feilere dag

det er snøstorm ute. vindfullt, i alle fall. iskaldt. way beyond «friskt». jeg dukka opp på skolen en time tidligere enn jeg hadde trengt. fikk aldri bestilt legetime fordi jeg ikke huska navnet på fastlegen jeg akkurat hadde valgt, klarte å skrive feil passord nok ganger til at «min id» nekta meg innslipp på en time, og når den timen hadde gått og jeg hadde sjekka opp hva fastlegen min het, da hadde selvfølgelig legekontoret stengt. det er så bra med offtentlige kontorers og resepsjoners åpningstider og tilgjengelighet, helt fantastisk faktisk. et typisk legekontor har åpent i … hva, tre-fire timer av arbeidsdagen?

kundeservice my ass.

det offentlige trenger kursing og drilling.

seinere sto jeg ute i snøkov og iskald vind og venta på en buss i over ti minutter. en buss som ikke kjørte der jeg sto og venta, må vite. den veien kjører ikke bussen før klokka 20:10.

great.

takk gud for Drosja.

status: generelt fucked up, internt stressa. .

resultat: ufornøyd.

bedre lykke i morra.

Reklame

punktvis undring

lurer på

• om planverket noen gang blir reist
• om rammebetingelsene noen gang blir satt
• om visjonen kan konkretiseres
• om målet kan nås

og om en filofax kan hjelpe

eller et samhandlinsgkort over indre kommunikasjonsledd og oppgaver

eller bare en flukt til et stille sted. med kun meg selv. og ingen snakking. kun stillhet. det finnes et sånt sted i sverige, tror jeg. så det på tv en gang. en radioprater dro ut i skogen og bodde på hytte og fikk ikke lov til å snakke på tre dager. tre dager, total stillhet. bare skogens lyder. ingen egne. kanskje blir man til slutt litt stille inni seg også. trenger kanskje bare å lære meg å legge bånd på meg selv og den konstante indre monologen/innbilte dia/trio/gazillionlogen. noe sånt. litt luft.

god plass.

system.

luft.

open up your heart and step inside and you’ll be alright

hjernen min kobler seg aldri helt av, selv om det står stille noen ganger

da leter den bare etter løsninga, veien ut, videre, neste assossiasjon, neste springbrett

så jeg føler at øynene mine alltid flakker og at fingrene mine aldri vil ligge i ro

det kiler energi fra et sted langt inni meg uansett, prikker ut i fingrene eller rikosjetterer gjennom de elektriske nettverkene inni hodet mitt, att og fram, strekker seg noen gang utfor hjernen som en bungeejumper i feil retning, oppover og ikke nedover, før den farer tilbake og inn igjen, energien som det stadig blir vanskeligere å holde nede

stadig rarere utslag, så vanskelig å holde ting adskilt, tankene, følelsene som dukker opp i kroppen som slag i brystet

det er vanskelig å bli hel igjen