sommerfugleffekten

by vaarloek

jeg rydder. jeg prøver å rydde. de siste to månedene med alt kaoset og fartinga og holloien, jeg prøver å rydde det på plass. prøver å sortere, prøver å plassere. alle ting trenger en plass, alle ting trenger å bli brukt til noe, så jeg leter etter det jeg bruker, prøver å få unna alt det andre, det som ligger igjen og kun tar opp plass.

det er lett med tingene, egentlig. de kan flyttes og kastes. du kan putte dem i en pose og kaste dem vekk og aldri behøve å se dem igjen, la noen andre ta over problemet, det er ikke lenger ditt.

men livet kan ikke pakkes ned i esker, arkiveres, kategoriseres, det kan ikke planlegges eller sorteres, kan ikke stilles ut oppsummert og vedtatt, godkjent og forklart. men vi prøver likevel. vi gir oss ikke. vi prøver å forstå, og for å forstå legger vi ting på sin rette plass, prøver å finne en plass, for vi kan legge papirene i mapper og vi kan lime bildene inn i album, vi kan gi hverandre navn, vi kan si: dette er musikk, dette er jazz, dette er el-gitarer, dette er en stemme. vi kan si dette er en setning, dette er et ord, og i ordene er bokstavene. vi kan bryte opp eksistensen til molekyler, atomer, elektroner, kvarker. vi har maskiner som kan se inn i oss, avsløre gamle bruddskader, finne flekker som ikke skal være der. vi har forstått alt dette. alt dette kan sorteres og kategoriseres. det kan forklares. det henger sammen i et mønster vi ser tydeligere og tydeligere for hvert år som går, hvert år som kommer.

men så skal vi forklare livet. så skal vi forstå eksistensen. så skal vi se på oss selv og forklare oss selv, si hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva livet har gjort med oss, hvem vi har blitt. hvem vi var.

alt som har hendt som vi ikke kan forstå.

det finnes ikke et skjema å fylle ut, en mappe å lagre det i, en bås å sette det i. det kan ikke merkes med en kategori, med en hashtag, kan ikke sammenføyes til en overskrift og en ingress. livet er større enn vi er. sammenhengene rett utenfor vår fatteevne. tilfeldighetene så store at vi helst fortrenger dem. alt er som det er, men det kunne vært annerledes.

:

da jeg var tre år gammel kjørte vi fra Lødingen til Harstad. ved Fiskefjord møtte vi trailere, og en isflekk. bilen kjørte utfor, rulla nedover steinene, ned mot havet, og stoppa akkurat før det kalde vintervannet slukte oss. steinene laget dype bulker i biltaket. mormors briller havnet i bagasjerommet. sugerøret i glass-soloen ga meg neseblod. jeg husker trailersjåførene komme nedover steinene som mørke skygger. jeg husker forvirrelsen. jeg gråt sikkert. de kjørte oss tilbake til Lødingen og legekontoret. jeg satt på gulvet og lekte med det jeg fant i lekekassa. alt jeg husker er gråtoner.

og den røde posen med Bamsemums i traileren.

Advertisements