tingene som ikke er

Tagg: utøya

kjærlighet er enøyd. hatet blindt.

så nå får han snakke i retten. han får holde en tale. tretten sider sier han. nå er det fem igjen.

«det er ytterst viktig at vi får hans forklaring», sier Lippestad, og jeg tenker at det er ikke det, det er ikke «ytterst viktig», det er ikke viktig, det er totalt uviktig, det kan aldri forklare eller forsvare ham, det kan aldri formildne handlingene hans, det vil aldri føre til at vi sier «aha, nå skjønner vi, selvfølgelig, du ville bare forsvare landet, det er greit, vi  tilgir deg, du hadde rett, du kan bli kommandøren vår, regenten vår, du kan få styre oss, du hadde rett da du sprengte bomba, da du dro til Utøya og fyrte løs mot unge mennesker, ungdommer, barn, for de hadde jo ødelagt landet om de hadde fått leve, vi skjønner det nå, vi følger logikken din, vi ser resonnementet ditt, det bare du forsto, det forstår vi også nå»

det er ikke «ytterst viktig»

hva skal man si

all ære til Lippestad, til de andre advokatene som sa, ok, vi forsvarer Breivik, vi forsvarer denne uforsvarbare mannen og hans handlinger, vi sitter her ved siden av ham uten å brekke oss, uten å slippe fri trangen til å slå ham, sparke ham, klore av ham hver hudcelle, høre ham skrike

fan

jeg er så sint

det har gått ni måneder og nå er jeg sint

der jeg før mest kjente meg matt, trist, der jeg før mest ikke kunne forstå hvordan et menneske kan gjøre sånt, bli sånn, der jeg nesten syntes synd på ham, på den måten man syns synd på patetiske skapninger som lever i illusjonene sine som engang må briste, der jeg før faktisk trodde at en dag, en dag måtte han bli «frisk», «normal», en dag måtte det gå opp for ham, når han våkna kanskje, og plutselig tenkte «hva har jeg gjort?»

men det kommer ikke, det har ikke kommet til nå, det kommer ikke, i stedet gråter han over seg selv, saken han tror på, en amatørmessig «emosjonell» film, han gråter over en film, men han trekker ikke en mine når navnene på de 77 han drepte leses opp, da er han steinansikt, holder maska, men det er ingen maske, er det vel

det er sånn han er

og jeg er så sint

jeg vil ham vondt

det har gått ni måneder

og jeg ønsker ham alt vondt

jeg tror ikke på dødsstraff

men jeg ønsker ham alt vondt i livet

og en en smertefull, skremmende, langvarig død

den som tier om det han vil gjøre, blir ikke hindret

det er nå det blir vår

sola skinner hele dagen, klokka er halv ti og det har såvidt begynt å skumre, klokka var kvart på åtte og jeg gikk en tur rundt Samasjøen og utsikta over til fjellene på den andre sia av Vågsfjorden var blikkstille hav og solgule fjell, solgule og varme, fulle av snø

og nå er det blått

lufta er kald, det lukter frossen vår om kvelden, men når sola varmer på dagen er veiene våte av smelta snø og is, vann som blir til vann igjen

de har lagt ut broa til flytebrygga nå

det våres.  det er april.

jeg så en sak på vg tv i dag, en utøya-sak

det var første gang (eller det føltes som første gang) jeg så ham bevege seg, være et levende menneske, ikke bare et ansikt med et hovent uttrykk, trykt på papir, spredd ut over nettavisene, men et faktisk menneske, som beveger seg, eksisterer i en trediemensjonal verden, er laga av kjøtt og blod og sener, hjerneceller, øyne, ører, en gang satt han kanskje i en barnehage og sang «hode skulder kne og tå», flytta hendene fra hodet til skuldrene, til knærne , til tærne, flirte og lo av noe uskyldig som «lille petter edderkopp», en gang gikk han på skolen og lærte og lese, skrive, gange, dele, visket ut bokstavene når han skreiv noe feil, viste fram påskepynten han hadde laga i forming, skjærefjøla han hadde laga i sløyden.

når blir mennesker onde?

hvordan kan de bli så onde når de lever i en verden som gir dem så mye?

sola som varmer kinnene dine om våren, fønvinden som stryker over deg om sommeren, høsten som slipper ned regndråper og lager søledammer du kan plaske i, vinteren som dekker alt det grå med kvitt, frossent regn

black sheep

det blir mørkere og kaldere, og jeg hører egentlig ikke så mye på varm musikk likevel*, det er mye electro up in this, det er låter på repeat, det er sanger jeg helst vil danse til, litt dubstep, litt elektro, litt indierock, men så blir det kveld, og så blir det natt, og jeg burde ha sovet, burde vært en time inn i søvnen, minst, men i stedet holder jeg meg våken, for what, ingenting, jeg holder meg våken og venter på at morradagen ikke skal komme, eller noe sånt, musklene mine er støle, overalt, mest inni magen, men jeg tenker jeg skal prøve bosu i morra, om kjernemuskulaturen min har noe å komme med, det er litt sånn at det er vondt å le, så så fint at jeg ikke har gjort så mye av det i dag, i stedet holdt jeg på å få første utøya-grining sia juli, sikkert, kanskje tidlig august, eller øya, det var øya, säkert! kanskje, helt sikkert

og senere så jeg criminal minds og det starta med unge ansikter i svart-kvitt, en skolemassakre ti år tidligere, jeg tenkte «kødder du med meg», jeg tenker art imitates life and life imitates tv, men det er jo ikke samme greia, bare at det er det, det er alltid samme greia, folk er her, noen gjør noe helt jævlig, folk er ikke her, eller tida bare, tida går, og hadde vi bare kunnet fryse den så hadde vi kunnet fikse alt

(men dette, det er varm musikk, akustisk, mellow, americana, organisk, sånne greier, varmt)

(og når jeg sier at jeg ikke hører på så mye varm musikk, så mener jeg «ikke så mye som før»)

det er sommer, det er ting på gang

og nå: LIBYA

denne sommeren, den føles virkelig virkelig, gjør den ikke? betydningsfull. hendelsefull. som om det er trangt, som om det ikke er plass til alt i løpet av én sommer. slag i slag.

sulten på Afrikas Horn. #Norwayattacks. #Londonriots. Syria. USA som nesten gikk konkurs. Børsfall. Bomben i Israel. Rakettene fra Gaza. Luftangrepene mot Gaza. Togulykken i Kina. Flystyrten i Canada. Stormen i Belgia. Libya.

alt jeg har glemt. alt jeg ikke vet om.

katastrofe på katastrofe. mennesker fucker hverandre. naturen fucker oss. vi fucker naturen. foreldrene mine var på bærtur, fant pappas solkrem som de mista for to år siden. plastflaske. de lot den ligge. jeg  kjefta. men til slutt tror jeg naturen vinner. vi forsvinner, og det de kommer til å finne, om det finnes noen etter oss, er  plasten. til slutt finner de plasten. og søpla vår. ruinene overgrodd av trær og planter. under jorda står gule containere med dødningehoder og atomsymbolet på. kanskje en gaffel, kanskje en statue. og plasten flyter rundt i en sirkel i Stillehavet. rundt, og rundt, og rundt.

men nå: ryktene om en skutt og drept Gaddafi. livvaktene som har overgitt seg. jeg vet ikke hva som er sant, men opprørerne har inntatt Tripoli. noe stort skjer. det er sommer, 2011. noe stort skjer, igjen.

 

det er meninga du skal grine nå

alle navnene og alle ansiktene på tv

de fleste av dem så altfor unge

og jeg kjenner at jeg har vært trist nok nå

kanskje er det bare fordi jeg ikke klarer å bli trist når det føles så arrangert, og det er jo arrangert, det er den nasjonale minneseremonien, det er meninga at vi skal være stille og triste sammen, en siste gang, eller, en siste gang i denne lange, rare måneden, men jeg klarer ikke helt, å være trist når jeg ser dette, kanskje om jeg haddde vært der, jeg vet ikke, jeg leste avisa i går og grein over historiene til de som hadde vært på Utøya, over statsledernes døgn, det de tenkte, det gjorde vondt i hjertet, men i dag ser jeg mest på minneseremonien for å ha gjort det, siden det er det hele landet gjør nå, omtrent, og det er fint, vakkert, verdig, det er lagt opp til katarsis og gråt, men det kommer ingen gråt herfra nå, i stedet lurer jeg på om hjertet på scena er laga av 77 lys, om artistene har valgt låtene selv, hvorfor Åge Aleksandersen hadde solbriller, om de som leste opp navnene til de omkomne snurpet sammen munnen og øynene på den rare måten for å ikke begynne å grine, hvordan det er å være Konge og nesten bryte sammen foran folket

plutselig kjenner jeg meg kynisk igjen

bortsett fra da Kongen gråt, da kjente jeg det

men ellers, kynisk, kritisk. det er sikkert sjølmedlidenheten. jeg er jo syk. stakkars meg.

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?

«dreams for removing junk»

jeg drømte om han i går natt. av en eller annen grunn hadde han fått “en times frihet” før han skulle i isolat, eller i domstolen. så han gikk rundt i byen, blant folk, og alle måtte være snille mot ham, for det er jo sånn vi skal gjøre det her i landet. og dette var i Harstad, la meg legge til det. han hadde på seg den røde lacoste-skjorta, med masse klær under, for det var høst, eller vinter, og jeg kom gående nedover Storgata og kjente at jeg måtte gå fort forbi han, skikkelig fort, men han begynte å chit-chatte, skulle småprate med meg, med MEG, the nerve, så jeg begynte å kjefte på ham, fortalte ham at han var en assface og burde råtne i isolat og aldri få se Dexter eller lese om Norges historie, ingen verdens ting burde han få, jeg kjefta på ham, kjefta for alt han hadde gjort, jeg vet ikke hva, men jeg kjefta på ham, kalte ham kjipe ting.

så da begynte han å kaste steiner på meg.

og så løp jeg. mens det hagla steiner bak om meg. heldigvis kunne jeg fly (?) eller hoppe skikkelig høyt, så jeg hoppa skikkelig høyt, over bygningene, de litt stygge fra 50tallet, eller 60tallet, med skittengule, skittenpetrole plater, og han nådde ikke opp, steinene hans nådde ikke opp, og jeg hoppe, eller svevde over bygningene og gata og han var en prikk der nede, før jeg begynte å nærme meg bakken igjen. og jeg landa i et marked på torget (julemarked, sikkert, som de har i Trondheim) og kom meg til t-banen (i Harstad, go figure) og var skikkelig oppkava og skikkelig fornøyd med meg sjøl for at jeg hadde kjefta på ham, sjøl om vi ikke skulle gjøre det.

blomsterbyen

de rydder bort rosene nå

men vi har så mange bilder

digitale, på papir

i hjertene våre

så vi glemmer dem aldri

alle rosene, alle blomstene

og alt de sto for, og alle de representerte