tingene som ikke er

Tagg: tankespinn

jeg har tenkt på «meningen»

jeg skriver hver dag, så jeg sluttet å skrive her

jeg skriver artikler, jeg skriver mailer, noen ganger skriver jeg brev, som regel klarer jeg å sende dem også (utrolig)

jeg skreiv dagbok i fjor, den døde i løpet av høsten, gjenoppsto et par ganger etter jul, prøvde å skrive ned det jeg ville huske før jeg allerede hadde glemt det, og jeg tenker «en dag er jeg gammel, kanskje husker jeg ingenting» og så tenker jeg «men om jeg har ei dagbok, da vet jeg i alle fall at dét skjedde, at sånn var det, at jeg levde et liv jeg og», og da prøvde jeg å skrive dagbok igjen, summere opp en historie som var de siste månedene, men det var snirklete, handa mi ble sliten, og så begynte jeg å skrive, hver dag, artikler

og så mailer

jevnlige mailer til venner langt unna, venner jeg ikke ser så ofte, jeg har alltid likt å fortelle ting i skrift bedre, jeg snakker mye, greit, men å fortelle ting, prøve å si noe, det kommer alltid bedre ut når jeg skriver, en gang sa jeg «jeg tenker bedre med tastaturet», og det stemmer, jeg tenker bedre når jeg ser setninger foran meg, når jeg kan putte en bokstav etter den andre, en lang rekke bokstaver, kjempefort aller helst, og for hand går det så tregt, og handskrifta blir mer og mer slørven, så jeg liker å trykke på tastene bedre, så jeg sender mailer, de er ofte lange, lett dramatiserte kanskje, men sånn er alltid livet når du skal fortelle en historie, du trenger litt drama, litt zest, og jeg er typisk ENFP, jeg lever livet litt som i en fiksjon, leter alltid etter en mening, med alt, det dypeste, hvordan tingene egentlig er, og det betyr ikke at jeg tror på en mening

med livet

men jeg tror på å skape mening

eksistensen handler om å skape, hele tiden, skape seg selv, skape nytt liv, skape med hendene, skape med hodet, med hjertet, lete etter spor, finne et mønster, se sammenhenger, hele tiden jakte på den største sammenhengen, meningen, som kanskje ikke er der, kanskje ikke finnes, mest sannynligvis ikke, men prosessen finnes, jakten finnes, håpet finnes

noen sier at det ikke er mening. at det ikke finnes. at det er meningsløst å lete. at det er «missing the point» å i det hele tatt tenke på det. vi lever, vi dør, that’s it.

og vi lever, og vi dør, det er sant.

men jeg vet bedre.

meningen finnes i alt. meningen er det du legger i livet. det du tar med inn i din egen eksistens. meningen med livet er å leve det, så oppriktig som du kan. om det finnes et liv etter døden er irrelevant, om det finnes et liv før døden er irrelevant. om det finnes en gud, en makt, en plan, en sannhet, det er irrelevant. det er ikke der meningen med livet ligger.

spør meg, og jeg svarer:

det finnes ingen mening med livet.

men det finnes mening i livet.

det finnes mening overalt.

Reklame

du betyr meg

det handler aldri om det du tror det handler om.

jeg leste om Paul Auster i dag i Aftenposten. «Det handler ikke så mye om meg selv», sa han.» Jeg er ikke så interessert i meg selv som sådan. Jeg er interessert i meg selv som en hvem som helst.» og jeg tok meg i å nikke, ta et bilde, legge det på instagram, skrive «jeg er du» for å bytte det ut med «du er meg»

og sånn er det. vi er hverandre.

ta en hvilken som helst følelse, tanke, opplevelse. du vet det ikke er unikt. du vet andre har vært der før deg. andre har tenkt det du tenker, sagt ordene du sier, i akkurat samme rekkefølge, eller nært nok. andre har følt det du føler, vært der du er. du føler deg ensom, kanskje, men det gjør alle andre også. en eller annen gang, et eller annet menneske, akkurat det samme som deg. konteksten er en annen, så klart:

andre folk, andre steder, andre tidspunkt. andre land, andre språk, andre tider, om igjen og om igjen, litt forandra hver gang, litt annerledes, bestemt av omstendighetene, tilfeldighetene.

men essensen av et menneskeliv er et livslangt déja-vu, allerede sett, allerede gjort.

kanskje ikke av deg, men av de andre.

så de andre er som deg, nei

de andre er deg

du kan ikke flykte fra menneskeheten inn i en unik tilstand

for det finnes ikke, det unike, det finnes ikke, annet enn som en følelse, som alle har, at dette gjelder bare meg, dette er det ingen som kjenner seg igjen i, dette gjør meg svak, dette bør jeg skamme meg over, dette blir jeg dømt for, dette er det bare jeg som forstår, dette er det bare jeg som ikke forstår.

men ingenting er uforståelig. så lenge du graver djupt nok, finner du alltid noe du kjenner igjen.

i mellomtiden

jeg ville si noen ting

men nå husker jeg ikke lenger hva

det er snart et nytt år

det blir lysere

året repeteres i kavalkade etter kavalkade:

hvordan var været

hvem presterte i sport

hvilken musikk burde vi hørt

hvilke bøker burde vi lest

hvem mistet vi (hvem fikk vi?)

jeg har gitt opp å holde orden på disse tingene. alt flyter over i hverandre. ingenting er skarpt avgrenset. 2013 begynner ikke om to dager. inni meg er vi allerede der. ute i verden lever vi midt i mellom. desember er opptakten til unntakstilstanden. jula, den siste uka i året, der alt handler om å samle mest til neste år, samle ting, samle fett, samle minner. det er det siste jeg bryr meg mest om. jeg har skjønt såpass. og minner er lagrede følelser mer enn noe annet. lagrede opplevelser, i endring alltid. jeg legger nye lag over dem hele tida.

det er de sangene som en gang fikk deg til å smile, men nå stikker deg mellom ribbeina. det er de tingene du lo av før, men som du ikke lenger syns er morsomt. det er de bildene du hadde av folk som viste seg å ikke stemme. det er det som skulle skje, men ikke skjedde. det er de tingene du likte å gjøre, men som nå føles oppbrukt, repetitivt. det er det du trodde du ville med livet ditt, som kanskje ikke var det du ville likevel.

det endrer seg hele tida. det du trudde du ville føle, glir unna. noe nytt kommer i stedet. eller; noe nytt legger seg til, vokser sammen, endrer form. kjernen er den samme. kanskje oppdager du den bare på nytt, ser den på en annen måte.

som når en låt får ny stemme, ny form, et nytt perspektiv. det er det samme. men det er noe annet.

og så. hva nå?

jeg tror ikke jeg har så mye på hjertet lenger

livet er helt ok, noen ganger skikkelig bra, noen ganger skikkelig kjipt, men som regel midt i mellom med et hint av merverdi, pluss, jeg er stort sett ganske lykkelig, stort sett, og nå kan jeg kjøre bil, og for hver gang jeg kjører føler jeg meg mer som et voksent menneske, litt mer fri, litt mer klar for what the fuck livet finner på å slenge mot meg, og helt ærlig, det meste livet slenger mot meg er jo ganske morsomt, og om det ikke er morsomt akkurat i det det skjer, så er det som regel morsomt etterpå, og greit, jeg er 27 år, jeg er like langt fra et etablert liv nå som da jeg var 17, jeg har vokst inn i en stadig mer rølpete versjon av meg selv, men det funker, stort sett, stort sett funker det bra, og jeg har blitt ei sånn som folk legger merke til, jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men de gjør det, og jeg har blitt ei sånn som snakker høyt, som blir litt for full, har munnen full av nachos og likevel føler meg awesome, og det er jo fint, det er mye bedre å føle seg awesome enn liten og feil og misforstått og usikker og alt som er dårlig og crap, for hallo, det er ikke vits i å føle seg sånn, det kommer ingenting godt ut av det og jeg vet det, tro meg, men nå er det ikke sånn lenger, ikke i nærheten sånn, noen ganger kanskje, men nesten aldri, og jeg tror ikke det blir sånn heller, i framtida, det blir ikke sånn igjen, og da er kanskje den historien over, og kanskje det er det denne bloggen har handla om, sjøl om det høres kleint ut, sjøl om det er en klisjé, men kanskje var dette bare en blogg om å finne seg sjøl, for hvor rart det enn er så er jeg-et noe man kan miste, identitetsfølelsen, forståelsen, innsikten, kunnskapen om hvem man er, den kan forsvinne, eller man kaster den bort, eller noen tar den fra deg, og så må du bruke den tida det tar å finne den igjen, finne deg selv

og det er en ujevn vei, for noen kanskje mer enn for andre, for noen er det fjell du må krysse, Mount Everest du må bestige, og så ser du hele, plutselig, etter små drypp, små forvarsler om at nå, nå er du der, nå er du nesten framme, og de siste metrene er de tyngste, men de letteste også, de mest intense, euforien tar deg og nå kan du slippe det løs, og så er du der, på toppen, ved enden, der du kan se både forover og framover, nedover og oppover, og ingenting har noen gang vært klarere

og jeg er kanskje der nå

og jeg tror alt jeg har skrevet, grunnen til at jeg skreiv, var fordi jeg ville dit, fordi jeg måtte komme dit, og jeg kunne ikke klatre Mount Everest (og det vil jeg ikke heller, djeese, galskap), men jeg kunne skrive, jeg kunne lete og grave på den måten, eller jeg kunne klatre på den måten, nå et platå av kunnskap, innsikt, opplysning, så klatre videre, nå enda et

fra toppen er det bare nedover

det trenger ikke bety noe negativt

bare at veien på et vis blir lettere å gå, den harde jobben er unnagjort

noen ganger tar jeg meg selv i å tenke «hva nå?»

men jeg aner ikke hva svaret kommer til å være

til lyden av en høstlig bris (vinden slår mot husveggene, regnet renner nedover rutene)

jeg er trist. jeg trodde jeg var ferdig med det nå. hele sommeren, eller: nesten hele juli, nesten hele august; emosjonell bølgedal, alt på tverke. men så kom høsten, da skulle det ordne seg. nå vet jeg ikke lenger. jeg er trist. jeg føler tristhet. prikker på innsiden. skraper i ribbeina. men det går over. følelser går alltid over. som alt her i verden, livet, universet. det går over. det forandrer seg. stagnasjon er død, så: så lenge universet har varme, har det bevegelse, har det liv. og livet er alltid i bevegelse. bare tenk; du er et menneske, en organisme, du har en definert ramme og inni deg; organer, blod, vev. utellelig antall celler, enda flere atomer. du består av så mange atomer at det ikke kan telles en gang, og atomene består av mindre deler, og de delene av mindre deler igjen, helt sikkert, sånn går det, innover og innover, mindre og mindre, og alle disse delene er alltid i bevegelse, du er alltid i bevegelse, og alle disse delene vil videre, men noe holder dem sammen fra du fødes til du dør, av en eller annen grunn klarer de å være deg hele livet ditt, i stedet for å oppløse deg i luften, dra deg avgårde i alle retninger; videre, videre, mot noe annerledes.

det er en kosmisk lov. den største loven:

alt forandrer seg, hele tiden, alltid.

det er livet, eksistensen, døden. det er det eneste konstante.

og vi; du, jeg, menneskeheten, vi:

vi er små, små deler av den ultimate forandringen, så stor at vi aldri vil kunne se den, så langsom at vi aldri vil holde ut til siste slutt.

om det noen gang slutter. hvem vet.

«gandhi once said: live as if you’re gonna die tomorrow, learn as if you’re gonna live forever»

men alt dette fikk meg til å tenke over noen ting:

hvem er det vi lærer av, når vi vokser opp, hva er det vi lærer, hva er det vi ikke lærer, hvor dypt sitter refleksene våre, og hva trigger responsen vår.

ingenting av dette er revolusjonerende.

men jeg vet hva jeg ikke har lært, og jeg vet hva som gir meg følelsen av noe velkjent og trygt, noe jeg forstår. og jeg jeg skjønner det bedre nå.  det jeg ser etter, det som trigger den følelsen av gjenkjennelse, det er ikke bra. strengt tatt er det ganske fucked up, og det irriterer meg at det er dette jeg har lært å gjøre, at det er sånn jeg har lært å reagere, føle, forholde meg til verden på.

og vi lærer fra så mange forskjellige instanser:

foreldre, familie, institusjonene vi må gjennom, vennskap; alt.

og fiksjonen. vi lærer av fiksjonen, fra vi er små lærer vi av fiksjonen; eventyrene følger oss hele livet og lærer oss ikke bare hvordan vi bør oppføre oss og leve, hva vi børe forvente av livet, de lærer oss bullshit, innprenter det i hodene våre, i ryggmargen, urealistiske ideer, forventninger, klisjeer.

for eksempel hvordan Carrie og Big er historien om et kjærlighetsforhold som bør idealiseres, når det på ingen måte er det,

eller hvordan alle high school-filmer og serier med pene, vellykkede tjueåringer i rollen som 16-åringer og urealistiske dialoger og plot gjør at videregående virker ulidelig langt unna den spenningen vi drømmer om.

ikke at livet har plot

at noen sitter med en grand plan bak alt som skjer med oss

sånn er det jo ikke:

det er valg og tilfeldigheter, hele veien, mens fiksjonen har en som bestemmer, en som har diktert og bestemt hele forløpet; inngang og utgang,

men likevel tar vi lærdom av fiksjonen, bygger forventninger livet aldri kan oppfylle, leter etter en fiksjon vi innerst inne vet er usann, men likevel tror på.

art may imitate life, but life imitates tv

eller; det prøver, vi prøver, leter etter troper vi kjenner igjen fra en uvirkelig verden vi har vokst opp med som læremester, leter etter kjente klisjeer, velkjente mønstre vi kan følge og forstå, så livet skal ligne noe vi kjenner igjen

men jeg begynner å tro at det er bedre å lete etter det som er ukjent

meta, fysikk

skyene driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons

bortsett fra det ser verden virkelig ut, Gangsåstoppen ser virkelig ut, Kulturhuset, Harstad Brygge, det jeg kan se ut vinduene, det ser virkelig ut, bortsett fra skyene som på den ene sida driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons og på den andre sia ser ut som skyer gjør på film, i 3D, datafiksa

jeg husker ikke lenger hvordan det var når verden bare så ut som seg selv

når verden var et sted jeg befant meg i, buskene var ekte, himmelen var ekte, skodda over havet var ekte, lyset fra midnattsola som reflekterte seg i havet, nordlyset, alt var ekte, og nå ser det ut som på tv, på film, nå ser det ut som det mennesker lager for å imitere verden, imitere det ekte, og noen ganger klarer jeg ikke se verden for verden, noen ganger ser jeg bare hvor uvirkelig den ser ut, mens jeg ser på tv, film og tenker «herregud, så virkelig det ser ut!»

en imitasjon av en imitasjon

en uendelig rekke av imitasjoner

på en måte, ja, på en måte, kanskje hadde Platon litt rett her, jeg vil gi Platon litt rett her; kunsten som imiterer drar oss vekk fra det som er virkelig, den tilslører det virkelige, legger ei hinne av uvirkelighet over det eneste virkelige vi har, det vi lever i hver dag, himmelen, havet, skogen, fjellene. verden vår.

vi mister fokuset hele tida

jeg mister fokuset

men jeg liker det

det er ubetydelig, men jeg liker det, helt til jeg tar meg selv i å ikke klare å huske hvordan verden føltes før verden ble popkulturelle referanser, dataanimerte etterligninger, photoshoppa dukkemennesker, disse evinnelige samtalene om teori og idéer som jeg elsker, men som jeg plutselig ikke ser verdien i, det kommer og går, men jeg vet at det ikke ligger lykke i alt det her, jeg vil heller holde steiner i handa, kjenne verdien av evigheten, før jeg kaster dem tilbake til havet, en etter en etter en

but it’s the way it goes and it’s happening everyday

jeg prøver å jobbe meg ihjel

jeg prøver å jobbe meg rik

jeg prøver å jobbe meg bort fra komplikasjoner

 

jeg jobber i alle fall.

mye.

ikke i dag nødvendigvis, men generelt, denne uka, disse tre ukene som begynte forrige mandag, nei søndag, jeg tror vi sier disse fire ukene, jeg tror jeg kan avslutte fire uker med to hele fridager, men det er greit, jeg har valgt det sjøl, jeg har en mening med det, et mål, flere mål kanskje, få dagene til å gå fortere, få kontoen min feitere, slippe å forholde meg til

vel

(mye, diverse, noe)

det er tirsdag 24. april. det er en måned til jeg reiser og blir borte i tre uker. det er en uke til 1.mai. det er tre uker til 17. mai. det er vår, og snart er russen her igjen. de er som de alltid (: så lenge jeg kan huske) har vært. sånn som det er med alt. sånn som er med alle ting, historien, verden, livet.

alt repeteres, om og om igjen, til det har forandret seg.