identitet, igjen

av vaarloek

en slags fortsettelse på nummer 2, eller en utbrodering av dette

«korsn språk snakke du?» spurte ungene

og jeg svarte «norsk»

«neeei, korsn språk snakke du?»

og jeg svarte «norsk» enda en gang

«åååh, men vi trudde du snakka et anna språk førr du ser ut som du kommer fra et anna land»

og jeg fikk flashbacks til da jeg var lita, og folk, unger, stilte sånne spørsmål: «e du helt norsk?» og sa «førr du ser ikkje helt norsk ut»

og da jeg fikk bankkort og viste bildet til vennene mine og fikk høre, riktignok av en litt random bekjent, at jeg så ut som ei «bosnisk heks»

hva nå enn dét skal bety

eller han fra kina som spurte om jeg var fra «Japan? Korea? China?»

jeg har tydeligvis kameleontrekk

det hadde vært lettere å forholde seg til om jeg kunne finne en stranda spanjol/portugiser bak i slekta. eller bare noen samer. så kunne jeg sagt; du har rett, jeg er ikke «helt norsk».

hva nå enn dét skal bety

som om nordmenn er genetisk ensartet og på ingen måte har blanda seg med mennesker fra hele verden; samer, kvener, russere, spanjoler, slavejenter fra England, Frankrike, tatere, afrikanere, indere

som om ikke vi også kommer fra en genetisk lapskaus, som alle andre (med unntak av isolerte øyfolk, kanskje)

nordmenn er bare høye, blonde og blåøyde

vi andre er «ikke helt norske»

jeg brukte å spøke med at om jeg hadde levd under andre verdenskrig hadde nazistene sendt meg til gasskammeret, for jeg er lita, mørk og ikke er øynene mine særlig blå heller: three strikes

oh well

det er ikke så rart jeg alltid har vært tilbøyelig til å forsvare minoriteter, eller finne meg venner med unorske trekk, adopterte eller innvandra eller litt-av-hvert

så slapp jeg å føle meg så annerledes, antakeligvis

like barn leker best, eller er det ikke det man sier

Reklame