vurderer å starte en mammablogg
en sånn med alle tips og triks jeg gjerne skulle visst på forhånd
men som det egentlig er temmelig stas å oppdage sjøl
for første gang
og tenke «disse skal spare til neste gang»

men neste gang kommer aldri
ikke med samme baby
det blir aldri sånn igjen
sånn som nå

hun ligger inne på soverommet
og puster inn, puster ut
det har hun snart gjort i fire måneder

vokser ut av klær vi ikke har rukket å bruke
lærer noe nytt hver dag
blir ny hver dag

plutselig er hun en annen
og jeg har bare merket det gradvis
at hun har vokst i en annen retning
bort fra meg, strekt seg mot noe annet

men enda trenger hun handa mi for å sovne
enda er det jeg som er hennes mat
enda er det meg hun roer seg best hos
enda er hun mest min

enda, enda, enda

det nærmer seg

jeg er ikke i tjueårene lengre, men noen ganger treffer lyden av dem meg som et lynnedslag, akkurat som lyden av 1998, 1999 gjør, noen ganger, lyden av 2000, 2001, 2002, 2003, alle årene som en gang var så distinkte enheter, så adskilte fra hverandre, men nå gror sammen til et nettverk av opplevelser og følelser og assosiasjoner

og når lyden av dem treffer meg, kunne jeg like gjerne vært der

den kvelden jeg gikk fra julebord til john olav nilsen og gjengen og kvelden var kjølig og full av lys og jeg levde så veldig, levde mer enn jeg hadde gjort før, og oslo og norge og jeg og alt rundt meg var på vei et sted, og jeg følte at jeg var med, at jeg skulle et sted, jeg også

 

a spell on you

 

Alice Smith. Wow. 

 

 

 

 

by the way

jeg husker ikke lenger hvem jeg tenkte på
når jeg hørte disse sangene
et halvt liv tilbake i tid

men jeg husker følelsen
den som fylte meg
er den samme som fyller meg nå

by the way i tried to say
i know you from before

vinterlyset blandet med mørket
og jeg gikk langs veikantene
nysnø, sparket i brøytekantene
eller høsten, november, da det alltid regnet litt
tiden like før
når kveldene ble kaldere, midnattsola forsvant

alt glir over i hverandre
alle disse årene
den samme følelsen

ti kniver i hjertet
vri om
en etter en

jeg er ikke søtten år lenger
men knivene er der fremdeles

noen ganger
som nå

either/or

jeg har lyst til å fortelle deg at det ikke finnes frie valg
at alle valgene du tar er tatt for deg
før deg
før du var bevisst hvilket valg du tok

at du tror du bestemmer selv
er deg selv
lever som du vil
men hele tiden pushes
umerkelig i en retning,
så en ny

av noe utenfor din kontroll
summen av alt du har opplevd
summen av alt noen noensinne har fortalt deg
summen av alt du har lest
alt du har sett
alt du har overhørt
inntatt ubevisst
og lagret
et hemmelig sted
du ikke selv vet hvor er

to everything there is a season

noen ganger savner jeg å være seksten, selv om livet egentlig var ganske jævlig da jeg var seksten, selvfølgelig var det det, men det var så mye liv igjen, så mange veier det kunne ta, så mange versjoner av meg selv jeg enda hadde tid til å bli

noen ganger tenkte jeg at det var nok med nye klær, særlig når høsten kom, at nå kunne jeg omdefinere meg selv, skape et nytt meg, så jeg bladde meg gjennom katalogene som kom i posten, kryssa av på alt jeg likte, mørke høstfarger, lange kåper, den ene som kom i posten kasta mamma for noen år siden, hullete og tynnslitt i fôret

en sånn kåpe som ble meg

og nå er et meg som er borte

erstatta av et annet meg, denne versjonen jeg er nå, voksen og forvirra, 30 år snart 31, i ei leilighet på hjørnet av Platous gate og Schweigaards gate, der trafikken dundrer forbi og jeg må sove med vinduet igjen og øreproppene på, mens hjemmet vårt er et støvete oppussingsprosjekt på overtid, et sted jeg kom hjem til på lørdag og bare ville grine av å se, hakk og skader i det nye tregulvet, det eneste jeg virkelig gleda meg til å se igjen i Oslo, lampeskjermen etter bestemor ødelagt

aller helst vil jeg spole til oktober

jeg vet ikke hvorfor jeg tenker at oktober er stedet jeg vil være nå, kanskje er det akkurat langt nok unna nå, akkurat langt nok unna alt som stresser meg, akkurat langt nok fram til hun som vokser inne i magen min og tar mer og mer plass for hver dag som går – sparker innover, nedover, utover, presser magemusklene mine ut så det føles som å være stappmett og stupsulten samtidige, hele tiden – ikke lenger er inni meg, men levende og sprellende tilstede i verden

kanskje best å prøve å være den jeg er nå, fullt ut, mens jeg fremdeles kan

jeg blir tidsnok forandra, tidsnok en ny versjon meg

 

 

denne bloggen er egentlig død
eller mer komatøs kanskje
men jeg lever jo fortsatt
hver dag, hele tiden

her levde jeg for eksempel på Kungliga biblioteket i Stockholm. feira fettisdagen med en knallgod semla på kafeen. perfekt timing.

 

det store bildet

jeg har alltid vært allergisk mot urettferdighet

jeg takler ikke når folk snakker dritt om andre, stigmatiserer, skjærer alle over en kam, baserer meningene sine på fordommer, gjør hele folkegrupper til vandrende stereotypier i negativt fortegn

jeg klarer ikke å holde kjeft når det skjer

«alle muslimer» «alle serbere» «alle samer» «alle kvinner» «alle blondiner» «alle whatever» – det finnes ingen «alle», ingen er «alle», vi er sju milliarder individer på denne jorda og ingen av oss er en stereotypi

jeg kommer aldri til å godta det

jeg kommer alltid til å ville nyansere bildet

om jeg er en kverulant, er det basert på det ønsket, på behovet for å nyansere bildet, peke på puslespillbitene som blir oversett, satt på feil plass, så konteksten blir forvridd

så jeg krangler

hele tida

på facebook

kommentar på kommentar

det er ikke greit å kalle muslimer for «muslinga», islam for «pedofiles paradis»

det er ikke greit å fortsette å holde hardnakket fast på denne misforståelsen, fordommen, om at islam har skylda for rævva menneskelig oppførsel, at barnebruder er greit fordi Muhammed gifta seg med ungjenter, som alle andre menn i Det gamle testamentet, var ikke Noah 90 år da han giftet seg med en 11-åring, var ikke Maria, den hellige mor, mellom 11 og 14 år da hun fødte Guds sønn?

jeg leste en artikkel i dag om USAs problem med tvangsekteskap og barneekteskap (muslimer, hinduer, katolikker, whatevers), en ti år gammel gutt gifta bort til ei atten år gammel jente, i USA, godkjent av dommeren, ei 12 år gammel jente til en mye eldre mann, godkjent av dommeren, i USA

det er så lett å se på andre kulturer og ta et utdrag av den som et skrekkeksempel som plutselig gjelder alle, det er så lett å glemme at det fremdeles bare er et eksempel, ikke symptomatisk, ikke vanen – og det er lett å glemme at gifte mindreårige ikke bare er prepubertale jenter som giftes til godt voksne menn og misbrukes, det er alle ekteskap inngått frivillig, ved arrangement eller tvang, der den ene parten eller begge partene er under 18 år

det er svart-hvitt at barn ikke skal tvinges til ekteskap og misbrukes

men «barneekteskap» er ikke svart-hvitt

det er ikke «islamsk» like lite som det er «kristent»

det er ikke «arabisk» like lite som det er «afrikansk»

det er et fenomen født ut av en tid da kvinner var menns eiendom, og giftermål var allianser som sikret familiene økonomisk i framtiden, sikret trygghet. newsflash: den tiden er ikke forbid.

det er et fenomen som ikke bare er ment for å skade jenter, men også for å beskytte dem, for i krig er jenter fritt vilt, seksualitet og giftemål et våpen.

jeg nekter å tro det er jeg som er den naive når jeg påstår at de aller fleste mennesker syns at å ha sex med prepubertale og veldig unge tenåringsjenter er feil når man er en voksen mann er helt feil. det er fucka. det er helt forkastelig. det er like forkastelig om kjønnene er snudd om, om kvinnen er eldre, om gutten er et barn. det skal ikke skje.

å stigmatisere en gigantisk folkegruppe basert på et fucka mindretall, dét er naivt, dér har du naiviteten. det er naivt å la seg rive med av de som sender ut frykt i samfunnet, basert på feilaktige påstander og historieforfalskning. det er naivt å tro alt man lesere på internett. det er naivt å tro at under de 61 tilfellene av gifte mindreårige, langt under én prosent av alle asylsøkere som kom til Norge, skal symbolisere moralsk forkvaklethet blant muslimer, syrere, innvandrere. det er naivt å la seg bruke av sjølerklærte nynazister, «rasebevisste» og andre høyreekstreme i den kulturkrigen de så gjerne vil starte, gjennom å dele usannheter, ukritisk, uten å gidde å gjøre den minste lille kritiske analyse eller faktasjekk.

det er så jævla naivt.

og så jævla dobbeltmoralsk.

jeg legger nemlig merke til hvem det er som reagerer på disse barneekteskapene (der bruden altså like godt er en jente på 16, 17, som det som definitivt verre er) med harme og sinne. jeg hører vitsene dere lirer av dere. jeg så hva dere skrev da en noen-og-tjue år gammel AUF-politiker fortalte om overgrep hun hadde opplevd som 17-åring, av en lokal partitopp.

«ho va jo over seksten. lovlig!»

«jailbait» – anyone?

men dere ser det såklart ikke. den sammenhengen mellom patriarkalske strukturer, kvinnehat, voldtekt, overgrep, undertrykkelse, kjønnslemlestelse, barnebruder.

en kvinne, en datter – mannens eiendom, mannens ansvar.