#sleepy jean #middag #storm #onsdag
i dag laga jeg middag. stekte en mengde med oppkutta grønnsaker i ovnen, laga tomatlinsesaus, bønneburgere og potetmos. brant meg i ovnen, på høyre handflate og venstre tommel, midt i prosessen. trenger sånne polstrede gryteklutervotter, tydeligvis. på toppen av den venstre tommelen der jeg brant meg, har jeg et område med glattere hud, et lite søkk etter varmen. i høyre handflate det samme: en liten glatt runding, et lite søkk i huden etter varmen.
jeg la meg til lyden av storm. det blåste så hardt at jeg våkna noen ganger, før jeg hadde klart å sovne ordentlig kom et kjempevindkast og sleit i huset, og jeg våkna, kjente hjertet galoppere. kanskje minte det meg litt om da jeg våkna i tropene i Singapore av brakene av lyn og torden, ikke en kilometer unna meg. jeg har aldri vært redd storm. jeg har aldri vært redd vind, eller lyn, eller torden. jeg elska uvær. jeg elsker det litt fremdeles. men nå er jeg eldre. barn har dødsforakt, voksne dødsangt. det er noe med det, tror jeg. det er der det ligger.
og uten at jeg helt vet hvorfor kan jeg kjenne de sister ukers følelse av mani slippe taket igjen. det svinger så, mellom manien og daffheten. jeg sover mer. i kveld sovna jeg av i sjutida. våkna ti på elleve. i går kveld kom mamma opp for å si i fra at det var extra nå. jeg skjønte ikke hvorfor hun skulle vekke meg, ha meg opp. det tok sikkert et minutt før jeg skjønte at jeg sov, at det var kveld, at jeg for en gangs skyld hadde bedt henne plukke opp en extra-kupong til meg og. så jeg dro meg opp av senga og ned i stua. satt i stolen under pleddet. vant 130 kroner. spiste kvelds. la meg. hørte på stormen. håpet det var vårens siste.