våre usynlige fiender

i dag har jeg tenkt masse på plast. og miljøgifter. formaldehyd. parabener. fy fan. jeg hater at det er overalt. at det kommer fra alle kanter. jeg hater at vi har miljøgifter i blodet vårt, i levra, i hjernen. at vi har det i cellene våre. at det fucker med dna-et vårt. at de lekker ut i naturen og forgifter alt rundt oss, en partikkel av gangen. den nye senga, den nye sofaen. parketten. formaldehyd. det siver ut  i lufta og så puster du det inn og så legger det seg i lungene dine, i blodet. plastflaskene vi drikker av. plasten vi oppbevarer maten i. koker risen i. varmer opp maten i, i mikrobølgeovnen.

radiation. toxication.

det freaker meg ut. det skremmer meg. alle disse små tingene. som jeg ikke kan se og ikke kan merke, anna enn noen ganger, når nesen og lungene min reagerer på ei lukt, på partikler, og hodet mitt verker litt. det hender. når vi hadde kjøpt ny sofa, for eksempel. jeg åpna alle vinduene. tett i nesen. klødde i øynene.

det var sikkert formaldehyd.

og parfyme. noen ganger hater jeg parfyme. folk som bruker parfyme, hver eneste dag. i kjemepstore doser. så store at de knapt merker det selv, for de har bedøvd seg selv. så går de ut i verden, sprer allergifremkallende stoffer ut til alle kanter. så sitter vi andre der da. kløe i halsen. rennende øyne. hodepine.

det er en så lett ting å roe ned på. parfyme. det er et tilbehør. til fest. ikke til hverdags. det er prikken over i-en. det er ikke grunnstøtten.

gud.

og kremene vi bruker. tannkrem. solkrem. shampoo. såpe. full av dritt, alt sammen. full av syntestisk fremstilte stoffer for at de skal holde i tusen år. eller ti. alt for lenge. ting skal ikke holde så lenge. vi pusser tennene med gift. triklosan, for eksempel.

jeg skjønner ikke at det er lov.

jeg skjønner ikke at de tillater alt det her.

de, som styrer.

de er jo folk de og. mennesker. med barn.

vil de ikke det beste for seg selv en gang?

jeg vil leve i en verden der vi ikke pakker maten vår inn i plast. der vi ikke sprayer frukten og grønnsakene for at de skal holde seg under reisen. hallo. sesongvarer. det er en grunn for at man kaller det sesongvarer. det er kanskje ikke meninger du skal ete appelsiner året rundt. eller rødbeter i juni. jeg vil at man skal premieres for å hente melka, for eksempel, i glassflasker. så lager vi mindre kartong. og mindre plast (korkene, de jævla korkene).  jeg vil ha en verden som er gjennomsiktig. der vi ikke fylles opp av dritt og gift, hele tida. gjennom maten. møblene. kosmetikken. gjennom klærne vi har på oss. hvorfor må alt behandles, hele tida, ha en holdbarhet på flere år, mat som holder flere år. mat skal ikke holde flere år. det er som den burgeren fra McDonalds. det er ikke naturlig.

er det virkelig så vanskelig?

å skape et samfunn som ikke er kvalmende og skadelig for oss?

er det så mye å be om, å få leve i en verden som ikke gjør meg uvel, hele jævla tida.

Reklame

vi vil stadig fortelle

jeg tror du vil fortelle historier

jeg er nesten sikker på at du ville høre mine. jeg hadde gjort mye, sa du. men jeg heller mot at det oppsummert kan  virke som jeg har hatt et mer spennende liv enn det jeg faktisk har hatt, for alle som har gått på skole og lest oppsummeringa på slutten av ethvert kapittel, vet at oppsummeringer bare tar med seg det viktigste. å oppsummere er å  hoppe over all dødtida mellom punktene, for det er alltid nok dødtid å ta av og ignorere. da virker det alltid som det skjedde mer. eller kanskje det bare er jeg som ikke kan se meg selv utenfra.

og jeg var så trøtt. øynene mine kjentes tørre og kalde. jeg var kald, under et pledd. men jeg sovna ikke, ikke egentlig. jeg bare lata litt halvveis som. i motsetning til nå, her jeg nesten sovner foran skjermen, lukker øynene og skriver ord og setninger uten å se. jeg har lært meg hvor bokstavene sitter, jeg trenger ikke se noe som helst for å skrive lenger.

men å dikte er å se, er det ikke dét Ibsen påstår i et sitat på Karl Johan?

å se mennesker. sammenhenger. seg selv.

og om du spurte meg hvilken historie jeg ville fortelle, hadde jeg bare hatt ett svar. jeg ville fortalt historien om meg, som alle andre. det er den eneste historien vi kan fortelle. det er den eneste historien vi kjenner. selv de som dikter om drager og riddere, romskip og månedrakter, fortid, fremtid, andre folkeslag, andre land; selv de forteller historien om seg selv. hva som betyr noe for dem. hvem de er, eller skulle ønske de var. hva de drømmer om. hva de er redd for. hvor de kommer fra. hvor de vil dra.

de legger biter av seg selv igjen i alt. hver setning er et hint, hvert ord en nøkkel.

eller; hvert bilde er en bit av puslespillet. hver film en rebus. hvert foto en fortelling om hvor de var og hva de så.

våre liv dreier seg alltid om oss selv. vi er sentrum i en verden der alt kretser rundt oss. det gjør oss ikke til egoistiske narcissister, bare til individer med hvert vårt utgangspunkt, hver vår historie. og jeg lurer på om alle spørsmålene dine er en måte å pusle meg sammen til en større helhet på, og jeg lurer på hva svarene mine har fortalt deg om meg, og jeg lurer på hvilken historie det er jeg egentlig vil fortelle.

kanskje jeg skal begynne å stille deg spørsmål. spørre: hva vil du fortelle om deg selv?

a vision too removed to mention

jeg vil fortelle, men jeg gjør det ikke

sykle hjem midt på natta, småkrangle på tull om sykkel som fremkomstmiddel er fortida, men såklart; jeg ser tilbake, jeg har alltid sett tilbake. framtida tilhører andre, og tydeligvis ikke en ueffektiv sykkel. men jeg er ikke enig, og beviser syklingens effektivitet ved å trå halvhardt på pedalen og få masse fart, var det det jeg sa? og jeg suste avgårde, eller trilla ganske fort i alle fall, ned Brugata på vei hjem til en bakgård med bål og ei kald øl.

kanskje gjør jeg av og til ting litt på trass

men det betyr ikke at jeg ikke mener dem

heller ikke at jeg vet hva jeg egentlig mener eller tenker om noe som helst, anna enn at jeg ikke stoler på følelser og ikke stoler på logikk, så da stoler jeg vel ikke helt på den menneskelige tilstanden, og jeg stoler ihvertfall ikke på fulle noen-som-helst, enda jeg tenker at det godt kan hende man er sitt indre selv mer enn noe annet når man er full. i så fall burde fulle folk være de man stolte på, så kunne man heller være skeptisk til våre edruelige alter egoer. jeg vet at jeg i kjenner meg sånn noen ganger, når jeg har drukket for mye rødvin eller øl, eller rom og cola, som om jeg er meg selv i større grad enn når jeg er edru; som om den personen jeg husker at jeg var plutselig dukker opp igjen og ikke lenger er så redd for å bli sett og gjøre seg selv sett. og det er vel derfor vi drikker og, ikke for å glemme hvem vi er, men for å huske hvem vi var? eller bare for å slippe å ta ansvar for våre handlinger. eller bare for å ha det gøy, hva vet vel jeg.

bortsett fra at det er noe der

og jeg vil pirke i det og forstå det. men det er tryggest å la vær. det er alltid tryggest å la vær.

og Sam Beam, herr Jern og Vin, ga ut en plate i mai som selvfølgelig har passert meg hus forbi. på den er den fineste sangen han har laget: om å huske, om å leve, om kjærlighet og døden; og håpet om noe etter det siste hjerteslaget; tell my mother not to worry.

jeg har skrevet meg inn i et hjørne. Sam får være veiviseren ut: