hallo senebetennelse

…

SHUSH SHUSH

SHUSH MED DEG

y2k11

det er sånn

så vanskelig å konse på eksamen når Japan

vi vet hva som skjer i Japan

jordskjelv, tsunami, Fukushima

det betyr Tsjernobyl

det betyr radioaktivt nedfall

kilometer på kilometer, ubeboelig i flere år

kilometer på kilometer, over havet, til Amerika

ned i havet, ned i jorda

Tyskland stenger sju atomkraftverk

hvorfor holder vi ikke pusten

Reklame

fyllenerver, flashbacks

det er lørdag. folk fester og drikker. jeg er på nattevakt. har minner jeg ikke vet om jeg har opplevd eller drømt. tenker at jeg aldri skal drikke igjen. for det første kan jeg ikke stave når jeg er full (jeg lærte vel ikke å drikke til facebook og twitter lzm. alt vi hadde var fyllemeldinger og de havna aldri i offentlighetens lys og uansett; om du stava rett hvor full var du da liksom, hva kunne du skylde på?). for det andre har jeg begynt å få fyllenerver. jeg tror det er fordi jeg er eldre nå. tror det må være noe med det. jeg hadde ikke fyllenerver da jeg var yngre. ikke sånne som varte hele dagen, skjelvende hender, hodepine, kvalme, wtf. jeg våkna etter fylla og følte meg energisk og gira. i dag ville jeg helst bare gjemme meg under dyna og vente på at dagen skulle være over. istedet måtte jeg på jobb. noen kjøpte noe, og da jeg så kvitteringa klarte jeg ikke å se den ene greia, så jeg bare: «øh, det her e litt flaut men æ har visst glemt å ta betalt førr den her» og så kjører vi hele prosessen med å scanne og kjøre kort og i det kvitteringa kommer ser jeg at den der greia jeg ikke hadde tatt betalt for sto øverst på kvitteringa. hashtag FLAUT. men de var snille kunder, og tok bare en ekstra i stedet for pengen tilbake, noe som var ekstra fint sia jeg ikke engang husker hvordan man kjører retur på det der kassasystemet lenger, og jeg var så skjelven og fyllenervete at jeg sikkert ikke hadde klart å finne ut av det heller.

så kom jeg meg hjem. ville krype under dyna med ostesmørbrød og en film tilgjengelig. eller ostepop. eller potetgull. eller falaffel. spaghetti i tomatsaus. med potetmos. stivelse, salt og fett. mine tre favorittsmaker kombinert.

istedet så jeg slutten av tre programmer på tv, og slutten av mgp på nett. skjønte nada. delfinaler og sånt, mad confusing. så videre på nett-tv. tore strømøy og aleksander rybak. tenkte på lørdagskvelden da jeg var lita. tande-p. tore på sporet. potetgrotte, chips og kinagryte. kinakål, så klart. kylling, med chips og kinakålsalat. når tore strømøy er tilbake på skjermen lørdagskveld, da vet du at sirkelen er fullendt. nittitallet tar revansj.

full? rant.

så du drar på konsert etter en lang dag, du har rota i papirer (rydda?), vært på jobb, og så drar du på konsert og forsøker å berge det som er en dårlig hårdag på toalettert på det som en gang het studentkroa. du drikker øl. tre øl, fire øl. du synger med, du daner litt, du er jævlig fornøyd, sa jeg at du drikker øl? og det snakkes om nach og mer øl så du banker på backstage og presenterer deg som både hanne og vaarloek

vaarloek ja, twitter. så du drikker på øla di og drar videre, går langs kaikanten og fryser, ender opp på et utseted midt i byen, henger ut drikker vann, er fremdeles full (og vet pga tingene du forteller) og planlegger og dra og finner bare den varme cardiganen men ikke jakka ikke veska (eller veskene) og du panikkleter rundt omkring og finner alt sammen bakbaren (bak baren!) og du kler på deg, får innom toalettet, ut på dansegulvet, viftere hndene og tramper med føttene og så vender du snuten hjem og her sitter du, et ostesmørbrød og litt potetgull seinere.

fest. jeg liker fest. til et visst punkt. jeg liker nach. om en måned, faktisk tre uker, er det by:Larm. jeg ser for meg nach. gode tider. fjorårets kan neppe toppes, men det er lov å håpe. jeg savner fjoråret, jeg savner det jeg egentlig skulle gjort nå, jeg savner alltid noe, men jeg har bestemt meg for å være positiv. smile. ha det bra. man kan bestemme seg. det går an. frea nå av.

fin video. fin låt.

ugh

jeg har rare bitt på kroppen

saumfarer rommet etter veggdyr

iiiik

fredsprisfredagen

Obama + Nobel + WTF herja over hele Twitter idag. jeg slang ut en selv, før jeg gikk ut i høstsola og inn i butikker. money got wings. nuff said.

i alle fall. det tok av. jeg kjenner meg ambivalent. skal Nobels fredspris bli til en oppfordringspris? type: du har gode intensjoner og visjoner og planer, her en pris for alt det gode vi håper du får enda mer lyst til å utrette nå enn før. spørsmålstegn. og Obama, stakkars Obama. ikke nok med at han er «verdens håp», nå skal han ha vår fred på skuldrene også?

dette tar litt av, kjenner jeg. det blir mer myte enn mann. Obama-kult.

jeg har fredag og fri. planlegger en dusj, styling og rødvin. alltid rødvin, type mørk-dyp rød. aldri fiolett eller blå,  veldig viktig. selv om poldama i Harstad, tror jeg det var, ikke helt skjønte poenget mitt. rødvin farger jo uansett, sa hun. men det er ikke sant. du får ikke blå tenner av mørk-dyprød rødvin. det gjelder i alle fall for meg.

og jeg velger å forholde meg til de erfaringer jeg har gjort. jeg har 24 år med erfaringer. det er alt jeg har, men det er ikke så lite. ikke så ille. det er nok der å lene seg på. så jeg ignorer poldamas mening om at alle rødviner gir farge på lepper og tenner, og kjører kun mørk/dyprøde rødviner. herfra og til evigheten. alt anna utgår.

alt.

…

jeg hørte på Tom Waits i går kveld. Han spiller Djevelen i en film av Terry Gilliam. da jeg så det tvitra jeg et regnestykke som endte med happyface. jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har fått det med meg tidligere. kanskje jeg har det, bare for å glemme det igjen. det skjer jo nå og da. så jeg hørte på Tom Waits i går. han sang and I feel so much older now, and you’re much older too og we’re all as mad as hatters here og a cincinnati jacket and a sad-luck dame. ifølge last.fm har jeg hørt på Tom Waits 464 ganger. jeg vet jeg har hørt mer, men man kan ikke scrobble fra mp3-spillere og brent-plater. og i alle fall ikke fra hodet.

————–

det er fint man fremdeles kan ha noen hemmeligheter her i denne verdenen av selvpålagt selvutlevering.

helt naken blir man aldri.

—–

amerikanske tilstander

er det ikke det man kaller det? alt det man ikke vil ha her hjemme på bjerget, alt man ikke tror kan skje her. «dette er ikke AMERIKA», liksom. eller, for den tilsvarende norske varianten: i OSLO, ja …

men ikke i Harstad, vel?

det er unektelig litt spesielt å se barneskolen man tilbrakte flere år på avbildet som hovedoppslag på nasjonale nettaviser. det er unektelig enda mer spesielt å se den avbildet der som åstedet for Norges første skoleskyting.

DET hadde jeg i alle fall aldri trodd. ALDRI.

ja, jeg er faktisk så forundra at jeg trenger CAPS LOCK FOR Å UTTRYKKE DET.

og nå skal vi hva? kjøre debatt om mobbing, våpenkontroll, dataspill?

men jeg har ingen ord, ingen ting å komme med, ingen ting annet enn denne følelsen av å leve i en uvirkelighet. jeg ser ting skje, jeg hører om dem; finanskrise, svineinfluensa; og nå denne epidemien også, nå har skoleskytinga nådd trygge, lille Norge; søvnige, lille Harstad?

jeg hadde ikke ventet det.