landeveier og riksveier, båtruter og flystrekninger. jeg er ei øy. alt under havet er røtter. fundamentet. eller: jeg er et tre. under bakken har jeg røtter som strekker seg lengre enn du kan forestille deg.

jo lenger de strekker seg, jo stødigere står jeg.

(og jo søvnigere jeg blir, jo mindre oversikt har jeg over hva jeg faktisk skriver. kanskje ler jeg av meg selv imorra)