this makes me wanna get in a car and just drive and drive and drive. only i don’t have a car. and i can’t drive.

det er midt på natta nå, det er mørkt ute, lyst inne

jeg er fremdeles forvist til å tilbringe natta på sofaen, nede i stua, og jeg liker det ikke, det er ikke et rom, det er som å sove åpent og utrygt, man skal ikke sove på sofaen i ei stor stue når det er natt, men rommene jeg har sovet på de siste to ukene har veggdyr, eller har hatt veggdyr, hvem vet hvor de er nå, jeg vet bare at jeg holder meg unna inntil videre, har nok bitt å forsøke og unngå og klø på

og det er høst ute nå, midt i august, sjøl om det føles som det nettopp var lyst hele natta, aldri mørkt, bare lys lys lys, solstråler på fjellene, et rødlig skjær fra klokka tolv til tre, så oransje, lysere, gult; før dagen kom

og det er så rart, alt jeg ikke fikk gjort i sommer, det synker inn nå, en måned går så fort nå, ikke sånn som før, da sommeren var evig, om så bare for en dag, den dagen det var fint vær, den varte evig, du kunne gjøre alt på den dagen

nå rekker du knapt å trekke pusten

alt eskalerer. det er ikke nytt.

jeg hører på Laura Veirs, jeg hører july flame fiery kite will-o-the-wisp lead me through the night og det er som å være alle aldre samtidig, alle aldre jeg har tilbrakt her, alle høstkveldene; ser oss sykle i mørket på Bjarkøy, alt som lyser er frontlyktene på syklene våre, min var rosa og hadde en grønn og en rød for høyre og venstre, eller omvendt, vi er åtte år, kanskje ni, tar syklene med på høsttur

eller jeg er søtten, går oppover grusveien her og kjenner at noe mangler, venter på at noe skal skje, sparker småstein bortover, eller oppover

og det er vind. det er høst. noen ganger er det storm. jeg gjemmer meg inne, tenner lys, drikker kakao, ser speilbildet mitt i kjøkkenvinduet, ser den ene lykta mellom husene våre lyse blafrende i vinden

on books

for ei stund sia blei jeg tagga av rullerusk

nå har jeg svart. yay me.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

jeg tror jeg vil omformulere: hvilken bok prøver du å lese akkurat nå?

svaret er: Neil Gaimans Anansi Boys. jeg jobber for mye. og er for mye nerd. også jeg som kom så fint i gang i starten av «ferien»! sukk.

Hvor liker du best å lese?

før ville jeg vel sagt «på senga», eller «i sofaen», men jeg har en tendens til å internette for mye, og heller sovne om jeg prøver meg på en sånn koselig te/kakao + pledd + bok-kveld. jeg liker best å lese ute, faktisk. når det er vår, sommer og fint høstvær. frisk luft og utetid, pluss at det er umulig å henfalle til tv og internett. perfekt! gjerne i ei hengekøye. kanskje et sted i Mexico. good times.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

je ne sais pas

ser for meg at Saman er ein mindre aleine kunne blitt en trivelig feel-good film med fine bilder og scener fra ol’ Paris. eller, kanskje Abarat? jeg er jo svak for fargeriek fantasy-ishe filmer. og Sameland, såklart! det kan funke.

Hva er favorittboken din?

bla bla bla. kan man ha en favorittbok? jeg er stor fan av Virginia Woolfs To the Lighthouse, og The Waves. den siste har jeg lest på i tre år nå. regner egentlig med å aldri bli ferdig. det er som å lese et dikt for hver setning. nydelig!

ellers ble jeg veldig imponert/berørt av Nick Abadzis’ Laika. jeg gråt som et sønderknust barn da jeg leste den, sånn som da jeg så Titanic og var dødsforelska i Leo og generelt opphengt i Titanic som fenomen. litt mindre kult å sitte i en full buss på vei mot Sverige, og snufse og grine. prøvde å gjemme meg mot vinduet.

nevner ellers ofte: Milan Kundera – Udødeligheten, Gabriel Garcia Marquéz’ Hundre års ensomhet og Jonathan Safran-Foers Extremely Loud and INcredibly Close. og Marguerite Duras Elskeren. og Frys, såklart! og Farvel, Rune. herregud. hvordan skal man velge, folkens? hvordan? og hvordan kunne jeg glemme Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig?

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

jeg er som, som rullerusk, helt enig i at bilder fra filmatiseringer er, om ikke forstyrrende akkurat, så … vel, grusomt. jeg hater bøker med bilder av skuespillere (med mindre det er en biografi om skuespilleren). awful! jeg er genrelt ubegeistra for omslagsbilder av fotografier, særlig om det er fotografier av mennesker. det finnes såklart unntaksregler, uten at jeg kommer på et spesifikt eksempel akkurat nå, men jeg vet de er der, for når man sier ingen regel uten unntak, så betyr det jo strengt tatt at det ikke finnes noen regler, bare som regel. eller oftest. vanligvis.

når det er sagt, så liker jeg omslagsbilder som er stilrene, enkle, fantasifulle og fargerike. så lenge de klarer å stå i stil med bokas stemning og tematikk, så funker det det for meg! eksempelvis …

fin, huh? absolutt. ganske. så. nydelig.

denne var ganske fin. jeg googla the waves (ei klar favorittbok) og fant den. fra 1931.

og dette omslaget var grunnen til at jeg plukka opp boka. se nå på det! fargerikt og fantasifullt. fantastisk! jeg er en visuell sucker, jeg blir stadig dratt til ting som ser pent ut, og spennende, og på en eller annen måte trigger fantasien min litt og gjør meg nysgjerrig. (og om du ble nysgjerrig på denne boka, les mer om den her)

også de litt mer morsomme/retro/ironiske som dette

i det hele tatt: så lenge det klarer å fange oppmerksomheten min, og stemninga i boka, så sier jeg «thumbs up!».

og så må man jo sende videre. det er jo et meme, tross alt. poenget er å spre det, som et virus.

den vinglade narssisist

thenam (til en dag øya er over og høstens pensumlesing ikke er så moro som forestilt)

koffeine

og. hm. jeg føler for å spre det et hakk til:

karoline, hva leser du?

peace

og sigrid, som kunne fortelle meg at Saman er ein mindre aleine allerede er en film (før jeg så alle kommentarene om det). fra 2007 til og med, sa imdb. hvor var jeg? sais pas.

i minusgrader har jeg har kinn som fryser til is

det er vinter i byen

jeg glemte nøklene hjemme før jeg dro på jobb, og endte opp med å overnatte på ei turkis feltseng i ei leilighet med masse fine ting og farger ca et minutt hjemmefra. jeg fikk til og med en tannbørste, og kjente at det var skikkelig hell i uhell at jeg glemte nøklene akkurat den kvelden. det kunne vært verre. byen er kald, gradene på minussida, og jeg glemte den viktige regelen som gjelder hver høst, vinter og vår: krystallklar himmel og sol betyr kulde. jeg hadde kledd meg for varme, men all varmen forsvinner opp i atmosfæren når det ikke er noen skyer til å kapsle den inn. skyer er drivhuseffekt. noen ganger er drivhuseffekt en fin ting.

og det kunne vært verre, jeg kunne merka at nøklene mine mangla først idet jeg sto utfor døra og skulle til å åse opp uten å finne nøkkelknipet med «nei til atomvåpen»-nøkkelknipegreia på, den jeg ikke aner hvor jeg kjøpte eller hvor jeg fikk den fra. jeg vet det var en gang i første halvdel av dette tiåret som snart går over i historien, som alle tiår jeg har levd i allerede har gjort. det var en gang da jeg var ca søtten, kanskje atten. det er så lenge sia at det føles som alltid. som om de alltid har hengt der, alltid vært selve kjernen på nøkkelknipet mitt.

ja, «nei til atomvåpen» er uten tvil mitt nøkkelknipes harde kjerne. alt det andre kommer og går, men «nei til atomvåpen» holder stand, år etter år.

og nå er det snart jul igjen.

at Penthouse Playboys vrikker jula inn på Rockefeller er for eksempel et sikkert teng på at det snart er på tide å forlate byen til fordel for Byen, som til tross for en stor b ikke er særlig stor, tvert imot er den ganske liten, eller middels i norsk målestokk. ser man på verden sånn generelt er den kanskje bare en slags landsby. alt er relativt, ingenting konstant. kontekst, det handler alltid om kontekst. og når konteksten vrir og vender på et utsagn blir det ironisk.

det lærte jeg på litteraturvitenskap i Tromsø i 2006.

jeg har tenkt mye på Tromsø i det siste. noen ganger blir Oslo så kvelende. det er ikke nok luft her, og den som er her er ikke frisk nok. jeg får ikke røde roser i kinnene av kald nordavindsluft, jeg blir ikke slått overende av evigheten i fjellene rundt meg, av evigheten i havet som legger seg rundt øya og fjærsteinene som et blankt mykt speil eller som skumkvit fråde om det blåser friskt og sterkt, som det gjør hjemme nå, tror jeg, for jeg leste et sted at det var storm.

det er aldri storm i Oslo.

om noen sier noe annet lyver de. det finnes ikke Vær her. det finnes regn, sol, lett bris og av og til snø. det finnes kulde, varme og alt i mellom. men det finnes ikke Vær, Vær kommer aldri hit og rusker i deg, drar i hushjørnene, får treveggene til å knake eller pipa til å ule, strømmen til å gå og skolen til å stenge.

og det er riktignok ikke så ofte strømmen går eller skolen må stenge der oppe lenger heller, men det er ikke fordi stormene har blitt snillere og svakere. det er strømledningene som har blitt sterkere.

fremdeles er vinden så sterk at du kan lene deg mot den og bli støttet en liten stund, noen millisekund. fremdeles er vinden så sterk at du tenker at alt du trenger er et bredt stykke tøyduk for å fly avsted.

the circus has arrived, i repeat: sirkuset er i byen

og byen har øvd seg hele uka, politiet med sine brøyte-vekk-demonstranter-biler, helikoptrene over slottet, Karl Johan avstengt, Grand lukket, Secret Service inntar byen og sier «hey, that’s not okay, that’s not okay» til gutter som tøffer seg og kaster ingenting mot balkongen på Grand, bare later som.

or so i’ve heard.

jeg har holdt meg unna det meste. jeg trodde jeg brydde meg om at Obama kom til byen, men mine handlinger taler den troa midt imot. klokka er ti over halv elleve og jeg er ikke på demonstrasjon/markering, jeg er ikke i byen og snuser på action, jeg sitter hjemme og skriver i pur protest/watch me give a damn. fra kvart over ni til ti ringte alarmen på mobilen min med jevne mellomrom eller gjevne, jeg er for trøtt til å klare å stave korrekt, jeg har fremdeles en døgnrytme som passer bedre til sommerferier, er alt for sent i seng og prøver å stå for tidlig opp i forhold til mengden søvn jeg har fått, men uansett, alarmen ringte hvert niende minutt i tre kvarter og jeg snooza og snooza kjente at øynene mine var for trøtte og for tørre til å bry meg om at jeg hadde en plan, jeg skulle opp og ut. nei, planer er til for å ignoreres, jeg sov videre. hørte noen sirener, tenkte ok, ok, Obama er visst i byen ja, jeg hører det, og så kom helikoptrene, flapp flapp flapp fra jeg vet ikke hvor, et sted i luftrommet over meg kom det nærmere og dro vekk igjen, nærmere, forsvant, nærmere og nærmere, helt til jeg snudde meg rundt og titta ut vinduet opp på det som med et nærsyn på 2,25 ser ut som en gigantversjon av det rare, merkelige insektet som dreiv og fløy ut og inn av rommet mitt i Singapore i fjor høst og frika meg ut, fikk meg til å forgifte meg selv med insektspray for hver gang det kom nær meg trykka jeg på sprayen så det skulle forsvinne, aller helst falle om og dø så jeg kunne finne ut hva slags skapning det var, der det surra rundt i en ville fart og så ut som to svære insekter som parra seg eller et insekt som var en slags dobbeldekker, og hvilket insekt ser ut som en dobbeldekker?

det kan ikke være et vennlig ett.

så jeg viste finger’n til helikopteret gjennom vinduet. sa fuck you. strakk de støle musklene mine og sto opp.

Obama er i byen. men jeg har ting å gjøre.

pausemusikk II: Sprout and the bean

 

 

 

vi vil stadig fortelle

jeg tror du vil fortelle historier

jeg er nesten sikker på at du ville høre mine. jeg hadde gjort mye, sa du. men jeg heller mot at det oppsummert kan  virke som jeg har hatt et mer spennende liv enn det jeg faktisk har hatt, for alle som har gått på skole og lest oppsummeringa på slutten av ethvert kapittel, vet at oppsummeringer bare tar med seg det viktigste. å oppsummere er å  hoppe over all dødtida mellom punktene, for det er alltid nok dødtid å ta av og ignorere. da virker det alltid som det skjedde mer. eller kanskje det bare er jeg som ikke kan se meg selv utenfra.

og jeg var så trøtt. øynene mine kjentes tørre og kalde. jeg var kald, under et pledd. men jeg sovna ikke, ikke egentlig. jeg bare lata litt halvveis som. i motsetning til nå, her jeg nesten sovner foran skjermen, lukker øynene og skriver ord og setninger uten å se. jeg har lært meg hvor bokstavene sitter, jeg trenger ikke se noe som helst for å skrive lenger.

men å dikte er å se, er det ikke dét Ibsen påstår i et sitat på Karl Johan?

å se mennesker. sammenhenger. seg selv.

og om du spurte meg hvilken historie jeg ville fortelle, hadde jeg bare hatt ett svar. jeg ville fortalt historien om meg, som alle andre. det er den eneste historien vi kan fortelle. det er den eneste historien vi kjenner. selv de som dikter om drager og riddere, romskip og månedrakter, fortid, fremtid, andre folkeslag, andre land; selv de forteller historien om seg selv. hva som betyr noe for dem. hvem de er, eller skulle ønske de var. hva de drømmer om. hva de er redd for. hvor de kommer fra. hvor de vil dra.

de legger biter av seg selv igjen i alt. hver setning er et hint, hvert ord en nøkkel.

eller; hvert bilde er en bit av puslespillet. hver film en rebus. hvert foto en fortelling om hvor de var og hva de så.

våre liv dreier seg alltid om oss selv. vi er sentrum i en verden der alt kretser rundt oss. det gjør oss ikke til egoistiske narcissister, bare til individer med hvert vårt utgangspunkt, hver vår historie. og jeg lurer på om alle spørsmålene dine er en måte å pusle meg sammen til en større helhet på, og jeg lurer på hva svarene mine har fortalt deg om meg, og jeg lurer på hvilken historie det er jeg egentlig vil fortelle.

kanskje jeg skal begynne å stille deg spørsmål. spørre: hva vil du fortelle om deg selv?

god natt/god morgen

make me forget every moment that went by
 and left me so half-hearted
 cuz i felt it so half-assed

the ultimate narcissist trip

kan lett begås et sted på internett

bare se på hvor mye penere heite Scarlett hadde vært om JEG var innblanda:

c’est vrai, n’est-ce pas?

her teama jeg opp med Marilyn Monroe

mens denne lekkerbisken er 25 % Alexis Bledel, 25 % Scarlett Johansson og 50 % moi:

og her er det Liv Tyler og meg + meg, altså 33 prosent Liv, 67 meg. noe som helt klart gir konklusjonen: jo mer meg, jo bedre!

(noe som igjen gir denne konklusjonen: jeg burde virkelig ha funnet på et bedre tidsfordriv denne kvelden. en fest, for eksempel. eller romrydding og organisering. eller fortsatt på Extremely Loud and Incredibly Close som allerede, uten at jeg engang er halvveis, seiler opp som en klar favorittbok, all den tid den har klart å få meg på gråten to ganger allerede, om ikke flere. egentlig litt på gråten konstant. det er sjeldent bøker gjør det med meg, fordi det er sjeldent språket er så godt, så treffende at det når inn. men Jonathan Safran Foer klarte det. hadde han vært littegranne yngre og littegranne kjekkere hadde jeg gifta meg med han på flekken. særlig sia han er veggis også. go Jonathan!)