tingene som ikke er

Tagg: terrorisme

kjærlighet er enøyd. hatet blindt.

så nå får han snakke i retten. han får holde en tale. tretten sider sier han. nå er det fem igjen.

«det er ytterst viktig at vi får hans forklaring», sier Lippestad, og jeg tenker at det er ikke det, det er ikke «ytterst viktig», det er ikke viktig, det er totalt uviktig, det kan aldri forklare eller forsvare ham, det kan aldri formildne handlingene hans, det vil aldri føre til at vi sier «aha, nå skjønner vi, selvfølgelig, du ville bare forsvare landet, det er greit, vi  tilgir deg, du hadde rett, du kan bli kommandøren vår, regenten vår, du kan få styre oss, du hadde rett da du sprengte bomba, da du dro til Utøya og fyrte løs mot unge mennesker, ungdommer, barn, for de hadde jo ødelagt landet om de hadde fått leve, vi skjønner det nå, vi følger logikken din, vi ser resonnementet ditt, det bare du forsto, det forstår vi også nå»

det er ikke «ytterst viktig»

hva skal man si

all ære til Lippestad, til de andre advokatene som sa, ok, vi forsvarer Breivik, vi forsvarer denne uforsvarbare mannen og hans handlinger, vi sitter her ved siden av ham uten å brekke oss, uten å slippe fri trangen til å slå ham, sparke ham, klore av ham hver hudcelle, høre ham skrike

fan

jeg er så sint

det har gått ni måneder og nå er jeg sint

der jeg før mest kjente meg matt, trist, der jeg før mest ikke kunne forstå hvordan et menneske kan gjøre sånt, bli sånn, der jeg nesten syntes synd på ham, på den måten man syns synd på patetiske skapninger som lever i illusjonene sine som engang må briste, der jeg før faktisk trodde at en dag, en dag måtte han bli «frisk», «normal», en dag måtte det gå opp for ham, når han våkna kanskje, og plutselig tenkte «hva har jeg gjort?»

men det kommer ikke, det har ikke kommet til nå, det kommer ikke, i stedet gråter han over seg selv, saken han tror på, en amatørmessig «emosjonell» film, han gråter over en film, men han trekker ikke en mine når navnene på de 77 han drepte leses opp, da er han steinansikt, holder maska, men det er ingen maske, er det vel

det er sånn han er

og jeg er så sint

jeg vil ham vondt

det har gått ni måneder

og jeg ønsker ham alt vondt

jeg tror ikke på dødsstraff

men jeg ønsker ham alt vondt i livet

og en en smertefull, skremmende, langvarig død

Reklame

en av de 69

jeg har tenkt mye på Jamil

Jamil Rafal Yasin

jeg vet ikke helt hvofor

jeg tror det er fordi hun kom til Norge for to år sia

hun kom til Norge fra Irak, for to år sia

og her blir hun drept

her blir hun skutt og drept, på den mørkeste dagen i vår moderne historie

en av 69, skutt

fordi hun ville engasjere seg, få venner, integrere seg, bli en del av Norge

to år i fred

hun fikk to år i fred

før 22. juli

så jeg har tenkt mye på Jamil

hun ble bare tjue år

det er seks år eldre enn de yngste ofrene fra Utøya

men de fikk alle vokse opp i et fredelig land

i en fredelig tid

Jamil fikk to år

to av tjue år i et åpent, demokratisk og fredelig samfunn

på forsida av Dagbladet, eller VG så jeg «har det tungt på cella»

om han, han vi bare kaller ABB, terroristen, jævelen, fyren, han

jeg kaller ham en» twat med determination» (og trakk alle påstander om at jeg trodde han måtte være ganske intelligent tilbake etter å ha lest fem linjer av «manifestet»)

«har det tungt på cella»

det er en føkkings vits

så begynner det å komme

normaliteten.

sakte, men sikkert.

kjenner den sniker seg inn. vi har ikke triste hjerter hele dagen, hele tida. vi snakker ikke bare om hendelsene, om Utøya, om skrekken, om Oslo, lille Oslo. vi snakker om andre ting også. klarer å se en film uten å tenke «må se nyhetene, må sjekke face, må sjekke twitter, må sjekke nettet, herregud, hva skjer nå, hva sier de, hva mener de, hva har skjedd, skjønner ikke, må vite, må vite mer».

vi skjønner fremdeles ikke.

vi vet det har skjedd.

men livet er fremdeles her, og det må leves, og det må normaliseres, for vår alles skyld.

i kondolanseprotokollen skreiv jeg:

etterdønningene

rosene, menneskene, landet.

fantastisk.

jeg er så glad i dere. jeg er så glad vi dro ut og viste hverandre, de pårørende og berørte, verden til og med, hva vi er laga av. jeg er så glad dere finnes. jeg er så glad for at twitter finnes, og har vært det fantastiske stedet det har vært siden fredag. samhold, kjærlighet, #oslove. jeg er så glad for at vi snakker om det, får det ut. vi er en traumatisert nasjon nå. men vi kommer gjennom det. for noen av oss blir det vanskeligere enn for andre. for noen av oss blir det svært vanskelig. jeg håper vi fortsetter på den veien vi er nå. jeg håper vi fortsetter å vise alle dem den omtanken og kjærligheten vi har vist den siste tida.

jeg har ikke andre ord for det, enn

takk.

Norge, mitt lille land, vårt lille land. vi er ikke mange. men vi er sterke. vi skal fortsette å være sterke. vi har ikke latt oss skremme, latt oss true til gjemsel og frykt. vi må ikke la hatet vinne. jeg skulle ønske ingen møtte opp utenfor Tinghuset når Anders Behring Breivik skal være der. jeg skulle ønske vi viste ham ryggen totalt. ignoranse. at vi ikke lot ham få vise seg, få den oppmerksomheten han så intenst ønsker seg og har planlagt. for dette handler ikke om ham. dette handler om oss. om vårt land. om våre ungdommer. våre døde og våre overlevende. om alle vi som satt rundt i landet og ikke skjønte hva som traff oss.

noen av oss pekte på andre. noen av oss pekte på innvandrere, mørkhudede, muslimer. noen av oss besverget oss til FRPs politikk med en gang bomba smalt, sa «hva var det jeg sa», mente at vi endelig hadde noe vi kunne bruke for å fremme innvandringsfiendtlighet, intoleranse, fremmedfrykt og hat. mange av oss skammer seg nok nå. noen rettferdiggjør det med at «det måtte komme med det politiske styret vi har i landet her».

men newsflash, realitycheck: i den store skalaen som heter verden, har vi det bedre enn noen andre. dette landet er et demokrati. dette landet er et fritt land. dette landet har et av de beste velferdssystemene, et av de tryggeste samfunnene. dette landet har rom til flere. vi har plass til flere. vi har rom. hjerter og rom. om noen av oss er misfornøyd med styresmaktene, så har vi et svar: engasjer dere.

bli med. debatter. utveksl meningene deres. gjør det saklig og argumentert. bidra.

og stem. gå til valgurnene i høst, og legg ned din stemme. for et fritt samfunn. for et åpent samfunn. for et samfunn der demokratiet lever, og ikke lar seg knekke eller kue. for et samfunn der vi viser hva vi mener med ord, ikke med vold. der vi svarer vold med ord, med den nåden volden som har rammet oss, ikke ga oss.

vi elsker dette landet. vi vil alle det beste for det. vi er kanskje ikke alltid enige om hva det beste er, men vi skal respektere hverandres meninger og ulikheter, åkke som. vi skal ikke ty til lavmål. vold. det være seg fysisk, eller verbalt. vi skal ikke ønske vondt på hverandre, eller forsøke å si at vi forstår hvorfor.

for vi skal ikke forstå hvorfor. hvorfor noen kan gjøre vold mot andre mennesker. hvordan en mann kan forårsake slike voldsomme lidelser. det skal vi ikke forstå, på noen måte. vi skal ikke være enig i ideene hans, synspunktene, for de synspunktene, de ideene, er det som førte til dette blodbadet, denne sorgen, dette grusomme, forferdelige blodbadet vi har vært vitne til denne helga.

så vi skal reise oss og si imot. vi skal ytre våre meninger, men med kjærlighet til hverandre og landet vårt, uansett hva de er. det må ligge i bunn. ikke frykt, ikke hat. ikke angst for forandringer, utvikling. ikke redselen for «dem».

for det var ikke «dem» som skadet oss. det var en av oss. det var en vi trodde var en av oss.

det må vi aldri glemme.

vi må aldri glemme det.