tingene som ikke er

Tagg: wtf

søndag, kveld

jeg har logga meg ut av spotify og glemt passordet, så jeg ber om å få sendt nytt passord til hotmailen min, men jeg har ikke brukt hotmail på eviglenge og har glemt passordet, glemt svaret på sikkerhetsspørsmålet som jeg ikke engang husker å valgt, husker ikke å ha tenkt at «dét var et bra spørsmål, dét husker jeg garantert svaret på», for det gjør jeg jo ikke, så nå venter jeg på svar fra hotmail, om jeg kanskje kan få tilgang til kontoen min selv om informasjonen jeg klarte å komme med er ytterst sparsommelig (subjects of recent sent emails? dunno. folders you’ve created? dunno. men pretty please?)

jeg har spist mer godteri i kveld enn de siste to-tre ukene til sammen, så mye sukker at jeg får hjertebank før jeg legger meg, og ikke av den gode typen, ikke den gode typen hjertebank, og jeg vil heller ha den gode typen hjertebank, men den kommer ikke av seg selv, dukker ikke opp uten grunn

Bruce Willis er på tv, kjemper mot en gjeng blonde tyskerkjeltringer

livet mitt er ikke så spennende, når alt kommer til alt, eller kanskje det bare er nede i en bølgedal, kanskje det bølger seg opp igjen snart, mot enda en begivenhetsrik topp

instagram kan sikkert bekrefte/avkrefte

Reklame

«gandhi once said: live as if you’re gonna die tomorrow, learn as if you’re gonna live forever»

men alt dette fikk meg til å tenke over noen ting:

hvem er det vi lærer av, når vi vokser opp, hva er det vi lærer, hva er det vi ikke lærer, hvor dypt sitter refleksene våre, og hva trigger responsen vår.

ingenting av dette er revolusjonerende.

men jeg vet hva jeg ikke har lært, og jeg vet hva som gir meg følelsen av noe velkjent og trygt, noe jeg forstår. og jeg jeg skjønner det bedre nå.  det jeg ser etter, det som trigger den følelsen av gjenkjennelse, det er ikke bra. strengt tatt er det ganske fucked up, og det irriterer meg at det er dette jeg har lært å gjøre, at det er sånn jeg har lært å reagere, føle, forholde meg til verden på.

og vi lærer fra så mange forskjellige instanser:

foreldre, familie, institusjonene vi må gjennom, vennskap; alt.

og fiksjonen. vi lærer av fiksjonen, fra vi er små lærer vi av fiksjonen; eventyrene følger oss hele livet og lærer oss ikke bare hvordan vi bør oppføre oss og leve, hva vi børe forvente av livet, de lærer oss bullshit, innprenter det i hodene våre, i ryggmargen, urealistiske ideer, forventninger, klisjeer.

for eksempel hvordan Carrie og Big er historien om et kjærlighetsforhold som bør idealiseres, når det på ingen måte er det,

eller hvordan alle high school-filmer og serier med pene, vellykkede tjueåringer i rollen som 16-åringer og urealistiske dialoger og plot gjør at videregående virker ulidelig langt unna den spenningen vi drømmer om.

ikke at livet har plot

at noen sitter med en grand plan bak alt som skjer med oss

sånn er det jo ikke:

det er valg og tilfeldigheter, hele veien, mens fiksjonen har en som bestemmer, en som har diktert og bestemt hele forløpet; inngang og utgang,

men likevel tar vi lærdom av fiksjonen, bygger forventninger livet aldri kan oppfylle, leter etter en fiksjon vi innerst inne vet er usann, men likevel tror på.

art may imitate life, but life imitates tv

eller; det prøver, vi prøver, leter etter troper vi kjenner igjen fra en uvirkelig verden vi har vokst opp med som læremester, leter etter kjente klisjeer, velkjente mønstre vi kan følge og forstå, så livet skal ligne noe vi kjenner igjen

men jeg begynner å tro at det er bedre å lete etter det som er ukjent

offergave neste?

jeg har vært blakk i over ei uke. i dag kommer lønninga. ikke at det er så jævlig mye lønning vi snakker om, men penger i alle fall. men jeg vet ikke hvor bankkortet mitt er. jeg har leita, litt sånn halvhjerta, i et par dager nå, men det dukker ikke opp. så jeg har penger på konto, men jeg får ikke tak i dem. jeg må bestille nytt bankkort. det tar vel ei uke. «hei banken, kan jeg få ta ut litt penger, jeg har med passet mitt!» som jeg forøvrig heller ikke helt husker hvor ble lagt etter jeg brukte det sist. så dette er jo bare fantastisk. fantastisk! det er det som skjer når jeg ikke har noe å gjøre, og drikker mer enn jeg bruker, og bor hjemme, hvor alle ting forsvinner før eller senere uansett. jeg er sikker på at det bor nisser oppe på kvisten. de sniker seg ned når alle sover og flytter på tingene jeg trenger og fniser nissete mens de gjør det, og så sitter de oppe på kvisten og hører meg banne over at alt forsvinner, uten at jeg skjønner hvordan, eller hvor.

det er nissene.

det må være nissene.

jeg tror jeg må koke grøt. asap.

rødvinen & jeg

fylla, herregud

når  ble vi så gode  venner?

jeg er full hele tida. ingen penger, men jeg er full. jeg satt på vors. det var så høy musikk at jeg putta papir inni ørene. jeg hadde håret opp, i hestehale, så derfor laga jeg så små papirbiter som mulig, så de ikke skulle være så synlige, men etterhvert tenkte jeg at det var greit å droppe det, ta ut papiret, for det begynte å bli greit, lydnivået, men jeg hadde klippa neglene og istedet for å få ut eine papirbiten dreiv jeg den lenger inn i øret. så langt inn at det gjorde litt vondt. så langt inn at jeg ikke klarte få den ut. så langt inn at jeg tenkte, jeg må på legevakta. så jeg dro på legevakta. for å få en papirbit ut av øret. ca akkurat da fyren jeg liker kom på vorset. ca. jeg bare stikker til legevakta en tur, har en papirbit i øret liksom.

så kom jeg tilbake. og vi dro ut. og jeg ble dårlig. i’m so sick, sa jeg. neida, sa han. men jeg var kjempedårlig. jeg hang på doen hele kvelden. folk banka, og jeg sa «Æ E DÅRLIG BRUK DEN ANDRE». men så åpna jeg likevel. og ei som het Hanne kom inn. Hanne, det er mitt navn. og jeg sa «æ e så dårlig» og hun sa «æ kan hjelpe dæ», og så fortalte hun om ekle ting og brakk seg over søppelbøtta med meg helt til jeg kasta opp igjen. litt på skoen, mest i søppelbøtta. og jeg sa «du e så kul!» og jeg så helt forjævlig ut, sånn som man ser ut når man er full og er så dårlig at man må kaste opp. vi åpna døra for ei anna jente etterpå, hun sa «dåkker e så fine», hun sa at Hanne var en tier, og jeg var en nier. men jeg er to år eldre, og var kjempedårlig. jeg tar den nieren til meg.

jeg tar alt.

og jeg vet.

noe er det.

dunno what.

men noe.

og jeg er full ennå.

jeg har spist to ostesmørbrød. salt. fett. jeg er full ennå.

jeg lova å være med på moro i mårra. venninna sa hun hadde vin, jeg sa jeg er game. men jeg vil aldri drikke igjen, tenker jeg. og jeg skjønner meg ikke på noen. gutter. skjønner ikke. men det er greit. det er null stress.

du ba meg gå i det byen stengte. tjue minutter senere trodde du det var jeg som kom, da døra blåste opp.

virkelig?

rapport fra en FrP-kommune

Sånn, helt plutselig nesten, ble Harstad mørkeblå.

På en måte er det ikke overraskende, Harstad har aldri vært en bastion for sosialister, sosialdemokrater eller kommunister. Tvert om var Harstad lenge en Høyre-bastion. Vi er en temmelig lyseblå by. Lilla at best, kanskje. Men da stemmene var talt opp mandagskveld, hadde FrP 34 prosent av stemmene. 34 prosent av de 63 prosentene av befolkningen som avla stemme, stemte på FrP. Det er en oppgang på 11, 3 prosent fra forrige kommunevalg. Ca 5 fra stortingsvalget i 2009. Så nei, det er ikke overraskende at FrP er stor i denne lille, rare, fine, teite kommunen jeg er fra og for tiden befinner meg i. Harstad har alltid vært en smule reaksjonær og konservativ. Kanskje er det typisk småby, jeg vet ikke. Men saken er den i år, at FrP på landsbasis har gått kraftig ned. De er halvert, om ikke mer. (YES). I Harstad derimot, i Harstad vinner de valget.

Og hvorfor? Hva er det som gjør Harstad så annerledes?

Jeg banner på at det hele handler om Veipakke 2. Jeg er ikke alene. Jeg tror alle i byen er enige om at det er det slaget har stått om.

Høyre-ordfører Helge Eriksen med Høyre i ryggen, med ja fra AP og SV, gikk inn for denne veipakken, som skulle gi oss bedre veinett, bedre veistandard, gang- og sykkelstier (som er en seriøs mangel i denne byen) og en tunnel gjennom Harstadåsen. TUNNEL, hørte folket, og tenkte wtf. Så fikk de vite at dette skulle finansieres med bompenger. Oh no! Betale for å få bedre veier, det er Staten sin jobb! FrP dro fram fingeren og rista på den og på hodet og sa at «det var da bare å knipse med fingrene så fikk man penger fra Stortinget, null stress». Og hva skal vi nå egentlig med bedre veier og en tunnel, det er jo ikke som om vi har befolkningsvekst eller som om vi VIL ha befolkningsvekst heller, nei, gudbevare Harstad som en liten halvdød kystby, som vi alltid har vært og alltid må være, change, hva skal vi med change, det er Obama sin greie, vi vil helst bare ha det som det alltid har vært, så har vi noe å klage over i det minste.

Ok. Jeg var kanskje ikke superpositiv til denne bomringen jeg heller. Men jeg skjønte oppriktig talt ikke hva greia var. Hvorfor vi skulle ha tunnel, og hvorfor det blei hviska og tiska og foreslått firefeltsvei når alt NAF mente vi trengte var noen rundkjøringer. Opplysningsarbeidet har ikke vært supert. Og kanskje burde det heller ha vært en folkeavstemning, med tanke på fadesen med fjernvarmeanlegget som nå begynner å ta form midt inne i Harstadbotn, det som ingen helt skjønner hvem som bestemte at skulle hit. Kanskje ikke så lurt å trø en veipakke med påfølgende bompengekostnader nedover hodene på byens, og la oss bare slå det fast med en gang, treige befolkning (for det er det Harstad er kjent for å være, en by av treiginger) som aldri har vært særlig positiv til nyvinninger av noe slag, har vi vel?

Ikke såvidt jeg har fått med meg i alle fall.

Så da vi gikk til valg på mandag, handla det ikke så mye om kommunepolitikk generelt. (Og, la oss innse det også, kommunepolitikken og lokaldemokratiet er vel ikke hva det engang var, takket være sterk sentralstyring over kommunens oppgaver etc). Det handla ikke så mye om hvem som burde bli ordfører (bortsett fra hvem som IKKE burde bli ordfører, for ingen vil ha en ordfører som pålegger befolkningen ekstrakostnader på ca 500 kr (men obs, jeg husker ikke hvor jeg har dette tallet fra, garanterer ikke at det stemmer) i måneden, såklart. Og la oss ikke glemme det der med å gå totalt i mot folkestemninga, det skader nok litt det også).  Det handla ikke om vi identifiserte oss med mest med det og det partiet, likte de og de folka, trodde de kunne gjøre en bra jobb, mente at det handla om verdivalg også. Neida.

Da vi gikk til valg på mandag, handla det om en ting. Ja til bomring. Nei til bomring.

Kommunestyrevalget ble ei folkeavstemning på om vi ville ha veipakke 2, med bomringen.

Noen sier det er bra. At det betyr at lokaldemokratiet fungerer. De som styrer har bestemt noe. Folket er uenig, og sier i fra. Men noen andre er uenige. Jeg er uenig. Burde det vært folkeavstemning om veipakke 2? Antageligvis. Burde kommunestyrevalget blitt avgjort på denne ene saken? Definitivt ikke.

Så da sitter vi her da. Med et fryktelig sterkt FrP i fire år. Med et nesten like sterkt AP. Med et skadeskutt Høyre (for bomringmotstanderne derifra flykta nok til FrP, og kanskje litt til Venstre, som i Harstad ikke synes veipakke 2 var så miljøvennlig likevel, selv om den la opp til bedre veier, flerfoldige km med gang- og sykkelstier og økt satsning på kollektivtrafikken, samt at en tunnel faktisk ville fått ned eksosen i byen, og kanskje også avlasta noe av støyen, for hei, jeg har prøvd å gå ned langs Storgata mens bilene kjører forbi og føre en samtale, og det kan ikke snakkes, det må ropes). Med en forunderlig samling av bomringmotstandere i FrP, Rødt, KrF og Venstre (og hvor SP står, det er jeg faktisk ikke sikker på). Med et svakt, svakt SV, som i landet generelt.

Og med en framtidig drakamp om ordførervervet. Om mandater. Om samarbeid. Herre jemini.

Det blir interessant, om intet annet.

back in 07

det er fire år siden:

jeg satt på kjøkkenet, eller aller mest på rommet mitt, med pc-en på det utslåtte skatollbordet, og skrev på eksamener i litteraturvitenskap. jeg hadde begynt å bruke mediamonkey i stedet for itunes etter at pc-en min hadde kræsja litt og blitt re-installert og var fresh igjen. jeg hadde lasta ned musikk, jeg tror det var på oink. om igjen og om igjen hørte jeg på Säkert!, Sol Seppy, Mùm. det var mai, juni. nesten sommer, varmt.

nå er det mai, nesten sommer, ganske varmt, i nordnorske standarder i alle fall. jeg hører på Säkert! igjen. skriver ikke eksamen, men likevel, det er nesten det jeg gjør. tror jeg heller ville skrevet eksamen. jeg kunne skrevet om en bok. sånn som jeg gjorde før. eller om litteraturteoretikere. om feministisk litteraturteori, om romantikken og Wuthering Heights, om Hegels estetikk, om Fedra. jeg kunne skrevet om Fedra. jeg kunne skrevet om Vanære.

skam. bringe skam over. vanære. miste ansikt. hvordan kan man miste ansikt? jeg ser alltid for meg at huden løsner, preller av og faller på bakken, når noen sier «miste ansikt», det er det jeg ser for meg.

eventuelt et ansikt som måper. veldig.

og rødmer.

edderkoppen på Oslo vest

på vei fra den fine utsikta på husbåten nede på Aker Brygge til festen bak Slottet, møtte vi på en edderkopp. det høres kanskje ikke så dramatisk ut, eller så spesielt, men greia er at denne edderkoppen ikke var en vanlig liten norsk edderkopp. den var ikke en sånn edderkopp man ser rundt inngangsdørene til folk (de som er svarte og tjukke), det var ikke en stankelbein, det var ikke en korsedderkopp, det var ikke ei spinnkjerring, det var et BEIST.

et beist av en edderkopp.

vi hylte så klart. edderkopper er ekle og vi er jenter, riight. men seriøst. jeg har aldri sett en så stor edderkopp spasere rundt i det fri. eller løpe på bakken med de åtte små beina sine, som på denne edderkoppen var større enn vanligvis, men likevel små.

det måtte så klart dokumenteres:

og så litt nærmere:

og så helfigurportrett:

så løp vi videre, grøssa, hylte, jeg snubla for andre gang og fikk skrubbsår på det andre kneet mitt. så fant vi festen. det var gøy.

BIG BROTHER

det finnes steder som samler informasjon om deg

hvor du skriver, hvor du finnes, hvordan du ser ut, hvem du kjenner

det er virkelig en verdensvev

alt veves sammen, alt lagres

alt fanges i et gigantisk nett

sitter fast i klisteret

jeg lurer på hvordan verden ser ut om ti år

jeg tenker hvor rart det er at George Orwell skreiv ei bok om et samfunn som var overvåka og styrt til minste detalj, at han kalte styringen for Big Brother, at vi et halvt århundre senere putta mennesker inn i hus med kameraer og så på de «virkelige» livene deres, Big Brother, at vi fryktet et sånt samfunn, et Big Brother-samfunn, men nå, mer enn villig, lar all informasjon om oss selv lagres og opplastes. ingen vet helt hvorfor. hva som er poenget. vi er en generasjon, en verden av informasjonssamlere.

«det er sikkert kjekt å ha. du får sikker bruk for det en vakker dag.»

iPhone lagrer breddegradene du har vært på, ikke sant. nettet lagrer alt du sier. noen sider fanger opp alle stedene du er på, lenker dem sammen, finner bildene du sjøl har lagt ut og presenterer det hele: velkommen, her er livet ditt.

har du en mening om denne personen?

det spør de om.

så kan du svare. så kan hvem som helst svare.