en vanlig kveld i februar

Maria og Camilla spør varför ska vi göra allt igen, og jeg bruker tida på å legge puslespill på gulvet, spille gitar, lære meg lette sanger (Am – C – G -F -Em -Dm -E -D -A), lure på om det kanskje ikke er kreft som er problemet, men kyssesyke (men jeg har ikke feber eller halsbetennelse eller noen av de uthevede symptomene på nettdokotor, så da er det vel kreft likevel, som vanlig), drømme meg bort, tenke: det var lätt att hitta hit män jag hittar inte ut, og sånn er det jo, plutselig har man havnet et sted og om man forsøker å nøste tråden som ligger bak finner man bare stubber, oppklipte og slitte stubber, og det hull mellom dem, noen store, noen små, og man husker aldri hva som lå imellom dem, så man vet ikke hvordan man havna der man er, bare at det skjedde plutselig, noen ganger uten at man anstrengte seg engang, som regel er det sånn det skjer, anstrengelsesløst

men å komme ut, finne veien tilbake, eller til et anna sted, krever alltid mer, dobbelt så mye, minst

The Fantastic Mr. Fox

av den fantastisk Mr. Anderson.

Wes Anderson.

Jeg skjønner ikke voksne folks aversjon og redsel for animerte filmer med lav aldersgrense. It’s not (just) for the kids, you know. Stop motion. Anbefales. Dessuten: WES ANDERSON.

Resten er bare overflødig.

(og du dør så sakte at du tror du lever)

noen ganger tror jeg at jeg har kreft. når jeg har vært forkjøla litt for lenge. når jeg får en mystisk ondt. når jeg er sliten. når jeg leser om kreft. jeg er en hypokonder. jeg kunne aldri ha studert medisin. jeg ville vært på andreåret med en gang. jeg tror det er andreåret de har sykdomslære, våre fremtidige leger og sykepleiere. eller det kan være tredje. det er i alle fall det året de lærer om symptomer og sykdommer. hva som er hva. og så tror de at de feiler alt. sånn som jeg gjør. forskjellen er at jeg klarer det uten å studere medisin.

sånn som nå.

det er sikkert bare stress. det er som regel bare stress. tretthet. utmattelse. kroppen min klør på innsia. i musklene. aller mest i lårene, men også i armene, rundt hodet. det er som om mange små små skapninger springer rundt. de jogger flere runder, de er treningsnarkomane inni meg, og tramper inni muskelfibrene mine og kiler meg innenfra og ut. en ør følelse. en tung følelse. kroppen føles tung, og trøtt. som når man har influensa. og fordi jeg har visst fra jeg var lita at langvarige influensasymptomer kan være leukemi, er det siste tanken i hodet mitt nå. at det er magnesiummangel? neppe. stress? neppe. søvnmønster fra Ustruktur møter Kaos? HAH. oddsen.

det er nok heller kreft i blodet.