tingene som ikke er

Tagg: Tromsø

nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:


men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

samer, politikk, meg aka «kan vi ikkje alle bære være venna»

jeg så siste del av #debatten på NRK. den som gikk nå i kveld, den om samiske skilt i Tromsø, forvaltningsområde for samisk språk, samiske skilt i Oslo, få tilbake party-stemninga. den ja. og et par ganger ropte jeg til tv-en, som for eksempel da Ánde Somby sa at «BARE saman» har blitt frarøva kultur og språk og internert, og jeg ville rista ham og si «MEN TATERNE DA? blei ikke de kanskje tvangssterilisert og frarøva barna sine liksom?», og hver gang Per-Willy Amundsen, arch nemesis siden AUF-dagene mine, dro det vante FRP-kortet om «like rettigheter og ingen forskjellsbehandling basert på genetikk og etnisitet» og jeg ville peike på partiprogrammet deres på en insisterende måte og si: «Er det derfor dere er så pro Israel, kanskje?»

samepolitikk. samer vs nordmenn. jeg blir litt sliten av det hele. vi er jo alle norske, og så går det en del forskjellig under den paraplyen. bergensere, for eksempel. de er jo litt annerledes. sunnmøringer og sør-lendinger. og søringer. folk inni dalene. trøndere! og nordlendinger. og nesten alle norske her oppe er litt same uansett. jeg vil genteste meg bare for å se. så jeg kan vifte med det til familien min og si «TOLD YA». vedder på at det er sjøsameblod i oss. men det gjør ikke meg til same. det er mye blod i oss alle, fra mange forskjellige grupper. etniske grupper som ikke lenger eksisterer engang. jeg blir aldri samisk selv om jeg har samisk blod i meg

(og det er jeg jo 99 prosent sikker på, jeg er jævlig sikker på det, jeg syns familien min ser samiske ut, det har jeg gnålt om i flere år, det er ingen nyhet, og det er ingen stor sak, anna enn at det handler om rettferdighet og oppreisning, om å vite sin egen opprinnelse og historie, fordi denne historia er betent og full av stygghet, men ja, jeg syns vi ser samiske ut, vi er ikke samer, vi snakker ikke språket, kjenner ikke kulturen, men vi har fortalt samiske sagn til våre barn uten å vite at de var samiske, vi har runde kinn, vi er små. og jeg har en epikantisk fold, og hver gang jeg laster opp bilde på myheritage.com for å se hvilke kjendiser jeg ligner på, er det alltid mest match med asiatere jeg ikke har hørt om før)

jeg blir aldri samisk for jeg snakker ikke språket, og jeg har ikke levd i kulturen, greit, jeg har vært på Riddu, jeg har vært på Markoméannu jeg hører på Niko Valkeäpää og Adjágas, det finnes samiske ord jeg forstår, ei stund øvde jeg meg på noen av dem, men jeg blir ikke samisk av den grunn, selv om det skulle vise seg at så-så mye av meg stammer derfra. vi er mye mer enn det vi kan se. vi er deler av alt sammen. langt nok bak, og vi er alle i slekt med hverandre. hvor mange etterkommere var det Djengis Khan hadde igjen? åja, sånn ca 16 millioner menn. i NÅTID.

jeg vet ikke hvor jeg er på tur med dette.

det er trist at majoritetskulturer alltid må hevde seg ved å ødelegge de andre.

det er trist at mangfoldet blir mindre. at vi mister noe på veien.

det er trist at det skjer fordi noen bestemmer, og ikke fordi det var sånn det bare måtte gå.

det er kanskje der problemet ligger. samisk kultur, og annen minoritetskultur i Norge, i alle nasjonalstater, ble systematisk undertrykt, latterliggjort, djevelstempla og skambelagt. og så sliter vi med det ennå.

jeg er sikkert litt same. det er sikkert de fleste i Nord-Norge.

litt same, litt nordmann. litt kven, litt svensk. litt tysk, litt engelsk. litt spansk, litt portugisisk. litt russisk. litt alt.

og så krangler vi om SKILT?

herregud da folk.

kjør på.

Singapore er ei lita øy med like mange folk som vi. de skilter på fire språk. de gir beskjeder på fire språk. engelsk, malay, mandarin, tamil.

herregud. «det blir frøktelig masse skilt», sa Per-Willy. akkurat som om det er PLASSMANGEL som er problemet.

hei, god morgen

jeg sitter på hurtigbåten igjen. havet er krusete. kvite bølgetopper innimellom. fjellene er høge, de høyeste nesten halvveis dekket med snø, eller et lett dryss. du veit at vinteren er på vei. at den nordlige halvkula tipper unna sola, mer og mer for hver dag. det skjer hvert år, ikke sant. det går noen måneder, så tipper den andre veien igjen og det blir lyst, hele døgnet. men nå er det vinteren som er på vei. vinteren og to måneder med mørke dager. desember. desember er en knapp måned unna. 2012 er to måneder unna. jeg lager planer som jeg endrer hele tida. når folk spør hva jeg gjør nå, sier jeg bare «æ skal ta lappen». en mission. jeg skal ta lappen, og ha det moro, og puste. og ta hurtigbåten til tromsø litt oftere.

(internett forsvant. nå er jeg hjemme)

Insomnia, 2011

tromsø

gamle venner

nye venner

baklengsklapping

dans dans dans

gin tonic, moscow mule

veggislasagne

kaffe, kaffe, te

tromsdalstinden i nysnø og solskinn

lørdagsfrokost og søndagsfrokost med vertskapet

frost på asfalten

frostrøyk i lufta

en pose med blandevann

og nach på Løkta

tromsø, hallo!

 

 

 

rapport fra havet

jeg sitter på en båt

båten legger til kai ved Finnsnes

på ruta renner det vann, jeg vet ikke om det var regnet eller havet som piska mot dem i sted

for det gikk ikke an å se det i sted, utafor ruta er det helt svart

jeg venta på at noen skulle komme til kafédisken så jeg fikk kjøpt kaffe, trippa att og fram på sokkelesten, prøvde å holde balansen, for disse nye båtene er ikke like stabile som de gamle, men ingen kom, jeg bretta femtilappen sammen og bretta den ut igjen, men ingen kom

Fløyfjell kjører over fjorden

jeg prater med kjersti på msn, mens Fløyfjell kjører over fjorden

for en time siden var alt grått, blågrått, som det alltid er når det høst og overskya og skodde noen steder

nå er det svart, helt svart

om en time er jeg i Tromsø

woops

så jeg skal til Tromsø i dag, Tromsø og Insomnia, og jeg trodde båten gikk kvart over ett, men det er bare da han legger til kai i Harstad, så dagen jeg hadde bygd rundt denne båten som gikk kvart over ett var bortkasta, jeg hadde det jo ikke travelt, jeg kunne gjort de ærendene jeg hadde planlagt, om jeg bare hadde klart å lese rutetabellen, men neida, det klarte jeg selvfølgelig ikke

og jeg vet ikke hvor jeg skal sove i natt heller (men fra torsdag er det greit)

smarts

det er ikke alltid jeg har det, altså

så Tromsø. any takers? jeg er søt og snill og no-fuss. lover!

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?