vinter: dag én

by vaarloek

kalde fingre, temperaturen synker og jeg har ikke montert panelovnen jeg tok ned under ommøbleringa i sommer. det var liksom ikke særlig bruk for den da. nå derimot, nå har høsten kommet for fullt, og vinteren lurer like om hjørnet. dagene blir kortere og kortere, i alle fall om man måler etter lyset. rundt halv sju-sju på kvelden er det nydelig skumring, og jeg merka meg det spesielle lyset da jeg og Jenny from the blog tusla hjem fra første del av prosjekt «hver dag er en bikinidag: sommer 2010»: yoga. jeg er ganske mjuk fremdeles. det må være jazzballetten og cats-dansinga som fremdeles sitter i, for til og med i vår, da jeg omtrent ikke hadde gjort annet enn å sitte/ligge i senga og leve meg inn i alskens tv-serier online mens jeg spiste meg feit og trist (eller, var på god vei i alle fall) fikk jeg den kommentaren på første yogatimen jeg gjorde.

at jeg var ganske mjuk til at det var første gang (på lenge), altså. kanskje sitter tøyde ledd og strekte muskler lenger i enn kondis og styrke? je ne sais pas, men kanskje noen andre gjør?

men dette var i går

i dag stilte jeg ovnen opp og fikk etterhvert spredt varmen rundt i rommet. da jeg kom tilbake fra en tur langs elva i en helt fantastisk høstsol var rommet fremdeles varmt. riktignok var jeg også varm, og lett rød i kinnene. jeg liker kulda. ute, vel og merke, når jeg har votter og skjerf. jeg satt på en slags dekorativ steingreie nede ved elva i Vaterlandsparken, med en dobbel soyalatte i hendene, og så på endene og årets måser nede i vannet. det glitret så fint. lav høstsol lager dette varme lyset som gjør kjølige dager litt varmere og finere. av en eller annen grunn klarte jeg ikke få Æ ut av hodet. en fin fyr, eller en jævla idiot kværna rundt og rundt. jeg nynna på den til og med. noen ganger bytta jeg ut eller med og, for det finnes de som er begge deler, og det kunne jeg le litt av for meg selv mens jeg gikk langs elva og så duer på rekke og rad på gelenderet, ender som racersvømte med strømmen og en kvit svane som gled rolig nedover mens den plukka med nebbet i fjærdrakten. jeg stoppa opp og begynte å tenke kvite svana har svarte bein / som nysny over byen / lure dæ tell å tru den e rein

for jeg stoler ikke på svaner, de er kanskje vakre å se på når de strekker halsen opp og bøyer hodet ned som om de er elegante og ydmyke, men det bor noe mannevondt i svanene, det tror jeg. og denne svanen begynte etterhvert å svømme mot elvekanten, der den padla med de svarte beina under vannflata på samme sted, mens en stirra på meg, og stirra, og jeg stirra tilbake, tenkte at nå kom den hvert øyeblikk til å hoppe opp av vannet og flakse mot meg med et hissig nebb, men den holdt seg rolig. kanskje fordi jeg til slutt feiga ut og bevegde meg videre.

…..

og løvet er er rødt og gult og grønt. nede på den gule veggen til Asylet er et tre avbildet som et skyggeavtrykk. det er kanskje den første vinterdagen i dag, men jeg holder en knapp på at høsten fremdeles er her. den fineste høsten i manns minne, skal vi si det slik?

Advertisements