tingene som ikke er

Tagg: vinter

midt i vinteren begynner våren

nå er det lyst ute

sola skinner, selv om den bare når toppen av skyene nå

jeg kan se solranda under dem, noe lyst og gyldent mot en lyseblå himmel

jeg hadde nesten glemt hvordan lyset var

i år, etter denne mørketida, hadde jeg nesten glemt

hvordan lyset treffer øynene så du må myse

(men prøver å la være, så ikke anleggene for sint-rynke bryter fram)

hvordan lyset er så skarpt at øynene dine puster

lys, frisk luft

hvordan det er å våkne fordi lyset forteller deg at det er på tide

og ikke vekkerklokka

alt dette hadde jeg glemt, for mørket varte så lenge, denne vinteren, mørket føltes evig, og snøen kom aldri for å lysne det opp, og om den kom var det bare for et par dager, før den dro igjen

men nå er det lyst ute

sola skinner, treffer toppen av skyene, sniker litt solgløtt ned gjennom sprekker, over kanten

jeg vet, det blir vår, jeg begynner å kjenne den allerede

det venter en vår under snøen

den ligger og dytter på kulda

den er på vei, den kommer

den kommer

det blir bedre

jeg hører på pixies, det har vært meg pixies i det siste, sånn en del pixies i alle fall, ikke like mye som da jeg var atten, men ganske mye likevel, jeg går ikke lenger rundt med discman og cd-mappe, jeg går ikke lenger rundt med mp3-spilleren på 1 gb (mest fordi musikken jeg vil høre på eier jeg ikke lenger, litt fordi jeg har mista den), men jeg nynner fremdeles, jeg nynner og snakker til meg selv, og noen ganger nynner jeg inni meg (og snakker inni meg, men da heter det bare å «å tenke»), og pixies er noe jeg ofte nynner på, som regel Here Comes Your Man eller Wave of Mutilation eller Debaser. noen ganger Velouria, my Velouria, even i adore ya, og da føles det ikke som det har gått ti år, ni år, det føles bare som det alltid har gjort, dette er et øyeblikk jeg eksisterer i, dette er det jeg tenker, det jeg hører, dette er det jeg lever midt i

klokka er ti på ni, ute er det kveldslys forkledt som dagslys, det blir ikke natt lenger, ikke helt, det er dette lyset, hele tida, mer og mer, man ser alt, kan strekke fingrene ut mot alt, og vinteren begynner å bli et minne jeg ikke lenger klarer å begripe helt, jeg husker mørket ennå, den tida når du går ut og det er mørkt overalt, rundt deg, og det er stjerner på himmelen, over deg, og mørket er noe som faller ned, legger seg om deg og demper lydene og demper livene og dekker til verden

men nå er det lyst

det er 3.mai, og det snødde da jeg våkne, snødde ut over formiddagen, men det er vår i lufta likevel, det ligger en sommer og venter under snøen

røde grader

det er torsdag formiddag, vinduene på den ene sida av leiligheta er dekket med vanndråper og snøen på terrassen ser glatt og smelta ut, det er plussgrader ute, det er mars og det er plussgrader, og himmelen er overskya og snøen forsvinner, jeg lurer på om vi kommer til å gå på ski igjen nå, med regnet som kommer, med våren som kommer med regnet, og sola, våren kommer med sola, det blir lysere og lysere, klokka bli sju før det skumrer ute, om ei uke er den kanskje nærmere åtte, det går så fort når det blir lysere, akkurat som det går så fort når det blir mørkere, du ser det fra dag til dag og plutselig er det alltid natt, og plutselig er det alltid dag

og alt som finnes i mellomrommet mellom de to er et minne, til neste gang

hadetbra, februar

det kom snø i februar

bakken blei kvit

brøyteskavlene høyere og høyere

men nå regner det igjen

nord-norsk vinter er ikke hva den engang var

god natt/dag

det snør ute. vinteren kom i februar. det tok si tid, men nå snør det. hele tida snør det, og så holder det opp ei stund, og så snør det igjen. da vi kjørte hjem fra jobb var havet grønt. jeg prøvde å ta et bilde. det ble ikke så bra.  og et kvarter seinere var lufta tjukk av snø. nå er det et kvarter etter det igjen,  jeg kan se gangsåstoppen, igjen. jeg var på nattevakt. så 500 Days of Summer. Zooey Deschanel så ut som ei gammel venninne av meg. prøvde å se filmen med «manic pixie dream girl» i bakhodet. fikk det ikke til å stemme helt. det var ikke så tydelig som jeg hadde forventa i alle fall. en kvinnelig, litt quirky karakter som eksisterer sånn ca kun for å få den litt fortapte helten på rett spor igjen. oppdage livet og alt som er fantastisk liksom. men jeg vet ikke. man kan sikkert si mye om 500 Days of Summer og den mannlige protagonisten vs kvinnene. helt sikkert. after Summer comes Autumn, liksom. men det gidder jeg ikke. jeg har vært på nattevakt. klokka er (ti over) halv ni. god natt/dag.

frost

 

det var så fint i går. fint, men fryktelig kaldt. så kaldt at neseborene dine klistrer seg sammen og lårene begynner å prikke av kulde, som om hårene fryser til is mens du går, og tar du fingrene ut av vottene i noen sekunder er de kalde inn til beinet.

fryktelig kaldt, men fint. frostrøyken lå over havet. reiste seg som søyler, fløyt som skydotter.

when it will be right, i don’t know / what it will be like, i don’t know

lyden av vaskemaskinen

at det nesten er lyst klokka åtte, fargene tar sjatteringene fra skumringa, men det er morgen, så da heter det noe annet; mørkeblått, blått, gråblått, lillablått, lyseblått, en anelse rosa, en liten stripe sollys

surringa fra pc-en

at det allerede har blitt februar 2012 og deler av meg er tilbake i 2010, og jeg tror jeg har ms eller kreft eller hiv, men egentlig tror jeg det bare er angst, eller noe som ligner, eller bare for lite d-vitamin, eller bare en uheldig vri på den personlige utviklinga

de ytre persiennene slår mot hverandre og jeg tror det er regn gang på gang

at 1993 er 19 år sia

flytta inn til byen fra ei lita øy, lå våken om kvelden og fikk ikke sove av alle bilene som kjørte forbi; dekkene mot asfaltene, motorene som rusa

at jeg var sju år, nesten åtte, åtte år

og denne låta gikk på radio

re-boot

mandag morgen, jeg lot telefonen ligge nede i natt, så ingen skulle ringe og vekke meg i sju-åtte-ni-tida, jeg bestemte meg for å ha fri i dag, etter ei heil uke som blei runda av med nattevakt, så nær døgning som det går uten å døgne, en times avslapning før jobb, i seng en time før jeg sto opp dagen før, nattevakt i mørketida, det er noe eget, nå er det riktignok ikke helt mørkt enda, det er en liten lysrand om morgenen, på utkikkspunktet mellom Grønnebakkan og Kanebogen stoppa mamma bilen og jeg gikk ut for å ta bilder av de frosne trebenkene og Grytøyfjellene med et tynt snølag og alt det blå som ligger i lufta på denne tida, men til venstre for meg, mot øst, der lå fjellene som mørkeblå konturer mot oransje, rosa, gult, lyseblått, det ser ut som gløden fra flammer som ulmer under horisonten, og det er jo det det er, når man tenker på sola, sola som er så mange millioner kilometer unna og brenner hele tida, hver dag, hver natt, brenner opp seg selv i slow-motion, i alle fall for et kort, kort menneskeliv