tingene som ikke er

Tagg: terror

kjærlighet er enøyd. hatet blindt.

så nå får han snakke i retten. han får holde en tale. tretten sider sier han. nå er det fem igjen.

«det er ytterst viktig at vi får hans forklaring», sier Lippestad, og jeg tenker at det er ikke det, det er ikke «ytterst viktig», det er ikke viktig, det er totalt uviktig, det kan aldri forklare eller forsvare ham, det kan aldri formildne handlingene hans, det vil aldri føre til at vi sier «aha, nå skjønner vi, selvfølgelig, du ville bare forsvare landet, det er greit, vi  tilgir deg, du hadde rett, du kan bli kommandøren vår, regenten vår, du kan få styre oss, du hadde rett da du sprengte bomba, da du dro til Utøya og fyrte løs mot unge mennesker, ungdommer, barn, for de hadde jo ødelagt landet om de hadde fått leve, vi skjønner det nå, vi følger logikken din, vi ser resonnementet ditt, det bare du forsto, det forstår vi også nå»

det er ikke «ytterst viktig»

hva skal man si

all ære til Lippestad, til de andre advokatene som sa, ok, vi forsvarer Breivik, vi forsvarer denne uforsvarbare mannen og hans handlinger, vi sitter her ved siden av ham uten å brekke oss, uten å slippe fri trangen til å slå ham, sparke ham, klore av ham hver hudcelle, høre ham skrike

fan

jeg er så sint

det har gått ni måneder og nå er jeg sint

der jeg før mest kjente meg matt, trist, der jeg før mest ikke kunne forstå hvordan et menneske kan gjøre sånt, bli sånn, der jeg nesten syntes synd på ham, på den måten man syns synd på patetiske skapninger som lever i illusjonene sine som engang må briste, der jeg før faktisk trodde at en dag, en dag måtte han bli «frisk», «normal», en dag måtte det gå opp for ham, når han våkna kanskje, og plutselig tenkte «hva har jeg gjort?»

men det kommer ikke, det har ikke kommet til nå, det kommer ikke, i stedet gråter han over seg selv, saken han tror på, en amatørmessig «emosjonell» film, han gråter over en film, men han trekker ikke en mine når navnene på de 77 han drepte leses opp, da er han steinansikt, holder maska, men det er ingen maske, er det vel

det er sånn han er

og jeg er så sint

jeg vil ham vondt

det har gått ni måneder

og jeg ønsker ham alt vondt

jeg tror ikke på dødsstraff

men jeg ønsker ham alt vondt i livet

og en en smertefull, skremmende, langvarig død

den som tier om det han vil gjøre, blir ikke hindret

det er nå det blir vår

sola skinner hele dagen, klokka er halv ti og det har såvidt begynt å skumre, klokka var kvart på åtte og jeg gikk en tur rundt Samasjøen og utsikta over til fjellene på den andre sia av Vågsfjorden var blikkstille hav og solgule fjell, solgule og varme, fulle av snø

og nå er det blått

lufta er kald, det lukter frossen vår om kvelden, men når sola varmer på dagen er veiene våte av smelta snø og is, vann som blir til vann igjen

de har lagt ut broa til flytebrygga nå

det våres.  det er april.

jeg så en sak på vg tv i dag, en utøya-sak

det var første gang (eller det føltes som første gang) jeg så ham bevege seg, være et levende menneske, ikke bare et ansikt med et hovent uttrykk, trykt på papir, spredd ut over nettavisene, men et faktisk menneske, som beveger seg, eksisterer i en trediemensjonal verden, er laga av kjøtt og blod og sener, hjerneceller, øyne, ører, en gang satt han kanskje i en barnehage og sang «hode skulder kne og tå», flytta hendene fra hodet til skuldrene, til knærne , til tærne, flirte og lo av noe uskyldig som «lille petter edderkopp», en gang gikk han på skolen og lærte og lese, skrive, gange, dele, visket ut bokstavene når han skreiv noe feil, viste fram påskepynten han hadde laga i forming, skjærefjøla han hadde laga i sløyden.

når blir mennesker onde?

hvordan kan de bli så onde når de lever i en verden som gir dem så mye?

sola som varmer kinnene dine om våren, fønvinden som stryker over deg om sommeren, høsten som slipper ned regndråper og lager søledammer du kan plaske i, vinteren som dekker alt det grå med kvitt, frossent regn

en av de 69

jeg har tenkt mye på Jamil

Jamil Rafal Yasin

jeg vet ikke helt hvofor

jeg tror det er fordi hun kom til Norge for to år sia

hun kom til Norge fra Irak, for to år sia

og her blir hun drept

her blir hun skutt og drept, på den mørkeste dagen i vår moderne historie

en av 69, skutt

fordi hun ville engasjere seg, få venner, integrere seg, bli en del av Norge

to år i fred

hun fikk to år i fred

før 22. juli

så jeg har tenkt mye på Jamil

hun ble bare tjue år

det er seks år eldre enn de yngste ofrene fra Utøya

men de fikk alle vokse opp i et fredelig land

i en fredelig tid

Jamil fikk to år

to av tjue år i et åpent, demokratisk og fredelig samfunn

på forsida av Dagbladet, eller VG så jeg «har det tungt på cella»

om han, han vi bare kaller ABB, terroristen, jævelen, fyren, han

jeg kaller ham en» twat med determination» (og trakk alle påstander om at jeg trodde han måtte være ganske intelligent tilbake etter å ha lest fem linjer av «manifestet»)

«har det tungt på cella»

det er en føkkings vits

drømmer & mareritt

jeg drømmer om å stikke avsted

jeg planlegger å loffe rundt

jeg vurderer interrail mot en måned i paris, lyon

husker da jeg noen måneder før jeg skulle til singapore brukte all fritid på google eearth

zooma inn, zooma ut, forflytta meg mange mil på noen få sekunder

projiserte meg selv inn i bildene fra byene og stedene

tenkte «der kan jeg bo» og «der kan jeg bo» og «der kan jeg føle meg hjemme»

og livet er så fint, det er så fint å leve

klokka tre sykler jeg hjemover, himmelen er klar; lys turkis, rosa

havet er blikkstille, en båt legger ut fra havna innerst i Harstadbotn

før jeg sykler står vi på balkongen og ser på dette, på byen som sover og sollyset som tvinger seg opp og fram og snart runder åsen der borte, snart kommer over fjellene, snart sprer strålene sine ut og fordriver duggen som ligger i lufta, som har lagt seg på bilrutene, alle bilene har duggete ruter, jeg ser på dem når jeg sykler forbi, og jeg ruller nedover bakkene i full fart, jeg og hjelmen min, veska på bæreren

kommer til bakkene som går oppover, skifter gir, tråkker oppover hele bakken, hele Steinveien, er fornøyd med meg sjøl, husker at jeg for en halvtime sia plutselig innså at det hadde gått flere minutter uten at jeg hadde tenkt på 22. juli og alt som kom etterpå, jeg og R hadde snakka om alt anna, om ubetydelige ting, hårfarger, sminketriks, da jeg plutselig merka at jeg ikke hadde tenkt på 22. juli, ikke huska at det hadde skjedd, og det husker jeg igjen når jeg sykler opp bakken, tråkker oppover i stødig fart, så jeg begynner å synge lavt på Til ungdommen, prøver å huske alle versene, husker hvordan rektor Peggy fikk tårer i øynene da vi sang den på FN-dagen, den gangen jeg var elleve, tolv og konferansier, eller den gangen jeg leste diktet jeg hadde skrevet, om fjellan og havet og blomstran som en gang forsvinner, som alt gjør

og jeg synger på Til ungdommen mens jeg tråkker oppover bakken, kjenner munnen trekke seg sammen, kjenner tårene presse på, halsen bli klumpete, kjenner at jeg gråter igjen, for første gang på nesten to dager, for det er jo ikke over, det går aldri over, og jeg var ikke der en gang, jeg var ingen steder, jeg var ikke i Oslo da bomba smalt, var ikke på Utøya da skuddene jallet over øya, og det er jo bra, jeg vet at det er bra, jeg er glad jeg lever, jeg er glad jeg ikke er traumatisert

men jeg klarer ikke å forstå at dette har skjedd

for jeg var ikke der

jeg så blomstene i oslo, jeg så glasset, bygningene, forvillet meg til og med inn på forsida av Regjeringskvartalet, innafor sperringene (for de var ikke så veldig sperrende), så jeg så ødeleggelsene, jeg kjente et annerledes Oslo

men jeg var ikke der, jeg var ingen steder, jeg satt klistra foran skjermen og skjønte ingenting, og det gjør jeg fremdeles ikke, skjønner noen ting

bare at livet går videre

fuglene synger fremdeles

sola farger himmelen i alle mulige farger

i havet svømmer fisker

på bygda ligger sauene i veien

når det er tid for det står middagen på bordet

og når dagen nærmer seg våkner landet opp

fremdeles våkner vi opp

og lever

i går kveld / i dag morgen

så jeg kom hjem igjen, forlot rosene og den svake råtne eimen, og kom hjem igjen, og sola skinte over Nordland, da vi kom til Troms var den bak fjellene, nå er fjellene rosa av solskinnet fra under horisonten et sted. og det er så stille her. det er så stille, så jeg tenker mer. jeg skulle ikke skrive om det som skjedde 22. juli nå, jeg skulle ikke. jeg skulle vende tilbake til noe normalt, tenkte jeg, skulle skrive om noe fint, noe morsomt, noe godt. men jeg satt på flyet, bladde i avisene og i Dagens Næringsliv så jeg det: «massakren på Utøya», og jeg forsto ikke, «vadå massakren på Utøya?», og så begynte tårene igjen, presse seg på, massakren på Utøya, det er den som gjør det, bomba kan jeg takle, bomba kan jeg forstå, jeg så knust glass ligge i gatene, forvilla meg inn på plassen foran regjeringskvartalet, glass overalt, jeg så sponplatene som har erstatta vinduene over hele sentrum, oslo, hjerter, blomsterhav, blomstereelver. jeg så alt det. jeg forstår Oslo. jeg forstår bomba. jeg forstår ikke Utøya. jeg kan ikke fatte Utøya.

jeg kan ikke fatte at Utøya nå er kjent som øya der 68 ungdommer ble massakrert.

det er det som treffer meg med full kraft i mellomgulvet. det er det som gjør så vondt, så vondt. se ansikter jeg kjenner igjen dukke opp på tv, i aviser. se at de har overlevd en terror og skrekk utenfor min fatteevne. se ansiktene og navnene til alle de andre. så unge som 14 år. noen nesten så gamle som meg. og jeg er ikke gammel. jeg har masse liv foran meg ennå. og de har ingenting foran seg lenger. så mange. det kan ikke forstås.

og livet begynner å bli normalt igjen.

det gjør det.

men det ligger der likevel. dette som er så umulig å forstå. massakren på Utøya. det er der virkeligheten glipper for meg. når utøyaungdommene skriver på twitter, om døde kamerater, om venner de har mistet, kom hjem, skriver de, kom hjem. men ingen kommer hjem nå.

ingen av dem kommer hjem, sånn som jeg nettopp gjorde.

ubegripelig.

/

så kommer jeg på jobb, gråter over alt

så går det noen timer, tv2 skal sende minnemarkering, jeg smører lunsj til brukeren jeg er på jobb hos, og Frode Alnæs begynner å spille, jeg bryter sammen på kjøkkenet, hulker og griner over brødskivene og leverposteien mens jeg skjærer dem opp i biter, griner mens jeg gir brukeren mat, griner når det synges i Folkets Hus, for det var alltid sang, det er alltid sang, AUF og AP, de synger hele tida, vi sang hele tida 

og det er sant, det jeg sa, det føles tristere her, så langt unna alt

kanskje det er stillheten

at alt her er som det alltid har vært

flagg på halv stang, så klart

blomster noen steder (har jeg hørt)

men alt som før

ingen elver av blomster, ingen hav, ingen glassbrott på bakken, ingen sponplater foran vinduene

livet går videre her, det har gått videre tilsynelatende ubemerket her helt sia fredag

og derfor gjorde det så vondt, og derfor gjør det vondere her, enn det gjorde i Oslo

men det er alltid tungt å gå videre, vi må plukke opp bitene, vi må lappe oss sammen igjen, vi må gå videre, så det blir lettere for de som kommer etter, som trenger lengre tid på å bearbeide, på å leve med det som har skjedd

vi blir aldri kvitt sorgen, og den merkelige følelsen av at det ikke skjedde

(bombe i Oslo? massakre på Utøya?)

men vi lever, og det må vi fortsette å gjøre

vi skal huske 22. juli

Regjeringskvartalet, Utøya

vi skal ta dere tilbake

så begynner det å komme

normaliteten.

sakte, men sikkert.

kjenner den sniker seg inn. vi har ikke triste hjerter hele dagen, hele tida. vi snakker ikke bare om hendelsene, om Utøya, om skrekken, om Oslo, lille Oslo. vi snakker om andre ting også. klarer å se en film uten å tenke «må se nyhetene, må sjekke face, må sjekke twitter, må sjekke nettet, herregud, hva skjer nå, hva sier de, hva mener de, hva har skjedd, skjønner ikke, må vite, må vite mer».

vi skjønner fremdeles ikke.

vi vet det har skjedd.

men livet er fremdeles her, og det må leves, og det må normaliseres, for vår alles skyld.

i kondolanseprotokollen skreiv jeg:

etterdønningene

rosene, menneskene, landet.

fantastisk.

jeg er så glad i dere. jeg er så glad vi dro ut og viste hverandre, de pårørende og berørte, verden til og med, hva vi er laga av. jeg er så glad dere finnes. jeg er så glad for at twitter finnes, og har vært det fantastiske stedet det har vært siden fredag. samhold, kjærlighet, #oslove. jeg er så glad for at vi snakker om det, får det ut. vi er en traumatisert nasjon nå. men vi kommer gjennom det. for noen av oss blir det vanskeligere enn for andre. for noen av oss blir det svært vanskelig. jeg håper vi fortsetter på den veien vi er nå. jeg håper vi fortsetter å vise alle dem den omtanken og kjærligheten vi har vist den siste tida.

jeg har ikke andre ord for det, enn

takk.

Norge, mitt lille land, vårt lille land. vi er ikke mange. men vi er sterke. vi skal fortsette å være sterke. vi har ikke latt oss skremme, latt oss true til gjemsel og frykt. vi må ikke la hatet vinne. jeg skulle ønske ingen møtte opp utenfor Tinghuset når Anders Behring Breivik skal være der. jeg skulle ønske vi viste ham ryggen totalt. ignoranse. at vi ikke lot ham få vise seg, få den oppmerksomheten han så intenst ønsker seg og har planlagt. for dette handler ikke om ham. dette handler om oss. om vårt land. om våre ungdommer. våre døde og våre overlevende. om alle vi som satt rundt i landet og ikke skjønte hva som traff oss.

noen av oss pekte på andre. noen av oss pekte på innvandrere, mørkhudede, muslimer. noen av oss besverget oss til FRPs politikk med en gang bomba smalt, sa «hva var det jeg sa», mente at vi endelig hadde noe vi kunne bruke for å fremme innvandringsfiendtlighet, intoleranse, fremmedfrykt og hat. mange av oss skammer seg nok nå. noen rettferdiggjør det med at «det måtte komme med det politiske styret vi har i landet her».

men newsflash, realitycheck: i den store skalaen som heter verden, har vi det bedre enn noen andre. dette landet er et demokrati. dette landet er et fritt land. dette landet har et av de beste velferdssystemene, et av de tryggeste samfunnene. dette landet har rom til flere. vi har plass til flere. vi har rom. hjerter og rom. om noen av oss er misfornøyd med styresmaktene, så har vi et svar: engasjer dere.

bli med. debatter. utveksl meningene deres. gjør det saklig og argumentert. bidra.

og stem. gå til valgurnene i høst, og legg ned din stemme. for et fritt samfunn. for et åpent samfunn. for et samfunn der demokratiet lever, og ikke lar seg knekke eller kue. for et samfunn der vi viser hva vi mener med ord, ikke med vold. der vi svarer vold med ord, med den nåden volden som har rammet oss, ikke ga oss.

vi elsker dette landet. vi vil alle det beste for det. vi er kanskje ikke alltid enige om hva det beste er, men vi skal respektere hverandres meninger og ulikheter, åkke som. vi skal ikke ty til lavmål. vold. det være seg fysisk, eller verbalt. vi skal ikke ønske vondt på hverandre, eller forsøke å si at vi forstår hvorfor.

for vi skal ikke forstå hvorfor. hvorfor noen kan gjøre vold mot andre mennesker. hvordan en mann kan forårsake slike voldsomme lidelser. det skal vi ikke forstå, på noen måte. vi skal ikke være enig i ideene hans, synspunktene, for de synspunktene, de ideene, er det som førte til dette blodbadet, denne sorgen, dette grusomme, forferdelige blodbadet vi har vært vitne til denne helga.

så vi skal reise oss og si imot. vi skal ytre våre meninger, men med kjærlighet til hverandre og landet vårt, uansett hva de er. det må ligge i bunn. ikke frykt, ikke hat. ikke angst for forandringer, utvikling. ikke redselen for «dem».

for det var ikke «dem» som skadet oss. det var en av oss. det var en vi trodde var en av oss.

det må vi aldri glemme.

vi må aldri glemme det.

sammen, sterkere

fremdeles er det uvirkelig, selvfølgelig er det uvirkelig, jeg har jo sett bildene, jeg har sett intervjuene, undgommene som bryter sammen, de fortvilte foreldrene, gleden når de kommer hjem i god behold, jeg har sett papir og avfall sveve i røyken etter bomba, etter smellet, sett de knuste vinduene i hele byen, det totalskadde regjeringskvartelet jeg så ofte gikk forbi, går forbi når jeg er i oslo, og jeg har grått, så klart, jeg har grått, jeg har snakka, jeg har prøvd å forstå noe uforståelig, men alt her er som det har vært, flagget på halv stang på toppen av rådhuset, utenfor Forsvarets administrasjon, men det er det, stort sett, det er det, og jeg skjønner ikke, hvor er alle, hvorfor reagerer dere ikke, hvorfor føler ikke menneskene i denne byen min behov for å vise, for å være lamme, for å bli med i en nasjonal sorg, for det hjelper, det hjelper oss å se at alle bryr seg, det hjelper å se lys, flagg på halv stang, det hjelper oss å gjøre det, tenne lys, heise flagget opp, så litt ned, og jeg og venninna dro til byen, ville inn på Arbeiderpartikontoret, men det var stengt da vi kom, det lå en bukett og to lys utafor, så vi tente faklene våre, og det hjalp litt, men enda mer om det hadde vært flere, om flere hadde lagt ned noe, et eller anna, Troms er hardt ramma, det sto i Harstad Tidende, vi er hardt ramma, alle er hardt ramma, vi har mista så mange

«On a per capita basis, Norway lost twice as many people today as the U.S. did on 9/11.»

theatlantic.com

vi har mista så mange, og det kunne vært flere, herregud, det kunne vært flere, men det skulle vært ingen, det skulle vært ingen, vi skulle ikke grått over 93 døde nå, flere savna fremdeles, vi skullle ikke diskutert Anders Behring Breivik, kunstgjødsel, politiets responstid, falske politimenn, vårt lille land, vi skulle snakket om agurker, agurker, vi skulle snakket om været, om regnet, om Harry Potter, om jordbærene

alt anna enn dette

og jeg tar det personlig

det var et angrep på AUF

og jeg tar det personlig

jeg var med, jeg var en AUF-er, jeg var på Utøya, mens Anders Behring Breivik i sin stormannsgalskap og narsissisme planla å gjennomføre det mest horrible terrorangrepet på norsk jord, det mest horrible et menneske kan finne på, massakrere ungdommer, barn

han kunne angrepet meg, det er sånn det føles, venninna var fylkessekretær for AUF i Troms for noen år siden, han som er  det nå; død, borte

det kunne vært henne,  meg, oss

det er våre idealer, vårt verdensbilde, vår tro på toleranse og demokrati,  åpenhet og frihet som har vært under angrep

og vi har mistet så mange

men vi har ikke mistet dem

vi skal aldri miste dem

vi slår ring rundt dem

vi står sammen, vi står sterkere

alltid