tingene som ikke er

Tagg: triste ting

livet, døden og evigheten

det var en fin dag i dag. sola skinte, stort sett. skylaget var lett og tynt. noen steder var himmelen blå. jeg gjorde litt yoga. lagde en solid smoothie med masse bær. leste litt i Lolita. lefla med litt digitalt papirarbeid. gikk en tur til byen. brukte litt penger på nye klær (salg, og i morra kommer lønna uansett). satt på kafé med Hedda. dro hjem, tenkte på middag. sjekka face, scrolla nedover feeden.

den fortalte meg at noen er død.

plutselig, borte, poff.

så da tenkte jeg på Tomas, som jeg ble kjent med fordi han var venn av det ene kjente ansiktet på båten ut til Træna. Tomas, som var så åpen og morsom og sær, som berga meg fra ei helg i telt,  som sa, litt sånn forundra og oppriktig interessert; «kor kommer du fra?»,  når vi snakka om nordnorsk kulturliv og historie, og referansene våre var overraskende like, på kryss og tvers. Tomas som var full av entusiasme, oppdrift, ekte engasjement; som ansatte meg som personlig assistent, og sparka meg fordi astma var et tegn på svake gener, men ansatte meg igjen neste dag, og ville at jeg skulle komme til Bodø og jobbe med dem, og mente det, i utgangspunktet i alle fall.

Tomas, som jeg så gjerne skulle ha fått snakka enda mer med, om alt mulig, som vi gjorde den helga. drukket med. jobba med. blitt bedre kjent med.

men:

på Træna ble jeg venn med Tomas, Marita (det eneste kjente fjeset på båten), og Fernet. det var et evig kaos, tre mennesker med masse bagasje i en av Gamle Saltens lille lugarer, tre dager til ende. rødvin og fernet, brødskiver til nattmat, nachspill på nabobåtene,  gode samtaler, sære samtaler. det var fest og god stemning hele veien (give or take), til jeg våkna på sofaen i klipperommet i Mediegården en mandags morgen i juli, og tenkte at jeg aldri skulle drikke Fernet igjen.

men det gjorde jeg.

og nå er Tomas borte.

jeg og venninna drakk rødvin i egne, medbrakte rødvinsglass. vi satt på kaia. det var mørkt, og varmt. (det er mørkt, det er varmt). ute på fjorden, midt i mørket, mellom himmelen og havet som nå glir sømløst over i hverandre, kom lyset fra ei lita fyrlykt mot oss, glitra i vannet helt inntil kaia.

ka kan æ si:

en skål, en siste slurk vin, et bon voyage.

i går kveld / i dag morgen

så jeg kom hjem igjen, forlot rosene og den svake råtne eimen, og kom hjem igjen, og sola skinte over Nordland, da vi kom til Troms var den bak fjellene, nå er fjellene rosa av solskinnet fra under horisonten et sted. og det er så stille her. det er så stille, så jeg tenker mer. jeg skulle ikke skrive om det som skjedde 22. juli nå, jeg skulle ikke. jeg skulle vende tilbake til noe normalt, tenkte jeg, skulle skrive om noe fint, noe morsomt, noe godt. men jeg satt på flyet, bladde i avisene og i Dagens Næringsliv så jeg det: «massakren på Utøya», og jeg forsto ikke, «vadå massakren på Utøya?», og så begynte tårene igjen, presse seg på, massakren på Utøya, det er den som gjør det, bomba kan jeg takle, bomba kan jeg forstå, jeg så knust glass ligge i gatene, forvilla meg inn på plassen foran regjeringskvartalet, glass overalt, jeg så sponplatene som har erstatta vinduene over hele sentrum, oslo, hjerter, blomsterhav, blomstereelver. jeg så alt det. jeg forstår Oslo. jeg forstår bomba. jeg forstår ikke Utøya. jeg kan ikke fatte Utøya.

jeg kan ikke fatte at Utøya nå er kjent som øya der 68 ungdommer ble massakrert.

det er det som treffer meg med full kraft i mellomgulvet. det er det som gjør så vondt, så vondt. se ansikter jeg kjenner igjen dukke opp på tv, i aviser. se at de har overlevd en terror og skrekk utenfor min fatteevne. se ansiktene og navnene til alle de andre. så unge som 14 år. noen nesten så gamle som meg. og jeg er ikke gammel. jeg har masse liv foran meg ennå. og de har ingenting foran seg lenger. så mange. det kan ikke forstås.

og livet begynner å bli normalt igjen.

det gjør det.

men det ligger der likevel. dette som er så umulig å forstå. massakren på Utøya. det er der virkeligheten glipper for meg. når utøyaungdommene skriver på twitter, om døde kamerater, om venner de har mistet, kom hjem, skriver de, kom hjem. men ingen kommer hjem nå.

ingen av dem kommer hjem, sånn som jeg nettopp gjorde.

ubegripelig.

/

så kommer jeg på jobb, gråter over alt

så går det noen timer, tv2 skal sende minnemarkering, jeg smører lunsj til brukeren jeg er på jobb hos, og Frode Alnæs begynner å spille, jeg bryter sammen på kjøkkenet, hulker og griner over brødskivene og leverposteien mens jeg skjærer dem opp i biter, griner mens jeg gir brukeren mat, griner når det synges i Folkets Hus, for det var alltid sang, det er alltid sang, AUF og AP, de synger hele tida, vi sang hele tida 

og det er sant, det jeg sa, det føles tristere her, så langt unna alt

kanskje det er stillheten

at alt her er som det alltid har vært

flagg på halv stang, så klart

blomster noen steder (har jeg hørt)

men alt som før

ingen elver av blomster, ingen hav, ingen glassbrott på bakken, ingen sponplater foran vinduene

livet går videre her, det har gått videre tilsynelatende ubemerket her helt sia fredag

og derfor gjorde det så vondt, og derfor gjør det vondere her, enn det gjorde i Oslo

men det er alltid tungt å gå videre, vi må plukke opp bitene, vi må lappe oss sammen igjen, vi må gå videre, så det blir lettere for de som kommer etter, som trenger lengre tid på å bearbeide, på å leve med det som har skjedd

vi blir aldri kvitt sorgen, og den merkelige følelsen av at det ikke skjedde

(bombe i Oslo? massakre på Utøya?)

men vi lever, og det må vi fortsette å gjøre

vi skal huske 22. juli

Regjeringskvartalet, Utøya

vi skal ta dere tilbake