når noe faller på plass og det egentlig føles som om noe går i stykker

i dag var en rar dag

jeg sa noe, og det var en åpenbaring, og så satt jeg hos rådgiveren og grein i en halvtime, førti minutter, prøvde å le det litt bort (det var ikke så ille altså, haha, det går bra, haha, så teit å sitte her og grine liksom)

facepalm: å faktisk kjenne at du forstår noe du egentlig alltid har visst

det er en forskjell på å vite noe med hodet og kjenne det med hjertet, eller med følelsene, som jo også er i hodet, så det er litt rart at vi skal skille sånn mellom dem, men det betyr vel bare at man på den ene siden forstår noe med intellektet sitt, men ikke med følelsene, ikke med den andre hjernehalvdelen kanskje, jeg vet ikke, det var i alle fall som om to sannheter ble forent og så skjønte jeg noe jeg alltid egentlig har visst

at det ikke var min feil

at det aldri har vært noe galt med meg

at det ikke var noe jeg gjorde, eller sa, eller var

men at det var noe noen andre bestemte, noe jeg ikke hadde kontroll over

og at jeg ikke lenger lever i den virkeligheta, selv om jeg noen ganger reagerer som om det er det jeg gjør. som når jeg får kritikk, og ikke klarer å gjøre annet enn å jobbe mot følelsene mine så jeg ikke begynner å grine. eller som når jeg opplever noe som urettferdig, og blir lei  meg og frustrert og egentlig reagerer på femten år gamle spøkelser. hvordan kan jeg svare på kritikk, eller ta den til meg på en bra måte, når jeg forsøker å svare på noe som skjedde for femten år sia, når det er der jeg befinner meg emosjonelt, inni meg?

det går jo ikke

det er ikke rart at jeg er så var for kritikk. jeg ble mobba. så begynte jeg å kritisere meg selv, hele tida. kan ikke, får ikke til, ikke bra nok, glemte noe, gjør det ikke rett, føkker opp, klarer ikke, vet ikke, vil ikke, tør ikke, det var ikke meninga, unnskyld, unnskyld, beklager, jeg bare

hva kommer alle de andre til å si

tenk om de snakker om meg

tenk om de mener noe om meg

tenk om de syns jeg er teit, irriterende, dum

som om alle de andre bryr seg

det er jo bare jeg som bryr meg

og jeg har alltid visst det, rasjonelt

folk er ikke ute etter å ta meg

vennene mine er ikke interessert i å bruke noe mot meg

det kommer ikke til å bli som det var, da jeg var elleve, tolv, aleine, grein fordi de som hadde vært vennene mine ikke tålte at jeg eksisterte lenger, gjemte meg på do i friminuttene, følte meg stygg og mislykka og feil feil feil. så jeg blei livredd for å være feil. for å ikke være likt. for å være irriterende. jeg ble livredd for meg selv. for jeg måtte jo ha gjort noe for å plutselig være «alles» nye favoritthakkekylling. og når folk skuffa meg senere, når venner svikta meg, når noen plutselig ikke likte meg; da måtte det jo i alle fall være meg, ikke sant?

men det var ikke meg. det var de andre. det var ikke min skyld. det var noe de bestemte seg for. det var ikke jeg som gjorde noe galt. jeg var bare uheldig. jeg var bare rett person, feil sted.

det eneste jeg gjorde som var feil, var å la det skje. ikke da jeg var elleve, tolv. da jeg var eldre. da jeg ikke turte å si ifra, ikke turte å si i mot, fordi da ville det bli en konfrontasjon, det kunne jeg ikke takle. så jeg lot folk tråkke på meg, noen ganger. jeg ble et lett bytte, noen ganger. jeg ville ikke være vanskelig. jeg ville ikke være plagsom. jeg visste ikke hvordan jeg kunne forsvare meg selv, hvordan jeg kunne ta igjen, hvordan jeg kunne la være å bry meg.

men det var ikke min feil. det var aldri min feil.