vi vil stadig fortelle
av vaarloek
jeg tror du vil fortelle historier
jeg er nesten sikker på at du ville høre mine. jeg hadde gjort mye, sa du. men jeg heller mot at det oppsummert kan virke som jeg har hatt et mer spennende liv enn det jeg faktisk har hatt, for alle som har gått på skole og lest oppsummeringa på slutten av ethvert kapittel, vet at oppsummeringer bare tar med seg det viktigste. å oppsummere er å hoppe over all dødtida mellom punktene, for det er alltid nok dødtid å ta av og ignorere. da virker det alltid som det skjedde mer. eller kanskje det bare er jeg som ikke kan se meg selv utenfra.
og jeg var så trøtt. øynene mine kjentes tørre og kalde. jeg var kald, under et pledd. men jeg sovna ikke, ikke egentlig. jeg bare lata litt halvveis som. i motsetning til nå, her jeg nesten sovner foran skjermen, lukker øynene og skriver ord og setninger uten å se. jeg har lært meg hvor bokstavene sitter, jeg trenger ikke se noe som helst for å skrive lenger.
men å dikte er å se, er det ikke dét Ibsen påstår i et sitat på Karl Johan?
å se mennesker. sammenhenger. seg selv.
og om du spurte meg hvilken historie jeg ville fortelle, hadde jeg bare hatt ett svar. jeg ville fortalt historien om meg, som alle andre. det er den eneste historien vi kan fortelle. det er den eneste historien vi kjenner. selv de som dikter om drager og riddere, romskip og månedrakter, fortid, fremtid, andre folkeslag, andre land; selv de forteller historien om seg selv. hva som betyr noe for dem. hvem de er, eller skulle ønske de var. hva de drømmer om. hva de er redd for. hvor de kommer fra. hvor de vil dra.
de legger biter av seg selv igjen i alt. hver setning er et hint, hvert ord en nøkkel.
eller; hvert bilde er en bit av puslespillet. hver film en rebus. hvert foto en fortelling om hvor de var og hva de så.
våre liv dreier seg alltid om oss selv. vi er sentrum i en verden der alt kretser rundt oss. det gjør oss ikke til egoistiske narcissister, bare til individer med hvert vårt utgangspunkt, hver vår historie. og jeg lurer på om alle spørsmålene dine er en måte å pusle meg sammen til en større helhet på, og jeg lurer på hva svarene mine har fortalt deg om meg, og jeg lurer på hvilken historie det er jeg egentlig vil fortelle.
kanskje jeg skal begynne å stille deg spørsmål. spørre: hva vil du fortelle om deg selv?
tingene som ikke er 
Det er bare å begynne å lese bloggen min det.
det virker i alle fall som du har mange historier på hjertet.
det går ikkje an å bære ta en kjapp 5-minutters pause og lese en av dine bloggposta… må alltid lese den minst to ganga. denna tre. og nei, det e ikkje førr at du skriv eksepsjonelt rotat, det e førr at du skriv på en måte som gjør at man får med sæ meir og tenke meir førr kvær gang man les teksten. å lese her e litt som å ta en ferie og få nye inntrykk, nye tanka :)
og spørsmålet dett får mæ tel å lure på om nordmenn generelt sir veldig lite om sæ sjøl. det e vel nesten ei etablert sannhet, e det ikkje? at nordmenn e meir reservert enn andre? når æ prate med utenlandske folk, enten på ferie eller utvekslingsstudenta eller på internett, så ska det liksom ikkje så mye tel før man får høre livshistorien demmes, og masse personlige detalja som e med å danne et bilde av kem de e. nordmenn not so much.
eller e det bære ei myta at nordmenn e meir reservert?
klarte seff ikkje svare konkret på spørsmålet dett, men i følge dæ e jo all uttrykksform «din historie», så du får ta tel takke med detta metapjattet :þ
du, det tar æ jo som et kjempekompliment :)
vi e vel mer privat av oss i nord, skandinavia. leve ikkje så tett på folk, tradisjonelt sett, kanskje det heng igjen? æ kan være ganske ærlig og fortelle mye tell folk æ ikkje kjenne så godt, men æ syns det e vanskeligar å være veldig ærlig med folk æ allerede har kjent lenge. ofte føle æ mæ litt fanga i en rolle, og at om æ gjør DET eller sir DET så bryt æ ut av den rolla og da e plutselig alt annerledes. de har jo sine bilda av mæ som æ også forhold mæ til. skjønt de bildan kan jo være mine egne innbilte.
«jeg ville fortalt historien om meg, som alle andre. det er den eneste historien vi kan fortelle. det er den eneste historien vi kjenner.» Er du sikker?
Jeg ble svar skyldig da noen nylig spurte meg om å fortelle historien om meg. Ikke fordi jeg ikke kan den, men … fordi jeg ikke ville. Fordi jeg tenker at om jeg forteller historien om meg er det uansett mye som utelates, mye som ikke kommer frem, mye som bare er min versjon av meg. Det vet den som hører på. Og uansett hva jeg sier vil andre alltid ha SITT bilde av meg, ikke mitt bilde av meg.
Derfor tenker jeg at jeg gjennom å fortelle historier om andre (og kanskje også noen av mine egne) vil alt som ligger mellom ordene og linjene fortelle det vedkommende/du EGENTLIg var ute etter, nemlig si noe om meg. Om hva jeg syns er viktig, om hvordan jeg reagerer (eller ikke) på ting, om mitt utsyn på livet og døden og kjærligheten og sånn. Vedkommende får en referanseramme å sette meg inn i, og det tror jeg er nyttig. Noen ganger.
Men det var kanskje ikke det du spurte om? ;-)
jeg er både sikker og ikke-sikker. for å ta en gammel klassiker: misforstå mæ rett! jeg tenker at alt vi gjør, lager, skriver er et uttrykk for et ønske om å eksistere og bekrefte vår egen eksistens. på den måten blir alt vi forteller historien om oss selv. eller, såklart, nå lever jeg og dette innlegget i en undrende, skjønnlitterært relatert boble. jeg tenkte veldig på DET da jeg skrev. på det folk lager; forfattere, musikere, regissører (spesielt i en auteur-tradisjon), fotografer, malere … om du skjønner. man kan si at man forteller om noen andre (i kunsten), men jeg tror det er umulig å ikke fortelle om seg selv i samme slengen. og det vil du jo også gjøre om du forteller om andre, og på den måten klarer å formidle noe om hvem du er og hvorfor du er sånn.
selv ville jeg nok ikke sagt det slik. jeg ville ikke, på et spørsmål som det jeg stilte (hvilken historie vil du fortelle) svart: den som handler om meg. ikke direkte. jeg er for privat til å skulle avsløre meg selv helt. jeg fascineres dypt av folk som er kompromissløst ærlige i det de lager og sier og gjør, men jeg kan ikke. hjertet mitt er ikke noe jeg bærer utenpå, jeg gjemmer det godt, stort sett. likevel merker jeg jo at alt jeg skriver er om meg, på et eller annet vis. alle heltinner i alle historier jeg har skrevet er bygd på meg. de har vokst med meg. de har vært andre versjoner av meg selv.
så ja, jeg tenker vel egentlig det, at den historien vi kjenner best er den om oss selv. selv om vi ikke vil fortelle den rett ut, av grunner som den du nevnte, er det likevel der det hele starter. om du skjønner?
jeg vet ikke om jeg skjønner.
Denne var deja vu bra. Er du med?
Den var sånn… Ja, jeg kjenner igjen ordene og aner sammenhengen i sekundet jeg leser dem.
To hender i været.
åh, så bra! tackar :)
Jeg leser alltid det du skriver, og innimellom er det som om du snakker rett til meg, og ordene dine gjentar seg i hodet mitt igjen og igjen gjennom dagen min. Jeg tror i dag er en slik dag.
«Hver film en rebus», kommer jeg sikkert til å tenke om litt når jeg strekker på hele meg så langt jeg kan i pilatestimen, så kommer jeg til å tygge litt på om jeg noensinne har forsøkt å fortelle en historie som ikke er om meg selv, og konklusjonen blir nok til slutt…
..at kanskje ikke.
en sånn kommentar gjør meg så glaaad! som en lerkefugl! :) at andre går og tygger på mine setninger, slik jeg tygger på andres, er et skikkelig kompliment :)