to everything there is a season

by vaarloek

noen ganger savner jeg å være seksten, selv om livet egentlig var ganske jævlig da jeg var seksten, selvfølgelig var det det, men det var så mye liv igjen, så mange veier det kunne ta, så mange versjoner av meg selv jeg enda hadde tid til å bli

noen ganger tenkte jeg at det var nok med nye klær, særlig når høsten kom, at nå kunne jeg omdefinere meg selv, skape et nytt meg, så jeg bladde meg gjennom katalogene som kom i posten, kryssa av på alt jeg likte, mørke høstfarger, lange kåper, den ene som kom i posten kasta mamma for noen år siden, hullete og tynnslitt i fôret

en sånn kåpe som ble meg

og nå er et meg som er borte

erstatta av et annet meg, denne versjonen jeg er nå, voksen og forvirra, 30 år snart 31, i ei leilighet på hjørnet av Platous gate og Schweigaards gate, der trafikken dundrer forbi og jeg må sove med vinduet igjen og øreproppene på, mens hjemmet vårt er et støvete oppussingsprosjekt på overtid, et sted jeg kom hjem til på lørdag og bare ville grine av å se, hakk og skader i det nye tregulvet, det eneste jeg virkelig gleda meg til å se igjen i Oslo, lampeskjermen etter bestemor ødelagt

aller helst vil jeg spole til oktober

jeg vet ikke hvorfor jeg tenker at oktober er stedet jeg vil være nå, kanskje er det akkurat langt nok unna nå, akkurat langt nok unna alt som stresser meg, akkurat langt nok fram til hun som vokser inne i magen min og tar mer og mer plass for hver dag som går – sparker innover, nedover, utover, presser magemusklene mine ut så det føles som å være stappmett og stupsulten samtidige, hele tiden – ikke lenger er inni meg, men levende og sprellende tilstede i verden

kanskje best å prøve å være den jeg er nå, fullt ut, mens jeg fremdeles kan

jeg blir tidsnok forandra, tidsnok en ny versjon meg

 

 

Advertisements