det er det det er

jeg kjenner meg litt tom nå. to lange dager, og denne er ikke i nærheten å være over engang. om ti minutter må jeg sykle opp til jobb, være trivelig garderobedame og høre kommentarer som «jøss, så lita du blei der nede!» for 48. gang, eller 64., eller 3012. nøyaktighet er ikke viktig her. poenget er at den kommer, den kommer alltid. og jeg svarer enten «ja, det skal ikkje så mye til» eller «æ e alltid lita» eller «godt observert!», eller et svar jeg ikke husker nå, fordi jeg er så tom og sliten og bare vil chille hjemme med en kopp te og kveldsmat.

det er mye å gjøre. jeg har ting å gjøre etter at jeg kommer hjem til og med, og en lang dag i morra også. tidlig. bra jeg har vært earlybird to dager på rad nå. det hjelper på.

og en tur innom Hope Chella hjelper alltids:

and not what it’s not

type A

på lørdag jobba jeg ni og en halv time. jeg snubla eller trådde feil i steintrappa mellom Rockefeller og John Dee, med en nesten-full bakk med drinkglass. knas i gulvet, jeg kom på fest noen timer senere med fire plaster og kvit teip rundt hendene for å holde dem på plass. følte meg passelig hardcore, rett fra lang dag på jobb med inkludert arbeidsulykke og tilsynelatende veldig skadde hender, til fest klokka halv to og ei flaske vin i handa. dansa rundt bålet gjorde vi og, bakgårdstyle. senere satt vi på kjøkkenet og lekte flasketuten peker på i tre sekunder, og en Trygve fra Bergen ville at den flasketuten pekte på skulle svare på hva den siste seriøse selvrefleksjonen hun (eller han, om flasken skulle snure tilbake til han som stilte spørsmålet) hadde vært.

det ble selvfølgelig min oppgave. jeg sa noe ganske ærlig, men som jeg nok også har sagt før; jeg har vært feig og venta på at livet skulle komme til meg. nå har jeg slutta med det.

idag ville jeg sagt noe annet. det er heller ikke en helt fersk selvrefleksjon (for de helt ferske holder man for seg selv en stund, til de har modna litt og ikke lenger er så dype og viktige), men jeg gjenoppdaga den i dag, da jeg kasta meg selv ut av senga ti på sju, hoppa i klær og sykla avgårde til Namra på Grünerløkka for å gå en frisk liten morratur før hun dro på jobb og jeg dro på jobb:

jeg er et undertrykt a-menneske. jeg har levd i selvbedrag i mange, mange år. morgener er best, gjerne når de er litt travle og bråkete og on-the-go. jeg trenger aktivitet, og jeg trenger ytre grunner for å være aktiv. en avtale, for eksempel. det holder ikke at jeg lover meg selv noe, jeg må love andre noe. først da virker det som noe som MÅ skje, først da er jeg motivert til å gjøre det. jeg tror dette skiller veldig ambisiøse mennesker fra oss litt mer midt-på-treet: de har en indre driv, de svarer til seg selv, de trenger kun de løftene de har gitt til seg selv, ikke til andre.

jeg vet ikke om man kan finne en slik indre motivasjon når man først har vært så avhengig av ytre motivasjon så lenge man kan huske. jeg skulle gjerne hatt det, men den er ikke der. jeg prøver, litt. prøver å vokse inn i en annen meg. det er rart, det tar tid, og jeg vet ikke om det lykkes til slutt.

men man må prøve. eller: man kan, hvis man vil.

(og vil du få et anna innblikk i bakgårdsfestfenomenet og ikke minst hva som ligger i konseptet «ågenach», for all del, les her)

mandagsmelodi: Come Monday Night

det er mandag formiddag. jeg forsov meg litt, har vondt i halsen. kjenner at det trekker fra vinduet over senga. høsten har kommet, men ute er himmelen stadig blå, så sola er vel her om ikke så lenge. men jeg gleder meg mest til det blir kveld likevel. da skal jeg drikke varm te og se tv og klappe meg selv på skulderen over alt jeg har fått gjort i dag, mens jeg har nynna litt på denne søte saken fra God Help the Girl:

ting jeg savner

det blomstrete sengetrekket

gråmønstret betonggolv og mintgrønne vegger

det tidvis altfor trange kjøkkenet

helfigurspeil

alle bildene som ble tatt etter dette (og stjelt sju måneder senere)

å kunne låne dette skjørtet

solbrillene. den lånte jakken. mørkt hår?

og en følelse jeg hadde i fjor

ord om ingenting

har drukket over ei halv flaske rødvin. jeg og la boheme, det er seks år sia sist. gjensynet funka, og det er enda mer igjen. og jeg kræsja i en bil. det var ikke bare min feil. jeg prøvde å komme på fortauet, taxier i veien, folk i veien og jeg skrensa inn i en bil. sølvfarga var den. jeg har et skrubbsår på albuen og det svir. men det ble ikke ripe i lakken. jeg pussa vekk alle bevis på at noe hadde vært i kontakt med bilen. jeg sverger.

INGEN KOMMER TIL Å SE DET

så jeg tenkte jeg skulle svinge innom tilt der jeg visstnok kjente folk. men det var kø og jeg mangla leg og hadde rødvin i veska. så nå er jeg hjemme. vurderer å leite frem kortet og dra ut og kjøpe nattmat. evt stjele en potet-cutlet eller to fra frysern. det var mye potet-cutlets i singapore. jeg savner. savner singapore. savner noe annet. vil bare at noen skal holde rundt meg og spise noe digg sammen med meg og se en teit film på tv. det hadde vært det beste. men jeg er alene og har rødvin. havregryn i skapet. jeg vil ikke ha havregryn akkurat nå. så da blir det vel bankkortet og tcc neste. tror jeg.

prikk prikk prikk

your beat kicks back like death!

vi skal alle dø. vi skal alle dø. vi vet ikke når, vi vet ikke hvordan.

dét synger Scout Niblett,  og jeg tenker; jeje, fredag, fest.

peace!

en gang før

stine,

en gang hadde jeg en bestemor

og en bestefar jeg aldri kjente, men jeg kan se hvor familiemedlemmer ligner på både henne og ham. kan ikke se meg selv. kanskje noe i øynene som skrår nedover. kanskje noe i de store ørene.

og

en gang hadde jeg en mormor

og en morfar jeg heller aldri kjente. som regel husker jeg ikke navnet hans engang, men jeg husker hvordan han døde, og at ingen fikk fortelle ham at det var kreft i magen hans. men han visste det. enten har æ kreft, eller så eksperimentere de med mæ. jeg tror det var det han sa mens han ble tynnere og sykere. jeg syns å huske å ha hørt historien.

og

en gang var jeg et lite barn

blant mange (allerede da med et blad fast i handa, bokstaver, ord, bilder. gode kroker må tidlig krøkes)

det forundrer meg ikke om strykebrettet på bildet fremdeles er det som brukes hjemme. krakken har vi ennå. golvet og tapeten er borte. og egentlig er gjengen på bildet også borte. spredd. dårlig på å holde kontakt. dukker aldri opp på juletrefester mer. bortsett fra meg, og av og til minstejenta i midten.

så hva skjedde?

man er nære, så er man ikke det lenger. man har noe, så mister man det.

vi vil stadig fortelle

jeg tror du vil fortelle historier

jeg er nesten sikker på at du ville høre mine. jeg hadde gjort mye, sa du. men jeg heller mot at det oppsummert kan  virke som jeg har hatt et mer spennende liv enn det jeg faktisk har hatt, for alle som har gått på skole og lest oppsummeringa på slutten av ethvert kapittel, vet at oppsummeringer bare tar med seg det viktigste. å oppsummere er å  hoppe over all dødtida mellom punktene, for det er alltid nok dødtid å ta av og ignorere. da virker det alltid som det skjedde mer. eller kanskje det bare er jeg som ikke kan se meg selv utenfra.

og jeg var så trøtt. øynene mine kjentes tørre og kalde. jeg var kald, under et pledd. men jeg sovna ikke, ikke egentlig. jeg bare lata litt halvveis som. i motsetning til nå, her jeg nesten sovner foran skjermen, lukker øynene og skriver ord og setninger uten å se. jeg har lært meg hvor bokstavene sitter, jeg trenger ikke se noe som helst for å skrive lenger.

men å dikte er å se, er det ikke dét Ibsen påstår i et sitat på Karl Johan?

å se mennesker. sammenhenger. seg selv.

og om du spurte meg hvilken historie jeg ville fortelle, hadde jeg bare hatt ett svar. jeg ville fortalt historien om meg, som alle andre. det er den eneste historien vi kan fortelle. det er den eneste historien vi kjenner. selv de som dikter om drager og riddere, romskip og månedrakter, fortid, fremtid, andre folkeslag, andre land; selv de forteller historien om seg selv. hva som betyr noe for dem. hvem de er, eller skulle ønske de var. hva de drømmer om. hva de er redd for. hvor de kommer fra. hvor de vil dra.

de legger biter av seg selv igjen i alt. hver setning er et hint, hvert ord en nøkkel.

eller; hvert bilde er en bit av puslespillet. hver film en rebus. hvert foto en fortelling om hvor de var og hva de så.

våre liv dreier seg alltid om oss selv. vi er sentrum i en verden der alt kretser rundt oss. det gjør oss ikke til egoistiske narcissister, bare til individer med hvert vårt utgangspunkt, hver vår historie. og jeg lurer på om alle spørsmålene dine er en måte å pusle meg sammen til en større helhet på, og jeg lurer på hva svarene mine har fortalt deg om meg, og jeg lurer på hvilken historie det er jeg egentlig vil fortelle.

kanskje jeg skal begynne å stille deg spørsmål. spørre: hva vil du fortelle om deg selv?