det finnes bare fine ting å skrive om

det er en sånn dag i dag skrev Namra

og det er forsåvidt sant. det var en sånn dag. det vil si; det var en sånn søndag, du vet, den fineste dagen i uka, den dagen man kan bruke til hvasomhelst. jeg hadde overnattingsbesøk av barndomsvenninna mi, hun jeg har kjent lengst, og vi var begge hjertens enige om at vi hadde hatt den beste barndommen noen kunne ha. vi levde på et sted med magi overalt, vi lagde nye verdener i meterhøyt gress og i fjærsteinene, vandra i skogen, langs stier; det fantes ikke internett, det fantes ikke mobiler, vår verden var av stein og gress og mose, av hav og tang, ripsbærbusker, gulrotåkre, fjøs og et gammelt tre som står nesten nede i vannkanten, men tror det har slått rot på den afrikanske savannen.

vi drakk kaffe og spilte kinasjakk på Oslo Mekaniske, mitt nye andre hjem. ei venninne måtte dra, ei anna kom til. mer kaffe, påfyll i gamle kopper, ansiktsmaske på nyrensa ansiktshud (babyhud nå, takk til Lush (og litt til den arktiske kulda som endelig har takk for seg), Grease på Spotify og Youtube, hangout på rommet, The Smiths/Morrissey på Revolver og før det diska Morten opp bluegrassbonanza med youtube-klipp fra konserten jeg virkelig burde ha fått med meg på fjorårets by:Larm:

Gammalgrass.(sjekk for all del ut linken og finn «Basket Case.» nydelig!)

og det er bare en måned til det er by:Larm på nytt. det vil si at det snart er et år siden jeg blei frastjelt kamera og telefon, på en av de mer skjebnesvangre byturene jeg har tatt. et helt år uten ordentlig kamera. fyfan. men snart sitter jeg her med et nytt ett. forhåpentligvis allerede i morra. da kan Tromsø dokumenteres digitalt på noe annet enn mobilen.

Tromsø, ja. der er jeg snart. plutselig lander vi i Giæverbukta. det er formiddag, jeg tar bussen inn til byen. lufta er frisk, fjell på alle kanter. jeg gleder meg. jeg har gledet meg så lenge at jeg nesten ikke gleder meg lenger engang. det er som når du er overtrøtt; du er ikke lenger trøtt, du er bare våken på en klein måte. litt frysen og kald, men gira inni deg likevel. jeg vet det blir ei bra uke.

jeg tror det blir et bra liv.

det vanlige, takk

det har vært en helt vanlig torsdag. de fleste dager er det. vanlige torsdager, vanlig mandager, vanlige søndager. men det som er vanlig forandrer seg alltid. da jeg var yngre og bodde hjemme var en vanlig søndag ganske kjedelig. jeg følte meg alltid skitten, uansett hva jeg hadde gjort dagen før var det akkurat som om håret mitt var livløst og fettete og huden min tilstoppet. søndag var en dag uten mening. jeg spiste godteri og så på tv. og det var stort sett det.

nå er søndager noe annet. søndager er dager jeg gleder meg til. det er en dag med plass til alt. post-nachspiel, pre-mandag; mat, film, random acts of latterkrampe.

sånn var søndag. riktignok ikke post-nach, ikke for meg i alle fall, men post 11 timers jobbdag, en og en halv times søvn, fire timers jobb. så ble det søndag på ordentlig. endelig skjønner jeg hva Bangles sang om, sunday-funday. det tok sin tid, men jeg skjønner det nå.

og idag var det torsdag, selv om søndag føles som igår. snart skal jeg reise nordover igjen. jeg gleder meg til å lande i Giæverbukta og ta bussen inn til sentrum; rundt sørøya, eller over toppen forbi Prestvannet der jeg bodde i et halvt år. gleder meg til å kjenne den friske, kalde havlufta. gleder meg til å se igjen Tromsø; se hvilke bygg som har blitt ferdige siden sist, hvilke som har blitt påbegynt. og jeg gleder meg til TIFF og alle filmene, og til å være frivillig. det føles alltid så bra.

så mens andre skriver om Haiti, mens mennesker på Haiti har mistet alt og avisene her fylles med bilder av gråtende barn og sammenraste bygninger, sitter jeg og gleder meg og tenker «livet er fint» og «fy søren så heldig jeg er», og klarer ikke helt å la det synke inn. det er så langt til Haiti, det er så langt til andres lidelse nå, jeg har nok med å være glad.

søndagssanger: Sunday Girl

det er noe med søndager, etter lange lange lørdager som varte helt til søndagsmorgen ca, noe med disse søndagene som starter etter for få timers søvn utpå formiddagen en gang. de er alltid bra. gjennomført fine. jeg tar meg selv i å le høyere og høyere og friere og friere, og det finnes egentlig ingenting bedre enn det, disse søndagene der livet ikke er annet enn å vandre mellom steder i byen og spise og fortelle historier fra kvelden før og le.

og se Robocop til øynene begynner å merke at linsene er over et døgn gamle og kroppen ikke er helt sikker på om den bare er sliten og trøtt eller litt pre-sjuk.

tomorrow only knows.

 

a sunday smile

nå har det vært skikkelig vinter i oslo. trærne tunge av snø, istapper fra takene, «uregelmessigheter» i kollektivtrafikken. det er fremdeles vinter, selv om det smelter nå, og gatene er fulle av sørpe og det drypper fra tak. oslofjorden er ennå dekket av isflak, som båten som går ut til nesoddtangen må forsere. jeg følte meg som en polfarer: det åpne havet (fordi øyene og fjellene forsvant i dis og motlys), den kalde lufta og flakene med is som bølget rundt båten. arktisk søndag. i oslo. og lyset, og fargene, pasteller i rosa og blått, grått, varmt sollys – det var nydelig. vakkert. og det kostet ingenting, selv om det egentlig gjorde det selvfølgelig. det meste koster, men på revolver fant jeg «the poor mans connoisseur» til oslo, så da burde jeg klare meg, til tross for at jeg brukte rundt 300 kr idag; kaffe, mat, kino, mat. kino til 100 kr?! wtf. men Ringen får tomlene opp fra meg likevel. og Max Manus var bra. krigsromantikk og tristhet, yes please. slår aldri feil, jeg blir alltid rørt.

det ble en fin søndag, selv om den ikke ble som planlagt. men man kan ikke alltid følge planer heller. selv om man prøver.

og du. en klem til deg jeg gjerne ville og egentlig skulle treffe idag. håper det går bra. pass på deg selv.