#grådag

i dag fikk jeg et hyggelig brev fra Lånekassa

vanskelig å tro, men sant

15 studiepoeng, og vips er lånet mitt på 8500 mindre

(så bra at rentene er på over 7000 da. viktig at ting går opp i opp. at det er balanse i det.)

og så kom karakterutskrifta fra UiO, og jeg skjønner at jeg aldeles ikke mangler noen fag, de er bare inkompetente. neida. men jeg har nok poeng.  jeg skjønner ikke hva de roter med. dessuten hadde jeg jo spurt om «literature and society in the united states and canada» kunne gå inn i en litteraturgrad, så jag fattar inte hvorfor det plutselig ikke var greit. men greit. hurra. sette sammen fag fra tre universiteter og to kontinenter, sende søknad, få godkjent bachelor, nothing to it, hurra.

bortsett fra det er jeg unhappy

kan ikke være superhappy og gira i mer enn max ei uke, tydeligvis. ballongen må lades. eller blåses opp igjen. nå er det ingen luft igjen, og jeg klarer såvidt å dra kroppen min med meg. alt, eller ingenting.

nå er det ingenting.

neida. det var jo denne jeg tenkte på.

uten sammenligning forøvrig. eller sammenheng. trenger ikke sammenheng. bare popkulturelle referanser til popkulturelle referanser. meta. det er alt.

#stress

jeg kjenner stresset komme tilbake igjen, etter tre ukers fravær. kanskje er det fordi det var dette jeg frykta. å bli stressa igjen. kjenne det fysisk. kjenne en puls som føles skyhøy og et press over brystkassa og en mage der tarmene vrir seg, eller føles som om. alt i kroppen kan visst vri seg. vel. mye kan. jeg tror det er det som skjer når man får tarmslyng, at de har vridd og slynga seg rundt hverandre. det kan eggstokker også gjøre. og testikler. blodårene kan rulle, så sykepleiere og leger og laboranter ikke klarer å treffe dem med nåla. ledd kan vris ut av … ledd. men jeg tror ikke nyrene slår kollbøtte inni en, eller levra, eller lungene. og ikke hjertet heller.

det bare føles sånn, av og til.

og jeg kjenner at jeg takler stress dårlig. sånn rent bortsett fra det fysiske. jeg blir apatisk. stress slår meg over ende. om jeg har fight or flight-modus er vanskelig å anslå. kanskje det er flight, men jeg får bare ikke beina med meg. så løva tar meg ganske kjapt. eller bjørnen, det er mer sannsynlig så lenge jeg ikke forviller meg inn i en dyrehage og ramler ned i løvebingen, eller drar på safari. evnt er det elgen, som tramper over meg før jeg får gjort anna enn å klynke, inni meg.

og det er en motvilje inni meg mot dette. i fjor høst var kjip. jeg var stressa konstant. jeg spiste så mye godteri. jeg stresspiser. det suget var borte så lenge. en uke etter eksamen var innlevert, kanskje. da begynte det å forsvinne uten at jeg merka det. så var romjula over, og jeg kjente ingenting. mat var bare mat igjen. nå har jeg vært to uker på skolen, nesten. det må viljestyrke til for å ikke styre handa mot godteskåla. og jeg eier jo som regel ikke viljestyrke under stress.

jeg vil ikke vil ikke vil ikke.

jeg vil ikke bli stressa igjen. men det sniker seg inn og lager krøll.

fan.

feilere dag

det er snøstorm ute. vindfullt, i alle fall. iskaldt. way beyond «friskt». jeg dukka opp på skolen en time tidligere enn jeg hadde trengt. fikk aldri bestilt legetime fordi jeg ikke huska navnet på fastlegen jeg akkurat hadde valgt, klarte å skrive feil passord nok ganger til at «min id» nekta meg innslipp på en time, og når den timen hadde gått og jeg hadde sjekka opp hva fastlegen min het, da hadde selvfølgelig legekontoret stengt. det er så bra med offtentlige kontorers og resepsjoners åpningstider og tilgjengelighet, helt fantastisk faktisk. et typisk legekontor har åpent i … hva, tre-fire timer av arbeidsdagen?

kundeservice my ass.

det offentlige trenger kursing og drilling.

seinere sto jeg ute i snøkov og iskald vind og venta på en buss i over ti minutter. en buss som ikke kjørte der jeg sto og venta, må vite. den veien kjører ikke bussen før klokka 20:10.

great.

takk gud for Drosja.

status: generelt fucked up, internt stressa. .

resultat: ufornøyd.

bedre lykke i morra.

punktvis undring

lurer på

• om planverket noen gang blir reist
• om rammebetingelsene noen gang blir satt
• om visjonen kan konkretiseres
• om målet kan nås

og om en filofax kan hjelpe

eller et samhandlinsgkort over indre kommunikasjonsledd og oppgaver

eller bare en flukt til et stille sted. med kun meg selv. og ingen snakking. kun stillhet. det finnes et sånt sted i sverige, tror jeg. så det på tv en gang. en radioprater dro ut i skogen og bodde på hytte og fikk ikke lov til å snakke på tre dager. tre dager, total stillhet. bare skogens lyder. ingen egne. kanskje blir man til slutt litt stille inni seg også. trenger kanskje bare å lære meg å legge bånd på meg selv og den konstante indre monologen/innbilte dia/trio/gazillionlogen. noe sånt. litt luft.

god plass.

system.

luft.

nattlig rant: nittitallet & jeg. enda en gang.

jeg kan aldri gå rett i seng når jeg kommer hjem

klokka er kvart over tre midt på natta og jeg dryser litt, men et sted iløpet av det to siste timene tippet jeg over trøtt, til det stedet som er hakket forbi trøtt, der du egentlig får merkelig påfyll av merkelig energi

overtrøtt, og overdosert av nittitallstyggegummipop. først dj til Aqua gikk på scena; den ene nittitallsschläger’n etter den andre; boybands, girlbands, i just wanna praise you og allsang, og attenåringer som er på konsert for å mimre sine barndoms helter, nå ikke kledd i fargerike drakter, men alle i svart, Lene i Mötorhead-skjorte, var det det hun hadde? og et halv barbert hode, som en annen hipster, som hun jenta jeg så på t-banen i dag, med langt, langt hår på ene sida av hodet, og kortbarbert på den andre, ikke helt rett delt, mer som en liten halvmåne. de er mange nå, med halvt eller delvis barbert hode.

plutselig er de overalt.

jeg fikk litt nok nittitall idag. jeg tror jeg kan styre meg noen dager nå. jeg har riktignok vært så cutting edge at jeg har fronta nittitallsmoro i flere år allerede. jeg hørte på nittitallspop i 2005 liksom, så tidlig ute at det egentlig mest var ute.

eventuelt er jeg bare en nostalgiker av natur.

men nå, nå som alle skal gå rundt og digge nittitallet klarer jeg ikke å vri meg fra tanker som

som om et tiår kan selge seg til kommersialiteten

eller hva med

og jess jess ja

men jeg vet, jeg vet, vi er ikke lenger indiekids, vi er hipstere med for store briller og Lykke Li-topp/grorudpalme på hodet, for store gensere, for store alt, oversize me

lzm

men jeg var ironisk allerede da. jeg har aldri vært en del av en gjeng lenge nok til å kunne føle meg som én type. alltid hatt venner i forskjellige klikker, vært litt her og litt der, litt rotløs på identitetsfronten, med unntak av nord da. nordlending har jeg alltid vært, først og fremst.

men dette handler ikke om det

kanskje heller om:

og jeg begynner smått om senn å bli gammel. jepp. generasjonen som tar over tronen etter åttitallsungdommene. nå skal vi mimre dere! nå skal vi høre på gamle helter vi hata i noen år fordi det ER så gøy, og HUSKER du det og herreGUD den låta her dere! wohoo!

ja. det var absolutt kulere å høre på eurodance litt i hemmelighet fordi det ikke var noen som var særlig med på notene. jeg tar på meg elitistbrillene mine (over nittitallspop? et nytt bunnivå er herved erklært nådd) og disser nittitallsbølgen nord og ned. eller bare ned. hvorfor nord? vi tenker jo nord opp nå, sør ned, alltid sånn på kartene, sia gammelt av. var det noe med Hel? veien ned til helvete; gå nord, så ned?

æh. hva skal vi med helvete uansett.

THAT CRAP’S FOR LOSERS

(alle bilder hentet fra en skikkelig typisk indiekidpopulær internettegneserie fra første halvdel av 2000-tallet. the days my friend. did you think they would ever end?)

som om jeg var «22, don’t know what i’m supposed to do»

men jeg er 24, så den går ikke lenger

jeg prøver å orge en tur hjem i september. denne september, selvfølgelig. men jeg har vært smart og sagt ja til ekstravakter og satt meg opp i helga når det er typ Åge Aleksandersen-konsert, så nesten alle er på jobb uansett. men jeg har hjemlengsel. og jeg vet ikke om jeg vil ha fulltidsjobben jeg kanskje får tilbud om neste uke, for jeg har så mye annet på gang, frivillige ting som krever tid, planer om å få reist litt rundt, tid til å ta opp fransk og til å skrive. skrive masse. trene på å skrive. skrive. sa jeg masse?

og da er en fulltidsjobb litt i veien, kan du si. 60-80 %, det er dét jeg vil ha. eller noe turnusbasert. prosjektbasert. noe fleksibelt, ikke sant? jobbe på danskebåten, for eksempel. det må da være turnusbasert? og da er man på jobb når man er på jobb, som med Hurtigruta. det hadde passa så fint.

så jeg vet ikke helt jeg. må jo ha en jobb. må jo ha penger. så dårlig som jeg kommer overens med papirarbeid har jeg ikke engang meldt meg som ca arbeidsledig hos nav. for alt jeg vet har jeg tapt penger på det. helt sikkert. og jeg vet ikke hvor attestene og vitnemålene mine er. i harstad, tror jeg. og uten dem henger det dybdeintervjuet manpower ville ha meg på i en tynn tråd.

og, og. fan.

jeg kommer til å svelge over for mye.

en søvngjengers betroelser

det er på tide å våkne nå

de siste dagene, den siste uka; jeg har knapt gjort annet enn å sove og spise og se på serier på pc-en. og sove. herregud hvor mye jeg har sovet! la meg ca klokka to i natt. sto opp 12:47. what’s the dilly yo-yo? dunno. jeg trenger ei bokhylle og esker så alle tingene kan komme opp fra golvet, ut fra koffertene og ikea-posene og inn i orden. jeg trenger å få orden på ting. men det forutsetter så mye. bokhylle, for eksempel. jeg surfer finn.no sin gis-bort-avdeling, men det holder ikke bare å finne en bokhylle, den må også være i rimelig nær avstand. med mindre jeg leier han billige pensjonistflyttemannen til 250 kr timen. det er jo også en mulighet. bare at jeg er lutfattig og syns 250 kr egentlig er ganske mye penger akkurat nå. som igjen sikkert er grunnen til at jeg mye heller vil bruke de pengene på lush sin nettbutikk, for jeg føler at jeg trenger litt sjølpleie. men jeg trenger egentlig en bokhylle mer, akkurat nå.

så da er det liksom litt greiere å sove. virkelig bortkasta, all den tid jeg sikkert får feber og vannkopper om ca tre-fire dager. sju-åtte om jeg er heldig. jepp, flytta rett inn i ei leilighet med vannkoppevirus, som visstnok er så smittsomt at en gammel klassevenninne som studerer medisin og akkurat hadde hatt om vannkopper pretty much sa «du får nok vannkoppa. vi har akkurat hatt om det og de e så smittsom at vi kalle dem vindkoppa.» eller kanskje vinnkopper, jeg føle begge tolkningene er mulige. vannkopper er så smittsomt at de vinner. eventuelt er de som en vind. swoosh swoosh.

og jeg som ennå ikke har kommet meg helt etter tidenes sommerforkjølelse (i varighet mer enn sykhet)! jaja, så mye for henge-i-park-drikke-vin-spise-jordbær-lese-bøker-feste-dra-på-stranda-sommeren jeg skulle ha. isn’t it ironic?

nei, ikke egentlig. bare typisk uflaks.

(og forhåpentligvis et tilfelle av SORGENE PÅ FORSKUDD, hipp hipp! stay tuned)

(og btw: true blood, man. true blood.)

om å koke suppe på ingenting

jeg koker gullerøtter og skriver «gulrøtter» feil med vilje

vil helst regressere til barnehagestadiet der «karneval» var dagen jeg fikk gå rundt som en liten prinsesse med rouge i kinnene og den hjemmelaga gardinprinsessekjolen, og ikke et begrep som referte til litteraturvitenskapelig analyse av Rabelais og Harold and Maude (sistnevnte er min lille fikse idé, den første sto Bakhtin for, og er nok atskillig grundigere og bedre enn min semesteroppgave på fremtidige ti sider).

så jeg koker gullerøtter istedet. nå har de fått selskap av litt grov spelt-pasta, og etterpå skal noen bønner få lov til å joine dem også. alt økologisk! jeg er kanskje fattig, men jeg kompromisser ikke på mat likevel. i går spiste jeg linsesuppe fra boks. denne, faktisk:

og den var latterlig god. så god at jeg tror jeg må slå til på Røtters kjøp-fire-supper-for-100-kr(spar 28)-tilbud. mmm. men kornsirup er vel ikke nødvendigvis så veldig bra, så kanskje jeg lar være likevel. the coices, the choices.

og her kommer random sutring:

1) nesesprayavhengig igjen, og jeg har ikke engang vært forkjøla! det var bare så varmt og tett i lufta, og jeg eier ikke viljestyrke. æsj.

2) ondt i ryggen av å sitte foran pc-en

3) jobbproblematikk. jeg trenger en! en til, that is, asap. fra og med juli! noen tips?

4) overbooka fram til jeg drar hjem. 11.juni kommer definitivt IKKE med «fri».

5) fri for grønnsaker :'(

6) pobrecita, som i fattiglus

7) (ingenting?)

8) at jeg bare klarte å lage ei sutreliste på 7 punkt. 8 med dette da. haha, snedig!