corporateworld

noen ganger føler jeg at resten av verden er en saueflokk. resten av min verden, av mitt samfunn. og media leder an. corporate media. statsmedia. det har ikke nødvendigvis så mye å si, anna enn at private aktører alltid har profitten i sikte. det folk vil ha, vet du. og folk vil ikke ha sannheta, for den er for kompleks. de vil ikke vite hvor ting kommer fra. de vil ikke se en sak fra forskjellige synsvinkler, fordi de innebærer å jobbe med hjernen, å sympatisere, å forstå, ut i fra en annens perspektiv, ut i fra noen andre enn seg selv og sine interesser.

noen ganger kjenner jeg at det koker i meg. ikke fordi barn har blitt nekta å bruke nisseluer fordi de kunne virke støtende på andre (hallo. det er tåpelig, verdt litt hoderisting og sarkastiske kommentarer, men verdt hissighet? nei, nei, nei). ikke fordi norge tar inn så mange asylsøkere at vi havner på en prosentvis topp blant «land vi liker å sammenligne oss med». ikke fordi vi må betale bompenger for å få rask framgang i veiutbygginga. ikke fordi meieriene ikke klarer å levere nok smør til butikkene.

sånne ting får det ikke til å koke. men det får andre til å koke, tydeligvis. og alt jeg tenker på da er, hvor lite har vi egentlig å klage over, om det er disse tingene folk velger å fokusere på? er norge et perfekt land? aldeles ikke. har vi funnet det perfekte samfunnssystemet? langt ifra. kan vi gjøre ting bedre, annerledes? definitivt. lever vi grusomme liv her, der vi jages for vår tro, ikke har tilgang til rent vann, leter på søppelhaugene etter mat, sender barna ut på tiggerferd for å få penger til mat, gjemmer oss for bomber og kuler og folk som vil skade oss? er det sånn vi lever i norge? trenger dette spørsmålet et retorisk svar, engang?

jeg blir så oppgitt, og jeg blir så frustrert. jeg leser Kalle Lasns bok  fra 2000; Culture Jam: How To Reverse America’s Suicidal Consumer Binge – And Why We Must, og jeg nikker til det han sier, nikker til tanken om at den stadig økende diagnostiseringa og psykeliggjøringa av folk, og det økende antall  depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser – psykiske diagnoser – er et resultat av at vår kultur har fjernet seg fra naturen, fjernet oss. der vi før hørte vind, bølger, bekker, fugler – der hører vi nå den evigvarende summinga fra datamaskiner, fra telefoner, fra kopimaskiner, fra biler, maskiner maskiner maskiner. jeg tror det er derfor lyden av en oppvaskmaskin er den mest avslappende lyden jeg har hørt noen maskin lage. det er som det er en bekk inni maskinen, eller kanskje mer er det som å høre lyden av havet rundt deg når du sitter i en båt, når du ror med egne hender eller lar båten gå sakte, stille over vannet.

og jeg nikker og er enig i mye av det han sier. hell, jeg har ment de samme tingene lenge, jeg har alltid ment dem, så lenge jeg kan huske. og kanskje er han mer pessimistisk enn meg, men kanskje har jeg bare latt meg selv bli mer indoktrinert, latt meg fange av dette systemet jeg ikke kan fordra.

jeg bruker kveldene til å se på kjoler på internett. på sko. jeg surfer og ser på klær, legger dem i handlekurven, men sjekker aldri ut.

jeg blir så sliten av dette samfunnet noen ganger.

jeg tror det er derfor jeg tenker så mye på luftkvalitet. på frisk luft. på havet.

og det er derfor jeg tenker så mye på alt de selger oss som er unødvendig. de selger oss skrubbemidler fulle av kjemikalier vi ikke bør puste inn, når sannheten er at alt du trenger er bakepulver, sitron, eddik. (jeg har nettopp skrubba ovnen og vasken med bare bakepulver. det funker, ro meg). de selger oss kremer og lotions fulle av unødvendige stoffer, når det man trenger er sunn mat med rett fett, og kokosolje! eller mandelolje, olivenolje. hell litt i badekaret for eksempel. du har silkehud etterpå. de selger oss klær, enda vi har nok til at vi knapt merker at noe er borte, og i alle fall ikke gidder lete etter det. de selger oss det nyeste du bare må ha – en ny mobil, enda raskere enn den forrige, enda bedre skjerm enn den forrige – som allerede faktisk var ganske så bra. de selger og de selger og de selger.

og vi kjøper. kaster penger til dem. i stedet kunne vi reist. møtt mennesker. vi kunne reist, vi kunne hjulpet mennesker. vi kunne brukt pengene på noe som betyr noe. i stedet klager vi over dyr mat og mye skatt, og bruker lønna på ipad, internett, fancy telefoner og cappucino på cappucino på cappucino.

jeg blir så hissig. og jeg blir så sint. og jeg blir så lei. jeg vil at folk skal være mer som meg. ikke fordi jeg vet alt eller har de rette svarene på noe. men jeg leter i alle fall. jeg bryr meg i det minste. jeg vet at jeg ikke har alle svarene, at jeg ikke lever etter mine egne standarder på alle punkter, at jeg ikke bryr meg nok, eller gjør nok. jeg vet i alle fall det. og jeg vet at jeg prøver, og jeg vet at jeg egentlig, egnetlig vil. noe anna enn det her.

plastleker, take-away, posemat. forbruk forbruk forbruk. kast. stress og kos deg inn i døden, med alle dagens små belønninger (en sjokolade her, en kaffe der, en ny telefon, en større tv, den fineste kjolen du har sett), fordi du fortjener det.

hvorfor vil vi leve sånn? hvorfor vil ha dette samfunnet?

jeg har forsøkt å kjøpe en ny telefon i snart to år. hver gang jeg tror jeg har bestemt meg, tenker jeg 1) er dette virkelig den beste? 2) det kommer jo snart noe bedre uansett. og 3) er jeg virkelig en person som vil bruke fem tusen på en ny telefon? en telefon? DET ER EN TELEFON ffs.

og så blir jeg usikker igjen.

og så venter jeg.

på det som måtte passe perfekt.

for vi kan ikke ha mindre enn det perfekte i dag.

det må være det beste. express yourself, just do it, have it your way. uansett hvilke behov du har, det må alltid være det aller, aller beste. det må alltid passer perfekt, til deg.

Reklame

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?

velferd, far vel

du vet du ikke lenger befinner deg i sosialdemokratiske velferdsnorge når du får en mail med denne beskjeden:

2) Help Tasty Aunty

If you have been wondering how come Supper at Tasty Corner has not been made available, that is because Tasty Aunty has been hospitalized for a very serious illness.

Her illness warrants high medical bills. As such, we hope fellow Rafflesians will show your support once more again by donating generously.

The Donation Tin is placed at the Kitchen Counter.

Thank you for your generosity,