livet, døden og evigheten

det var en fin dag i dag. sola skinte, stort sett. skylaget var lett og tynt. noen steder var himmelen blå. jeg gjorde litt yoga. lagde en solid smoothie med masse bær. leste litt i Lolita. lefla med litt digitalt papirarbeid. gikk en tur til byen. brukte litt penger på nye klær (salg, og i morra kommer lønna uansett). satt på kafé med Hedda. dro hjem, tenkte på middag. sjekka face, scrolla nedover feeden.

den fortalte meg at noen er død.

plutselig, borte, poff.

så da tenkte jeg på Tomas, som jeg ble kjent med fordi han var venn av det ene kjente ansiktet på båten ut til Træna. Tomas, som var så åpen og morsom og sær, som berga meg fra ei helg i telt,  som sa, litt sånn forundra og oppriktig interessert; «kor kommer du fra?»,  når vi snakka om nordnorsk kulturliv og historie, og referansene våre var overraskende like, på kryss og tvers. Tomas som var full av entusiasme, oppdrift, ekte engasjement; som ansatte meg som personlig assistent, og sparka meg fordi astma var et tegn på svake gener, men ansatte meg igjen neste dag, og ville at jeg skulle komme til Bodø og jobbe med dem, og mente det, i utgangspunktet i alle fall.

Tomas, som jeg så gjerne skulle ha fått snakka enda mer med, om alt mulig, som vi gjorde den helga. drukket med. jobba med. blitt bedre kjent med.

men:

på Træna ble jeg venn med Tomas, Marita (det eneste kjente fjeset på båten), og Fernet. det var et evig kaos, tre mennesker med masse bagasje i en av Gamle Saltens lille lugarer, tre dager til ende. rødvin og fernet, brødskiver til nattmat, nachspill på nabobåtene,  gode samtaler, sære samtaler. det var fest og god stemning hele veien (give or take), til jeg våkna på sofaen i klipperommet i Mediegården en mandags morgen i juli, og tenkte at jeg aldri skulle drikke Fernet igjen.

men det gjorde jeg.

og nå er Tomas borte.

…

jeg og venninna drakk rødvin i egne, medbrakte rødvinsglass. vi satt på kaia. det var mørkt, og varmt. (det er mørkt, det er varmt). ute på fjorden, midt i mørket, mellom himmelen og havet som nå glir sømløst over i hverandre, kom lyset fra ei lita fyrlykt mot oss, glitra i vannet helt inntil kaia.

ka kan æ si:

en skål, en siste slurk vin, et bon voyage.

Reklame

takk for alt, Træna

33 nautiske mil vest i havet, der ligger Træna, der ligger Husøy og Sanna og holmer og skjær, der ute i havet der det er lett å tro at en gang, en gang var det guder som gikk her, kjemper som tida sjøl gjorde om til stein, for de er strødd rundt om hele Helgelandet; Hestmannen, Lekamøya, Torghatten, De Syv Søstre, hele Nordlandskysten er full av dem, de gamle kjempene fra mytene, fra eventyren, og jeg så dem alle (nesten), da Gamle Salten stampa nedover kysten fra Bodø, utover mot Træna, og sola skinte og himmelen var blå, og jeg kom akkurat med selv om de hadde et liiiite overbookingsproblem, og jeg kjente pulsen øke litt, kjente et snev av «herregud, alt e fiksa men æ blir stuck i Bodø», men så gikk det bort, for jeg visste jo; jeg skulle til Træna, alt kom til å ordne seg, og det gjorde det jo også

jeg vet ikke helt hvordan

men sånn ca sånn her:

jeg fikk sole meg på båtdekket

slapp å sette opp telt i regnet

ramla innom et nach med pirater

var nabo med både Christian Radich og KV Harstad (slipper ikke unna, no no)

spise verdens beste dessert (noensinne, ever)

ta selvportrett der jeg blokkerer for turistmotivet

lurte på hvorfor Kroæ veiver med et italiensk flagg

møtte på en «spontangjæret ale»

blåste nesten bort ved flere anledninger

men var stort sett latterlig blid likevel:

kanskje fordi jeg fikk gå til nach når verden så sånn ut:

etter å ha: drukket Fernet og whisky og rødvin og øl (spredt utover flere dager altså), gått glipp av alt for mye, sovet alt for lite, kjøpt et skjerf fordi det var så fryktelig kaldt, vært uhorvelig takknemlig for at jeg fikk nye venner så jeg kunne sove på en lugar og ikke i teltet, hatt store mengder tørrsjampo i håret, imponert med dybdekjennskap til nordnorsk visekunst og kulturliv, blitt varma av kaffebaileys og The Whitest Boy Alive, angra på at jeg ikke tok med laptopen likevel (men jeg trodde jo jeg skulle bo i et telt), hatt en lengre samtale med en person før vi hilser for andre gang på under ei uke (samme person, altså! vi gjorde virkelig inntrykk på hverandre første gangen), hørt Halvdan synge Labbetuss live, sjekka ut Det fabelaktige naustet, dansa til Manu Chao, blitt løfta opp på skuldrene til en fremmed fyr og bært rundt i noen minutter under Manu Chao, blitt ansatt og bortgifta og paparazzifotografert, vært på nach på fiskebåt med røykmaskin og tappetårn, sett altfor mange mariusgensere, hørt Ingrid Olava synge i ei grotte, blitt generelt forelska i Træna for herregud, det er forblåst men så, så vakkert

og etterpå fant jeg enda et nach

det gikk i jäger og rødvin på kaffekanne

så lånte jeg visst bort solbrillene mine til halve Raggabalder

og når klokka runda 08:00 gikk  jeg i 45 minutter, hele veien til Gamle Salten, flata ut i køya, våkna opp til havari (,et oljerør til propellen gikk lekk) men piratene kom for å redde oss (med ekstradeler), ikke de samme piratene som hadde nach, men pirater likefullt, folk på havet, de stiller opp for hverandre samma fan

så kom vi til Bodø bare fire timer etter planen, så var det vin, en taxisjåfør fra Afrika som  sa «men du ser ikke norsk ut som de andre, mer litt sånn indisk», og så var det mer vin, og så var det Fernet, og selv om jeg prøvde å forebygge med nattmat-samosa endte det hele med at jeg tok bussen hjem en halv dag etter planen, fordi jeg hadde lagt bagasjen igjen på Dama Di, men slokna et helt anna sted, og ja, jeg skylder på Ferneten og nei, jeg tror ikke jeg drikker dét igjen med det første

men jeg fikk tak i bagasjen, jeg kom meg hjem, og sola skinte heke veien fra Nordland og hjem til Troms

sørgående

jeg er på Polarlys

her har jeg vært sia klokka halv ni dag tidlig, minus førti minutter på Stokmarknes, minus en time i Svolvær, og sola har skint hele veien, og da vi kom til Lofoten blei havet speilblankt, og nå ligger båten til kai i Stamsund og jeg sitter oppe i baren på dekk 7 og hører en engelskmann spille ganske kjipe coversversjoner av klassiske poplåter, men han er en hyggelig fyr og i sted kalte han meg en «beautiful woman» med et «warm face».

men jeg vil bare komme meg ut til Træna og puste havlufta og slå opp teltet og håpe det ikke regner, og finne et sted pc-en min kan bo mens jeg er ute og vandrer og skriver et par saker for festivalmagasinet sia de fiksa meg presseakkreditering på tampen, veldig på tampen, det var vel i går kveld at alt ble bekrefta og impulsturen til Træna faktisk var i boks, og selv om det er litt kjipt at jeg må dra med båten klokka elleve søndag, så kommer jeg meg i alle fall tilbake til Bodø, så jeg kommer meg tilbake til jobb, så jeg klager ikke, dette var ikke planlagt i det hele tatt, og nå har jeg vært fryktelig mange timer på Hurtigruta og det virker som det blir enda litt lenger enn jeg trodde, klokka ti skulle den legge fra kai her men nå er klokka kvart over og hadde jeg visst dette hadde jeg gått i land og lufta meg og satt beina ned på Stamsund, for det er det jo garantert lenge sia jeg har gjort, men jeg sitter fremdeles her oppe i baren og hører på denne crappy musikken denne engelskmannen spiller, og venter på at båten skal legge fra kai og bevege seg sørover mot Bodø

så jeg kan sove litt, ta en dusj og bevege meg vest i havet på enda en lang båttur

og så gå i land