det er meninga du skal grine nå
av vaarloek
alle navnene og alle ansiktene på tv
de fleste av dem så altfor unge
og jeg kjenner at jeg har vært trist nok nå
kanskje er det bare fordi jeg ikke klarer å bli trist når det føles så arrangert, og det er jo arrangert, det er den nasjonale minneseremonien, det er meninga at vi skal være stille og triste sammen, en siste gang, eller, en siste gang i denne lange, rare måneden, men jeg klarer ikke helt, å være trist når jeg ser dette, kanskje om jeg haddde vært der, jeg vet ikke, jeg leste avisa i går og grein over historiene til de som hadde vært på Utøya, over statsledernes døgn, det de tenkte, det gjorde vondt i hjertet, men i dag ser jeg mest på minneseremonien for å ha gjort det, siden det er det hele landet gjør nå, omtrent, og det er fint, vakkert, verdig, det er lagt opp til katarsis og gråt, men det kommer ingen gråt herfra nå, i stedet lurer jeg på om hjertet på scena er laga av 77 lys, om artistene har valgt låtene selv, hvorfor Åge Aleksandersen hadde solbriller, om de som leste opp navnene til de omkomne snurpet sammen munnen og øynene på den rare måten for å ikke begynne å grine, hvordan det er å være Konge og nesten bryte sammen foran folket
plutselig kjenner jeg meg kynisk igjen
bortsett fra da Kongen gråt, da kjente jeg det
men ellers, kynisk, kritisk. det er sikkert sjølmedlidenheten. jeg er jo syk. stakkars meg.
tingene som ikke er 
Det er ikke meningen at du skal føle noe som helst. Det er meningen at du skal gjøre og føle akkurat det du trenger å gjøre og føle. Ingen skal være triste fordi de må.
du har jo selvfølgelig rett. jeg vet det. det var mer en oppdagelse. så på twitterfeeden min og det var tårer overalt. bevares. jeg kan grine jeg og. men jeg er visst ikke så kollektiv som jeg trodde.
Ja shit, Harald ass! Der har vi kongen sin, der!
han e nu en fin kongemann
Sånn har jeg følt det, av og på, den siste måneden. Selv om jeg har følt meg sønderrevet, groggy, fysisk kvalm og hatt mareritt, selv om jeg har følt en ekstrem takknemlighet over alle de kapable folka som fortsatt har fått Norge til å gå rundt den siste måneden, selv om jeg har følt et enormt samhold og en kjærlighet overfor mine medmennesker jeg sjelden har følt på før, har ikke de kyniske, analytiske, sensasjonslystne sidene ved meg forsvunnet. Og jeg har dårlig samvittighet, men jeg tenker også at det er greit, at en eller annen gang må det bli nok, at det er grenser for hvor mange inntrykk man klarer å ta innover seg, at det er vanskelig å ikke gli tilbake i normalitet etter ei stund. Og jeg tenker at vi er helt ok.
mine kyniske, sensasjonlystne sider var definitivt borte ei stund. fremdeles dempa. men litt på vei tilbake igjen. jeg er så kritisk. det er nesten pinlig. men det var en fin seremoni, og sånn. fint satt sammen. til og med Eg ser, som gir meg NÅ MÅ VI VÆRE TRISTE ALLE SAMMEN OG GRINE-følelsen. jeg mener, jeg elska den låta. hadde et intenst forhold til den da jeg var fjorten, femten. det hadde skjedd ting, ikke sant. men så blir det institusjonalisert, nærmest. kanskje det er det jeg sliter litt med. institusjonalisert sorg. det som rørte meg 25. juli var ikke egentlig alle menneskene eller minnemarkeringa. det var rosene over hele byen etterpå. de enslige. de som lå samla. men spredt over hele byen. det som har rørt meg mest har vært de spontane markeringene. de som var litt uventa. sangene som fikk ny kontekst. som Riot. Kungsholmens Hamn. Til Ungdommen, de første ukene. uten den trente stemmens vibrato og patos.
nå ranter jeg litt. vi er helt ok. alle reagerer forskjellig. jeg har vært så mye trist i livet mitt. jeg tror jeg bestemte meg for at nok er nok. det er ikke min sorg. jeg har lov til å stille meg litt på sidelinja og ikke ta alt inn over meg, gang på gang på gang.
det er ikke noe å ha dårlig samvittighet for. men jeg skjønner hva du mener. og som ei venninne sa: jo fortere vi som kan, vender tilbake til normaliteten, jo lettere blir det for de som trenger lengre tid. samfunnet og livet kan ikke stoppe opp. det er vi alle enige om.
rant over :)
jeg skjønner akkurat hva du mener. selv om jeg gråt masse. men jeg skjønner deg eksakt, på ordet. jeg tror jeg er uansett i mental ubalanse, så jeg bruker enhver anledning på å bryte ned. men de hadde en forferdelig vanskelig jobb altså, hvordan setter man ord og lager bilder, og synger sanger om noe så meningsløst. men kongen var konge. det skal han ha.
pluss, hør knausgård i sommer i p2. det var faktisk veldig fint.
takk for tips! har tenkt at jeg burde fått hørt det. ligger kanskje på nett-radio?
kongen var så fin konge. det er noe med det, gamle menn, autoriteter, farsfigurer, som brister i gråt, som nesten bryter sammen. det er det tristeste. for du vet på en eller annen måte at de ikke skal gjøre det. det er de der kjønnsrollemønstrene. sterke saker.
jeg har grått masse. masse. bare, som jeg har nevnt, ikke så mye av disse kollektive markeringene. jeg trodde jeg kom til å gjøre det. i starten i alle fall. da gjorde jeg det kanskje også. men nå er det så fjernt igjen. jeg er ikke i sorgen lenger. selv om det er trist. selv om jeg kan begynne å grine når jeg tenker på det, eller leser om det. det sitter jo i. men minneseremonien så jeg mest fordi jeg følte at jeg burde. det blir jo bare personlig synsing. det var bra den var der. at den ble gjennomført. et fint og verdig punktum. særlig for de som kanskje trengte det ekstra mye. og de som trengte å gråte.
men du. jeg skjønner. når man allerede sørger, over noen, så blir jo alt sånt her trist. det skal ingenting til før man knekker. jeg vet.
du er bra!
du også!
men nå skjer det ting, sommer er ikke over, og jeg foreslår at vi inngår en pakt: ingen gråting denne uka.
litt dumt kanskje, for jeg kommer sikkert til å høre en trist sang eller et eller annet som gjør at jeg blir stemplet som forræder. vi dropper det.
men vi kan med god samvittighet være glade når vi føler for det!
p.s. du har skrevet noen av de fineste tekstene om det som har skjedd som sitter dypt i meg.
du, det var en god pakt! mest mulig glede, minst mulig grining :)
(og tusen, tusen takk)