tingene som ikke er

Tagg: vegetarisme

fra de gamle grekerne

«Can you really ask what reason Pythagoras had for abstaining from flesh? For my part I rather wonder both by what accident and in what state of soul or mind the first man did so, touched his mouth to gore and brought his lips to the flesh of a dead creature, he who set forth tables of dead, stale bodies and ventured to call food and nourishment the parts that had a little before bellowed and cried, moved and lived. How could his eyes endure the slaughter when throats were slit and hides flayed and limbs torn from limb? How could his nose endure the stench? How was it that the pollution did not turn away his taste, which made contact with the sores of others and sucked juices and serums from mortal wounds?

… It is certainly not lions and wolves that we eat out of self-defense; on the contrary, we ignore these and slaughter harmless, tame creatures without stings or teeth to harm us, creatures that, I swear, Nature appears to have produced for the sake of their beauty and grace. But nothing abashed us, not the flower-like tinting of the flesh, not the persuasiveness of the harmonious voice, not the cleanliness of their habits or the unusual intelligence that may be found in the poor wretches. No, for the sake of a little flesh we deprive them of sun, of light, of the duration of life to which they are entitled by birth and being.» —Plutarch

eller som Pythagoras sa selv:

«As long as men massacre animals, they will kill each other. Indeed, he who sows the seeds of murder and pain cannot reap the joy of love.»
—Pythagoras
peace

Reklame

andre har sagt: om å ikke spise kjøtt

Dan Piraro, mannen bak Bizarro, har samla fine sitater fra store menn og ei temmelig ålreit kvinne (her burde nok feministeni meg bli sint og sur og kreve likestilling, huh? keep in min at de fleste sitatene her er ganske gamle da. fra den tida kvinner ikke fikk så mye annen utdannelse enn piano og husstell, liksom) om hvorfor man kanskje bør vurdere å legge om kosthold og tankesett litt. just a thought.

finn én FAIL

mixed message much? I rest my case.

DSC01237

DSC01239

mat og følelser

msn kunne vise meg denne artikkelen om veg*anere og høytidsproblematikk. for vi spiser jo ikke bare for å spise, for å overleve, vi spiser fordi vi har tradisjoner å etterleve. thanksgiving og kalkun, for eksempel. og jul og pinnekjøtt (eller ribbe, eller lutefisk). å nekte å spise disse tingene oppleves som et opprør mot etablerte tradisjoner. og det er jo det, ikke sant? å nekte å spise dyr er et opprør, men det er ikke et opprør basert på barnslige opprør-for-å-opprøre. det har i alle fall ikke vært det for meg. jeg ville ikke være vanskelig, jeg syns det var slitsomt å skulle kreve spesialbehandling. jeg gjorde det heller ikke. første året som veggis spiste jeg til og med kjøttkrafta! jeg gjorde det for å strekke ut ei hand til min kjøttvante mor, si «jeg gjør ikke dette for å være vanskelig.» kan hende det funka, for nå, fire år etterpå, har jeg ei mor som kjøper inn dyrt pålegg til meg når jeg kommer hjem på ferie, uten å mukke, uten at jeg har bedt om det. og det er fint.

jeg var veganer i ca fire måneder i vår-sommer. jeg kom hjem på ferie. vi skulle ut til lilleøya ei helg, søskenbarnet mitt skulle være med. da vi var små spiste vi alltid ostepop. jeg elsket ostepop. høydepunktet var fredag, donaldpocket og ostepop. fantastiske fredager. så mamma hadde kjøpt inn ostepop. og jeg måtte si at jeg ikke spiste det, fordi det var … ost, ikke sant. og jeg vet at det såra. mamma ville jo bare være mamma og kjøpe inn favorittgodtet mitt.

men jeg er ikke et barn lenger. jeg hadde tatt et valg. de siste fem månedene kollapsa riktignok det valget av diverse grunner, men det er nå så. jeg kan alltids gå tilbake. å komme hjem vil gjøre det enklere, for hjemme vet de hva jeg ikke spiser lenger. enda jeg har spist mye av det her, melk, ost, ting med egg i. og jeg gjør det fordi det er enklere, fordi da slipper jeg å forklare meg, jeg slipper å dra debatten lenger enn å forklare hvorfor jeg ikke spiser kjøtt. og det er faktisk slitsomt nok, når man må ta den hver gang man møter nye folk, som spiser kjøtt, og skal ut ogspise med dem. å hele tiden måtte forklare seg, ta forbehold, kreve annen mat, føle seg vanskelig, det sliter på. særlig når man har fått høre det hele livet. nå er du vanskelig som ikke vil ha det vi spiser. men jeg mukka ikke, jeg spiste tilbehør uten koteletter, tilbehør uten kylling, jeg plukka vekk kjøttbitene i lapskausen, nitidig arbeid: plukke vekk kjøttrådene én for én. jeg  var ikke vanskelig! tilbehøret var middagen min i flere år, stort sett. så når jeg var på julebord på sjømannskirka var det som å gjenoppleve barndommens julemiddager, dog uten kålrabistappe for i den er det kjøttkraft, jeg spiste poteter, surkål, grønnsaker og tyttebærstyltetøy. en helt vanlig julemiddag for meg, minus allerede nevnte kålrabistappen og krafta. nei, det var ikke jeg som var vanskelig.

og når det kollapser, valget om å være veganer og ikke bare vegetarianer (som merkelig nok er blitt et begrep som inkluderer animalske ingredienser: melk og ost, men samtidig i seg selv referer til «vegetabilsk»), så er det også et resultat av jeg vingler. jeg vingler mellom å lese Heidis poster og nikke og tenke «ja, selvfølgelig«, til å tenke at jeg egentlig ikke ser noe galt i å spise dyr eller ost eller melk, men at jeg ser noe galt i å industrialisere dyr til produksjonsenheter. jeg jobber ennå med å bestemme meg for hva jeg mener, utvikle min egen forståelse av verden slik den er kontra verden slik jeg vil den skal være, slik jeg vil den skal se ut. jeg jobber ennå med å finne ut hva jeg mener er rett og galt, og jeg klarer visst ikke å komme fram til en solid konklusjon. og klarer man ikke det er det lett å snu kappa etter vinden, i guess. det er lett å avvike litt fra prinsippene man hadde for å unngå å være vanskelig eller problematisk, når man kan unnskylde seg med at man faktisk ikke helt har bestemt seg for om man virkelig mener at prinsippene man har er helt rette. noen ganger tror jeg at jeg lurer meg selv av pur bedagelighet. det er enklere å bare gjøre som de andre, ikke sant?

og selv om jeg ikke spier kjøtt lenger, selv om jeg noen ganger føler at selv det å puste inn kjøttos er å innta kjøtt, er å gjøre meg selv uren (det tok bare fire måneders veganisme, altså), contaminated, så er lukta av pinnekjøtt lukta av trygghet, tradisjoner, hjem. det er lukta av jula slik jeg kjenner den. lukter er følelser. jeg vet ikke hvorfor. kanskje fordi vi den første tida i verden ikke kan se? vi lever i et usynlig landskap i en mage i ni måneder. kanskje derfor. uansett grunn er det lukta av våre personlige madeleinkaker som trigger følelser i oss, barndomsminner, assossiasjoner. ville jeg følt at det var julaften uten lukta av kokt pinnekjøtt?

jeg vet ikke. enn så lenge trenger jeg ikke finne ut av det heller. jeg feirer jula hjemme om litt over en måned. i år skal jeg lage nøttestek. så får mamma og pappa spise pinnekjøtt som alltid. å lære en gammel hund nye triks er nok ikke umulig, men det er ikke en oppgave jeg orker eller vil ta på meg. for mat er ikke bare mat. om «mitt språk er min verden», så er det samme sant for maten vi spiser. kultur, tradisjon, ting som bare er som de er. ting man ikke tenker over. ja, det er faktisk ost i i ostepop, og ja, det er faktisk sånn at ost strengt tatt ikke er vegetarisk. i alle fall ikke om man forholder seg til paradis-sveriges definisjon. og strengt tatt ikke engang for lakto-vegetarianere. med mindre de bruker ost med bakteriell løpe da. og dét tviler jeg sterkt på at vegetarmat med ost tilberedt i diverse kafeer og restauranter i norge gjør.

og ja, tro det eller ei, men til og med smågodt er kjøttmat. men hei, hvem har vel ikke lyst til å innta et protein som er utvunnet fra blant annet knokler og bein fra dyr og fra fisk som lørdagskos?

edit: wow, newsweek kjører hardt på veg*anisme for tida! sjekk ut: The Rights of Animals, Love me, love my tofu og Part time vegetarians

fire saker på forsida! jeg kjenner et lite «wow» inni meg.

and then Moses appeared

i Columbine, i Flint, og med en gang Charlton Hestons navn ble nevnt nådde lyden av elektroner som kolliderer et sted oppe i atmosfæren oss, der vi satt trygt inne i klasserommet, som et dundrende ekko av the voice of God (paa film). Kanskje er det the rainy season likevel? Jeg tar stadig meg selv i å våkne opp av høylytt regn og tordenbrak som ikke kan være mer enn 300 meter unna, for det glimter til omtrent samtidig som det tordner, så omtrent at det best kan beskrives som samtidig. Men dagene er fremdeles solfylte og varme. Ikke som august, som skal være den varmeste måneden (supposedly), da det regna ca hver dag og jeg faktisk gikk i bukse og genser ved et par anledninger. Jøss.

Så det var en liten tidsreise idag. Se Bowling for Columbine igjen, fem-seks år etter at jeg satt i den da nye, lille kinosalen i Harstad og ble en smule Michael Moore-frelst. Folk kritiserte ham heftig i etterkant, men på en måte er det vanskelig å kritisere Moore: Han er ikke interessert i den objektive sannheten (og finnes nå egentlig den?), han er interessert i sannheten slik han ser den, slik ganske mange andre ser den. Left-wing activism, det er dét han driver med. Gonzo-journalistikk. Vreng på virkeligheten for å få fram mening, få fram det du mener er sant. I krig og kjærlighet er alt lov, og det er krig og kjærlighet involvert i Michael Moores korstog mot NRA, media, høyresiden, for det Amerika han elsker og drømmer om. Ikke sant?

Og idag er det valg og i morra har USA en ny president. Jeg husker frustrasjonen min over valget av Bush for åtte år sia, jeg husker engasjementet mitt, og alt jeg var var ei politisk anlagt femtenårig jente i Nord-Norge. Jeg kunne ikke engang stemme i mitt eget land, og likevel var jeg opptatt av valget i et anna land, på andre sia av Atlanterhavet. Ikke at det va så spesielt, det var mange av oss, og tenåringer er ikke så politisk uinteresserte heller. Tenåringene er idealistene, og de brenner for ting. Dessuten er det alltid lettere å sitte utafor og kritisere. Bare se på FRP.

Så da en solbrun, tynn, høg eldre herre ville gi meg et hefte om hvorfor jeg burde bli vegetarianer og, da jeg svarte at jeg allerede var det, sa jeg burde bli en «noisy vegetarian» slo det meg at det er dét som plager meg med meg selv nå, det som har plaget meg med meg selv de siste fire årene sånn ca, det at jeg ble så stille. Jeg vet ikke engang hvorfor. Jeg bare slutta å kjenne engasjement. Ikke at jeg går rundt i en nummen tilstand, men jeg kjenner ikke den generelle følelsen av engasjement som jeg hadde. Jeg ble en sånn typisk engasjert-i-tenåra-person, og det skulle jeg jo ikke bli. Jeg skulle ikke ende opp som en desillusjonert tidligere aktivist og meningsytrer, men jeg var allerede det da jeg holdt på, jeg var stille allerede da. Jeg skulle bråkt mer, jeg skulle ropt høyere, men jeg ble stille, jeg ble sjenert, jeg ble redd for å si ting, for lat til å mene noe, ambisjonsløs. Jeg ble ikke den jeg så for meg at jeg skulle bli, den jeg hadde tenkt å bli da jeg var yngre. Og plutselig innså jeg at jeg er 23 år og burde ha noe å vise til, det var planen min, å ha noe å vise til på denne tida, men jeg har ikke det, og jeg aner ikker hva det skulle vært heller. Så jeg har rusla rundt på NUS og analysert meg selv og kommet fram til at jeg har sløst bort nok tid nå. Men jeg har sløst bort så mye tid at jeg ikke aner hva jeg skal bruke tida framover på, så det hele eskalere til en lettere vond sirkel. Det sentrale spørsmålet burde aldri være «hva skal du bli?», men «hvem skal du være?», for vi er ikke satte personer fra barnsben av, vi blir oss selv på nytt og på nytt, hele tida. Vi lager oss selv, jeg lager meg selv når jeg skriver dette for eksempel, du lager deg selv på nytt når du endre facebookprofilen din, vi endrer oss når ting skjer, og når de ikke skjer, hele tida, konstant.

Hodet mitt snurrer, og Moses er død uansett. Good riddance, tenkte jeg da det skjedde. Good riddance, for jeg husket Heston der han satt i stolen sin og forsvarte sin rett til å ha våpen fordi det var lov, fordi han kunne, fordi om det var godt nok for de kloke kvite mennene som grunnla nasjonen, var det godt nok for ham. Og Gud måtte vite, de hadde hatt nok problemer med «the civil rights movement» høhø. «From my cold dead hands», sa han på pro-våpen-samlinger, mens han holdt rifla i handa. Og nå er de kalde og døde og riffelfri, med mindre de begravde han med rifla i hendene. Da knuger nok knoklene hardt om metallet ennå.

Ekte kjærlighet.

derfor spiser jeg ikke fisk

Det kan vel kanskje beskrives som et lite kulturelt opprør; å være nordlending og ikke spise f(e)sk. På sett og vis er det akkurat dét det er (og ikke bare et resultat av vegetarisme og ambisjoner om et vegansk liv fylt av god samvittighet (som riktignok kommer og går), men det er et opprør retta mot utbytting snarere enn nyttegjøring, det er et opprør basert på overfiske, overkonsum, hele jævla systemet bygd opp på det motsatte av bærekraftig utvikling. Dette systemet er bygd opp på en tankerekke som strekker seg til nesetippen og ikke et hakk lenger; hvor mye kan jeg tjene på dette, hva har jeg lyst på akkurat nå. disse to jeg-ene; storkapitalistjeget og konsumenten jobber sammen for å ødelegge jorda, kort og godt. Jeg er lei av å bruke silkehansker, og jeg gidder ikke kaste bort tida på politiske og økonomiske analyser. Dette trenger da vel ingen analyse for å bli sett for det det er: Riv ruskende gal galskap fra ende til annen. Det industrierte fiskeriet foregår tydeligvis på denne måten: Ja, la oss bygge en båt som må fiske døgnet rundt hele året for å være lønnsom! Ja, skikkelig smart, bare kast garnet ned på havbunnen og dra med deg alt du klarer! Hvem bryr seg vel om et lusent korallrev, hæh? Hvem bryr seg vel om vi drar med oss en hel fiskestamme i samme slengen, hæ? Det er nok av fisk i havet, det vet vi jo alle, kjør på, markedet krever at vi kjører på, og markedet har alltid rett. Harr harr.

Jeg blir arg inn til margen. Og ingen stopper dem heller, selvfølgelig. Hvorfor skulle de vel det? Det er jo ikke som om korallrevene er viktige for fortsatt fiske. Nei, aldeles ikke. Og biologisk mangfold, viktig? Haha, jeg ler meg ihjel.

(Nei det gjør jeg absolutt ikke tvert imot kjenner jeg at jeg blir sinna og skikkelig skikkelig menneskelei)

(Forøvrig kjekt å få enda mer stoff som kan distrahere tankene fra oppgaveskriving og andre skolerelaterte oppgaver. Veldig nyttig. Særlig nå som klokka er ett om natta og noen har en slags samling utfor her en plass, med synging og roping og klapping. Klokka ett på natta. Vel, det var jo ikke akkurat som jeg sov uansett)

sånn apropos

ja, bruken av mat til biodrivstoff er problematisk.

men er den økte produksjonen av kjøtt, og dermed økt produksjon av korn og soyabønner som går til å fôre opp mer kjøtt et mindre problem?

når nyhetene (de spesifikke «nyhetene» jeg referer til her, er nrk sine kveldsnyheter. forøvrig er det visst ikke bra å se nyheter på kvelden, i alle fall ikke om man er et generelt bekymret menneske med søvnproblemer. og det er vel ikke så rart: oppløftende nyheter er jo ikke akkurat det som florerer) presenterer at verden står overfor en matkrise; at verdens matvarelager aldri har verdt så lav, så betyr ikke det at vi er for mange mennesker i verden og/eller at verden ikke kan fø så mange mennesker som vi er (på vei til å bli). det virker som om det ofte er en konklusjon som trekkes, men den er feil-feil-feil. løgn, faktisk! det er nok av mat i verden, til å fø oss som lever nå og alle som kommer etterpå.

men det er ikke nok mat til å fø oss alle om vi fortsetter å bruke så mye husdyrmat som vi gjør nå; egg, melk, kjøtt. det er ikke nok om vi fortsetter å øke inntaket. så enkelt er det.

så vil du være solidarisk og miljøvennlig: kutt ned på kjøttet! det er ikke akkurat avansert matematikk. tvert imot: det er ganske enkelt.

hør på grisen