re-boot

mandag morgen, jeg lot telefonen ligge nede i natt, så ingen skulle ringe og vekke meg i sju-åtte-ni-tida, jeg bestemte meg for å ha fri i dag, etter ei heil uke som blei runda av med nattevakt, så nær døgning som det går uten å døgne, en times avslapning før jobb, i seng en time før jeg sto opp dagen før, nattevakt i mørketida, det er noe eget, nå er det riktignok ikke helt mørkt enda, det er en liten lysrand om morgenen, på utkikkspunktet mellom Grønnebakkan og Kanebogen stoppa mamma bilen og jeg gikk ut for å ta bilder av de frosne trebenkene og Grytøyfjellene med et tynt snølag og alt det blå som ligger i lufta på denne tida, men til venstre for meg, mot øst, der lå fjellene som mørkeblå konturer mot oransje, rosa, gult, lyseblått, det ser ut som gløden fra flammer som ulmer under horisonten, og det er jo det det er, når man tenker på sola, sola som er så mange millioner kilometer unna og brenner hele tida, hver dag, hver natt, brenner opp seg selv i slow-motion, i alle fall for et kort, kort menneskeliv

Reklame

black sheep

det blir mørkere og kaldere, og jeg hører egentlig ikke så mye på varm musikk likevel*, det er mye electro up in this, det er låter på repeat, det er sanger jeg helst vil danse til, litt dubstep, litt elektro, litt indierock, men så blir det kveld, og så blir det natt, og jeg burde ha sovet, burde vært en time inn i søvnen, minst, men i stedet holder jeg meg våken, for what, ingenting, jeg holder meg våken og venter på at morradagen ikke skal komme, eller noe sånt, musklene mine er støle, overalt, mest inni magen, men jeg tenker jeg skal prøve bosu i morra, om kjernemuskulaturen min har noe å komme med, det er litt sånn at det er vondt å le, så så fint at jeg ikke har gjort så mye av det i dag, i stedet holdt jeg på å få første utøya-grining sia juli, sikkert, kanskje tidlig august, eller øya, det var øya, säkert! kanskje, helt sikkert

og senere så jeg criminal minds og det starta med unge ansikter i svart-kvitt, en skolemassakre ti år tidligere, jeg tenkte «kødder du med meg», jeg tenker art imitates life and life imitates tv, men det er jo ikke samme greia, bare at det er det, det er alltid samme greia, folk er her, noen gjør noe helt jævlig, folk er ikke her, eller tida bare, tida går, og hadde vi bare kunnet fryse den så hadde vi kunnet fikse alt

(men dette, det er varm musikk, akustisk, mellow, americana, organisk, sånne greier, varmt)

(og når jeg sier at jeg ikke hører på så mye varm musikk, så mener jeg «ikke så mye som før»)

«noen ganger»

«noen ganger» sier jeg ofte, sånn begynner jeg så mange innlegg, samtaler, monologer, «noen ganger», sier jeg, «noen ganger» når jeg drikker, noen ganger, generelt, er det noe i meg som bobler over, og jeg sier «nervøs energi, sårri, det bare er sånn», og jeg kan ikke gjøre så mye med det, det bare bobler, og jeg snakker fort, jeg snakker så fort, og noen ganger mumler jeg, men noen ganger ruller jeg hardt på r-ene for å huske å artikulere, for å huske å være tydelig, jeg ruller hardt på r-ene for å hente meg inn igjen og bli tydelig, for det er så mye jeg vil si, det kommer bare, uten å være planlagt, eller strukturert, det flyter ut av meg, triller avgårde, så kjapt at jeg ikke alltid vet hva jeg sier selv

«noen ganger» sier jeg ofte, det er sånn jeg begynner det jeg skal si, «noen ganger» er hele meg bare full av nerver, ikke stress, ikke angst, bare nerver, og sommerfugler, og bobler, hele meg, full av champagnebobler, og jeg prøver å fortelle alt, jeg prøver å forklare, og «noen ganger», sier jeg, «noen ganger» får jeg det til, andre ganger lurer jeg på om folk forstår hva jeg mener, når jeg sier at det kribler i alle cellene mine, at jeg kjenner det i fingertuppene i hjernen i tærne i musklene i magen i nyrene i alt, alt sammen, i hele meg, og jeg kaller det nervøs energi, men jeg er ikke nervøs, det er bare så mye i meg at jeg ikke vet hvor det skal ta veien, og jeg snakker for mye, «noen ganger», «noen ganger» snakker jeg for mye, jeg snakker hull i hodet på meg selv, så jeg tør ikke tenke på hva andre må føle, for jeg hører stemmen min gå hele tida, jeg kjenner det klø i leppene mine, i strupen, i stemmebanda, klø etter å lage lyder, formulere noe, si noe

og «noen ganger», når jeg drikker, «noen ganger» blir det bare enda mer, og særlig med rødvinen, jeg vet ikke hva det er med rødvinen, men den trigger noe inni meg, hver gang, en slags kilende boblende følelse som vibrerer i alt jeg er, ut i fingertuppene, ut i øyenvippene, jeg sier det og jeg mener det, det er sånn det føles, det er sånn det er

og kanskje er det fordi jeg burde formidle noe, kanskje er det fordi det er det jeg burde gjøre, fordi jeg kan putte ord sammen og lage setninger som er forståelige, setninger som er morsomme, setninger som er meningsfulle, og jeg kan stå foran folk og fortelle om veggdyr og få dem til å le, jeg kan få dem til å føle noe, jeg tror det i alle fall, jeg tror jeg kan trigge noe, et eller anna, selv om jeg må trekke pusten og telle til ti, kjappe ti, inni meg, så jeg ikke bobler over så fort at jeg mister tråden, mister meg selv, telle til ti så pulsen går ned og ikke raser avgårde, jager meg opp og avsted, tempo, tempo

og det er følelsen, «noen ganger», følelsen jeg får når jeg heller vin i glasset nå, det er annerledes, og jeg tenker på den kvelden jeg dansa hele natta og hele meg var lett og hele verden var fantastisk, «det e fantastisk!» sa jeg, og kunne ikke slutte å smile, og når jeg tenker på den kvelden, når jeg forteller om den, så er det det samme, jeg kjenner kjeven gli ut i et smil, tre måneder etterpå, og øynene løfter seg og ser verden litt sånn som den var da, litt annerledes, full av muligheter og lykke og alt som var vakkert og godt, og jeg tenker at noen ganger er det fint, å gjøre ting man aldri trodde man kom til å gjøre, ting som bare får en til å smile, og smile, og smile, etterpå, lenge etterpå, tre måneder etterpå, hele følelsen, opplevelsen, sitter inne i kroppen, pulserer mellom hjernen og resten av meg, og jeg vet at det betydde noe, den kvelden, det var viktig, det var en del av noe større

og jeg kjenner på hvordan det er å ikke være delt lenger, ikke være i hodet hele tida, ikke kjenne at kroppen og alt som setter seg i den, alle følelsene, er fremmed, ting jeg ikke vil kjenne på, vedkjenne meg engang, og jeg kjenner på hvordan det er å være hel, for jeg tror jeg er hel nå, jeg tror jeg forstår hvordan det skal være, at det skal være sånn som det er nå, og alt dette som «noen ganger» er så overveldende, det er bare fødselssmerter, voksesmerter, det er bare sånn det er, når man vokser sammen til én, igjen, sånn som man var

«noen ganger», sier jeg ofte

og mener «nå»

take me in and dry the rain

noen ganger savner jeg torden. lyden av braket, lysglimtet kraftigere enn alle verdens blitzer, hvordan det føles som om det er jorda selv som rumler rundt deg. jeg savner lyden av regnet, det kraftige, tunge tordenregnet, det som lager flom på bakken, som trommer hissig på takene og lager surklelyder i skoene dine. men aller mest tordenet. å kunne ligge inne, og bare høre på det. kjenne på lufta. det er en helt egen luft. tordenluft. elektrisk og våt. tung og kraftfull.

jeg ligger på magen i senga mi. jeg og en kopp nestlete. jeg, og tanker om framtida. er det ikke alltid det man tenker på, framtida, hva man skal gjøre, hvor man skal ende opp? og jeg snakker med ei venninne, vi chatter på facebook, og vi snakker om akkurat dette, om å gå rundt å kjenne på hva man vil, om å kjenne at kanskje er det ikke ambisjonene og stresset man egentlig vil ha, og kanskje var det tankene om det som gjorde at livet var kjipt og tungt og fullt av stress, og kanskje er det viktigste med livet å ha det fint, å kunne puste, å ikke måtte jage etter noe stort og viktig, så noe større, noe viktigere.

og det betyr jo ikke at det ikke er store, viktige ting man kan jobbe for, bry seg om, engasjere seg for. men jeg tenker ikke på det.

jeg tenker på jaget. og det som kommer med, jeg tenker på stresset. på hvordan skuldrene mine har senket seg det siste halve året. hvordan det er å puste inn, puste ut. hvordan hjertet mitt har gått fra å banke seg gjennom ribbeina, til å holde på med sitt, sånn som det skal. hvordan lungene ikke lenger føler de må kjempe mot et trykk for å kunne puste, kunne gi kroppen oksygen. det tenker jeg på. hvor godt det er å leve rolig. hvor moro jeg har det når livet er hektisk og mye skjer og det er mye å gjøre og mye å velge mellom. men hvor godt det er å la jaget fare. konsentrere seg om få ting av gangen. se ut over byen en kveld, en natt. telle lysene. en liten stjernehimmel, en liten galakse, en liten krok av universet.

ting jeg tenker på i denne byen

været er stadig fantastisk, gradene ligger på sommersiden, altså over 12, stort sett hver dag, hele dagen, og sola er framme, eller skyene er lette, himmelen aldri langt unna, og lufta er frisk, lufta er den friskeste, jeg puster inn og lungene mine blir lykkelige, og hjernen min ekstatisk, det er utrolig, det er helt utrolig, det er en rus basert på oksygen og renhet, på blikkstille hav, fjell som fremdeles er snøfrie, trær som såvidt har begynt å gulne og rødme, følelsen av å gå langs slitte asfaltveier og sparke stein etter stein, føle seg stadig lettere

jeg løper på tredemølla nede på treningssenteret, ved siden av meg henger unge gutter, har treningshangout, og det er fredagskveld, utfor vinduet, nede på asfalten, hører jeg lyden av skateboard som slår mot bakken, og jeg prøver å snu meg, kanskje av gammel vane, se hvem det er, for jeg måtte alltid se hvem det var, da jeg var yngre og bodde i denne byen, hørte lyden av skateboard mot asfalten, måtte alltid snu meg etter den, titte rundt hushjørnet, se hvem det var, hvem av saggeguttene det var, for alle som skata sagga da, gikk i No Fear-gensere og skatesko, nå sier vi sneakers, det er same same, alt er det samme, samme, noen ganger er det som om tiden har stått stille, men jeg vet at den ikke har det, og jeg vet at det er annerledes, og jeg vet at ting forandrer seg, hele tiden, alt forandrer seg, selv da jeg var fjorten og tiden sto stille gjennom femten, seksten, søtten, da alt føltes enormt og eksplosivt og forvirrende og nytt, så var det likevel som om det alltid kom til å være sånn, at vi alltid kom til å være der, at vi aldri kom til å bli noen andre

og alle tankene

jeg tenker på å kjøpe ting

• et diana-kamera (så jeg ser på ebay, tenker deluxe, eller bare kamera, eller noe midt i mellom)
• et systemkamera (nikon, men modell, jeg tenker ikke for avansert, men ikke for lett)
• en interrailbillett
• eller flybilletter the-hell-outta-here (byen, landet, skandinavia)
• nye sko (tøysko, mine er slitte. høstsko, for det har jeg ikke. dyre sko, som holder lenger enn to måneder (fuckyou dinsko, vi er done)

jeg tenker på å kaste ting

selge ting

• klær, jeg har altfor mye klær
• bøker
• papirer jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med
• kladdebøker
• juggel, dill

og noe kan jeg selge (klær, bøker), noe kan jeg få litt penger for, ikke for å være grisk, men hvorfor skal fretex alltid bare få alt, det er ikke som om fretex er så billige, det er ikke som om jeg er så enig i alt de står for, hvorfor kan jeg ikke bare få inntekter på det jeg ikke lenger vil ha, om noen andre likevel vil ha det, så det tenker jeg på, ta bilder og legge ut et sted, men det letteste hadde vært garasjesalg, jeg trenger venner som vil holde garasjesalg

og jeg tenker på å tattovere meg

jeg tenker på å klippe håret

jeg tenker på å farge håret

jeg tenker på å flytte til utlandet

jeg tenker på å finne en leilighet som er min et sted i oslo

jeg tenker på å flytte ut på bygda, et sted i Lofoten kanskje, et lite sted

og bare jobbe, spare, leve

og jeg tenker så jævlig mye, det blir som regel med dét, jeg tenker jeg må lære meg å tenke mindre, leve mer, gjøre mer, tenke kan jeg gjøre når jeg blir gammel, når det ikke er så mye igjen, å leve, å gjøre, da kan jeg tenke, og tenke, og tenke

når man er ung burde man leve

hvorfor er det så vanskelig å skjønne det?

make me over

nå er jeg sliten, kroppen min prikker, er nummen, det måtte komme, nothing lasts forever, ikke engang energi, tils lutt dør den vel ut den og, helt, eller vent, hvordan var dette igjen, energi kan ikke forsvinne bare skifte form, men så sier de at universet til slutt vil bli kaldt og livløst og da må jo energien ha forsvunnet, for energi er varme, friksjon, bevegelse, vi beveger oss hele tida, selv sengeliggende beveger seg, blodet inn årene er en ting, alt kroppen gjør for å holde maskineriet i gang, det er en ting, noe annet er at alt vi er er mellomrom som holdes fast av magnetisme, elektrisitet, er det ikke sånn det er, og så disse mikromikromikropartiklene som kan være overalt samtidig, flere steder, de flyr gjennom oss og vi merker det ikke, merker ingenting, vi lever side om side med parallelle univers, det er noen som tror det, det er noen som mener det er vitenskapelig hold for å tro det, at det er den enkleste løsningen, Occam’s razor om du vil, barberbladet som skjærer bort alt unødvendig, Gud for eksempel, han passer ikke inn i den enkleste forklaringen på et fenomen, han er ikke logisk eller troverdig engang, alt har vi skapt selv, reglene, setningene, ordene, vi har skapt alt for å holde oss selv fast, for å holde samfunnet i kontroll, det måtte være en annen kraft å svare til, nå svarer vi ikke til noen andre enn oss selv, våre venner, vår familie, eller, vi svarer ikke til andre enn Staten, og Staten er oss, det er det som er meninga, vi er demokratiet, Staten representerer oss, og likevel er det oss/dem, de bestemmer, vi følger

for noen må alltid bestemme

og noen må alltid følge

jeg tenker at jeg trenger en make-over

en re-invention

det må være høsten som lurer i bakgrunnen, eller i forgrunnen, strengt tatt

det må være høsten som lurer i sommernettene, enda de fremdeles er lyse, overskya kanskje, men lyse, fremdeles lyse

 

Grace Slick

 

 

var awesome i sin tid

 

 

ikke at jeg tenkte så mye på Grace da jeg sykla hjem fra jobb i kveld, sola legger et varmt, gult lys over åsene og fjellene, himmelen er blå og klar og det er kaldt, jeg har på meg for lite klær, har wrappa kjolen rundt halsen som en, vel, hals, et forsøk på å holde varmen, neste gang tar jeg med votter, selv om det er juli, selv om det er juli i nesten en måned fremdeles skal jeg legge votter i alle veskene mine, så jeg slipper forfrosne fingre, de blir ekstra kalde når man sykler, de får så mye vind på seg og plutselig er de så stive og kalde at det er vanskelig å trykke inn bremsene, og jeg tenker at jeg skal ha en sykkel med bakbremse, når jeg kjøper en sykkel da, nå låner jeg bare, det er helt greit det altså, jeg er happy, jeg sykla til jobb i dag, jeg sykla hjem igjen, ned bakker, opp bakker, mest oppover, hele veien hjem er opp (nesten), lårene mine trengte det, nå kan jeg klappe meg sjøl på skuldra

si; bra jobba.