den som tier om det han vil gjøre, blir ikke hindret

by vaarloek

det er nå det blir vår

sola skinner hele dagen, klokka er halv ti og det har såvidt begynt å skumre, klokka var kvart på åtte og jeg gikk en tur rundt Samasjøen og utsikta over til fjellene på den andre sia av Vågsfjorden var blikkstille hav og solgule fjell, solgule og varme, fulle av snø

og nå er det blått

lufta er kald, det lukter frossen vår om kvelden, men når sola varmer på dagen er veiene våte av smelta snø og is, vann som blir til vann igjen

de har lagt ut broa til flytebrygga nå

det våres.  det er april.

jeg så en sak på vg tv i dag, en utøya-sak

det var første gang (eller det føltes som første gang) jeg så ham bevege seg, være et levende menneske, ikke bare et ansikt med et hovent uttrykk, trykt på papir, spredd ut over nettavisene, men et faktisk menneske, som beveger seg, eksisterer i en trediemensjonal verden, er laga av kjøtt og blod og sener, hjerneceller, øyne, ører, en gang satt han kanskje i en barnehage og sang «hode skulder kne og tå», flytta hendene fra hodet til skuldrene, til knærne , til tærne, flirte og lo av noe uskyldig som «lille petter edderkopp», en gang gikk han på skolen og lærte og lese, skrive, gange, dele, visket ut bokstavene når han skreiv noe feil, viste fram påskepynten han hadde laga i forming, skjærefjøla han hadde laga i sløyden.

når blir mennesker onde?

hvordan kan de bli så onde når de lever i en verden som gir dem så mye?

sola som varmer kinnene dine om våren, fønvinden som stryker over deg om sommeren, høsten som slipper ned regndråper og lager søledammer du kan plaske i, vinteren som dekker alt det grå med kvitt, frossent regn